Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder gyldigheten av oppsigelser fra stillinger på flyttbar plattform på kontinentalsokkelen.
Rederiet KS Rasmussen Offshore AS – heretter kalt Rasmussen Offshore – innleide i februar 1991 boligplattformen «Port Royal» fra eieren Anders Wilhelmsen & Co. ANS. Plattformen hadde til da vært utleid til Skaugen Marine AS, heretter Skaugen, i en kort periode, og før det vært eiet og drevet av Jahres Rederi, senere Kosmos Ship Management AS, under navnet «Kosmos». Som følge av avslutningen av leieforholdet med Skaugen ble hele mannskapet på «Port Royal» oppsagt.

Side 72
De aller fleste ble umiddelbart ansatt hos Rasmussen Offshore. Ankemotpartene i nærværende sak fikk ansettelse med ambulerende tjenestegjøring på de boligplattformene som Rasmussen Offshore opererte på kontinentalsokkelen. Rasmussen Offshores innleie av «Port Royal» opphørte i mars 1996.
I oktober 1997 sa rederiet opp 48 av sine ansatte på grunn av manglende oppdrag, deriblant ankemotpartene. På oppsigelsestidspunktet gjorde to av dem tjeneste på «Polycrown» i norsk sektor og de øvrige fire på «Polyconfidence» i britisk sektor. Det er enighet mellom partene om at Rasmussen Offshore var berettiget til å si opp folk som ledd i nødvendige innskrenkninger. Utvalget skjedde ut fra ansiennitet. Uenigheten gjelder hvordan ansienniteten skal beregnes for dem som gikk over fra Skaugen til Rasmussen Offshore ved innleie av «Port Royal» i februar 1991.
I forbindelse med at Rasmussen Offshore ved innleien av «Port Royal» tilbød de fleste av mannskapet ansettelse, ble det ført forhandlinger, blant annet om ansiennitetsberegningen ved overgang til Rasmussen Offshore. Da hadde det allerede blitt truffet vedtak i rederistyret i Rasmussen Offshore 1. november 1990 om visse regler for de ansattes ansiennitetsberegning. Vedtaket gjaldt beregningen ved overgang innen rederiet fra skip til plattform og motsatt. Avtalen innebar at plattformansatte – i tillegg til full ansiennitet for tid på plattformen – ble godskrevet 1/3 av sin skipsansiennitet, men ikke mer enn fem år. Tilsvarende prinsipp ble lagt til grunn for skipsansatte som tidligere hadde arbeidet på plattform. Avtalen refererte seg bare til de ansatte i Rasmussen-gruppen, og inneholdt en særskilt klausul om at den ikke skulle gjelde mannskap på skip og plattformer som i fremtiden ville bli innleid eller kjøpt.
De ansattes representanter på «Port Royal» og Rasmussen Offshore drøftet på et møte 26. november 1990 ansiennitetsberegningen for dem som nå ville bli ansatt hos Rasmussen Offshore, og som hadde vært ansatt av Skaugen og før det av Jahre/Kosmos. Fra møtet ble satt opp en protokoll. De to sentrale avsnitt lyder slik:

«Tjenesteansiennitet for det personell som får tilbud om ny ansettelse i K/S Rasmussen Offshore A/S, vil være at personellet får med seg den ansiennitet som er opparbeidet hos Kosmos/Jahre men beregnet etter de retningslinjer som gjelder for Rasmussen gruppen.
Denne ansiennitetsberegning vil gjelde så lenge boligplattformen «PORT ROYAL» er innleid av K/S Rasmussen Offshore A/S. Ved opphør av leiekontrakt med Anders Wilhelmsen & Co. ANS, vil det personell som ble ansatt i.h.t. denne protokoll få beregnet sin ansettelsesansiennitet etter det tidspunkt vedkommende i realiteten ble ansatt i K/S Rasmussen Offshore A/S.»

Protokollen betegner seg som et foreløpig dokument som er ment som et forslag fra eierselskapene og de tilstedeværende tillitsvalgte. Endelig vedtak skulle gjøres innen slutten av desember. Dette skjedde ikke. Partene er uenige om betydningen av protokollen.
Ved oppsigelsen i oktober 1997 ble protokollens bestemmelser fulgt. De NOPEF-organiserte mente deres ansiennitet var uriktig beregnet, og følgelig at oppsigelsene var urettmessige. De seks som nå er ankemotparter, gikk til søksmål for å få oppsigelsene kjent ugyldige. Saken ble
Side 73
først anlagt ved Stavanger byrett. For fire av ankemotpartene ble deres søksmål avvist fordi de på oppsigelsestidspunktet var ansatt på plattformen «Polyconfidence» på oppdrag i britisk sektor. Saken måtte da anlegges ved rederiets verneting, som var Kristiansand. Deretter ble sakene for alle seks forent til felles behandling ved Kristiansand byrett, som ved dom 5. november 1998 ga saksøkerne medhold. Domsslutningen i saken lyder slik:

«- i dom sak 98-01201 A/06:
1.

a.
Oppsigelsen av Freddy Alfshus er ugyldig.

b.
KS Rasmussen Offshore AS skal betale erstatning til Freddy Alfshus:


kr 3.790 – kronertretusensjuhundreognitti – til dekning av økonomisk tap, og


kr 20.000 – kronertjuetusen – til dekning av ikke-økonomisk skade.

c.
Til dekning av saksomkostninger skal KS Rasmussen Offshore AS betale Freddy Alfshus kr 31.366 – kronertrettientusentrehundreogsekstiseks.

2.

a.
Oppsigelsen av Thorolf Ekeberg er ugyldig.

b.
KS Rasmussen Offshore AS skal betale slik erstatning til Thorolf Ekeberg:


kr 22.402 – kronertjuetotusenfirehundreogto – til dekning av økonomisk tap, og


kr 20.000 – kronertjuetusen – til dekning av ikke-økonomisk skade.

c.
Til dekning av saksomkostninger skal KS Rasmussen Offshore AS betale Thorolf Ekeberg kr 38.440 – kronertrettiåttetusenfirehundreogførti.

3.

a.
Oppsigelsen av Bent Th. Evensen er ugyldig.

b.
KS Rasmussen Offshore AS skal betale kr 20.000 – kronertjuetusen – i erstatning for ikke-økonomisk skade.

c.
Til dekning av saksomkostninger skal KS Rasmussen Offshore AS betale Bent Th. Evensen kr 38.885 – kronertrettiåttetusenåttehundreogåttifem.

4.

a.
Oppsigelsen av Rolf Arnt Knudsen er ugyldig.

b.
KS Rasmussen Offshore AS skal betale slik erstatning til Rolf Arnt Knudsen:


kr 14.063 – kronerfjortentusenogsekstitre – til dekning av økonomisk tap, og


kr 20.000 – kronertjuetusen – til dekning av ikke-økonomisk skade.

c.
Til dekning av saksomkostninger skal KS Rasmussen Offshore AS betale Rolf Arnt Knudsen kr 29.116 – kronertjuenitusenetthundreogseksten.

Samtlige pengekrav som er omhandlet under ovennevnte punkter 1 – 4 skal betales innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

– i dom sak 98-01671 A/06:
1.

a.
Oppsigelsen av Tore Kleppan er ugyldig.

b.
KS Rasmussen Offshore AS skal betale slik erstatning til Tore Kleppan:


kr 51.663 – kronerfemtientusensekshundreogsekstitre – til dekning av økonomisk tap, og


kr 20.000 – kronertjuetusen – til dekning av ikke-økonomisk skade.

c.
Til dekning av saksomkostninger skal KS Rasmussen Offshore AS betale Tore Kleppan kr 28.060 – kronertjueåttetusenogseksti.

2.

a.
KS Rasmussen Offshore AS skal betale kr 15.000 – kronerfemtentusen – i erstatning for ikke-økonomisk skade til Hans-Petter Ringstad.
Side 74

b.
Til dekning av saksomkostninger skal KS Rasmussen Offshore AS betale Hans-Petter Ringstad kr 37.133 – kronertrettisjutusenetthundreogtrettitre.

Samtlige pengekrav som er omhandlet under ovennevnte punkter 1-2 skal betales innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Rasmussen Offshore anket til Agder lagmannsrett, som ved dom 19. november 1999 ikke tok anken til følge. Domsslutningen lyder:

«1.
Kristiansand byretts dom av 5. november 1998 stadfestes så langt den er påanket.

2.
KS Rasmussen Offshore AS v/styrets formann skal i tillegg til de beløp som ble tilkjent i byretten, betale i erstatning for lidt tap til:

Freddy Alfshus kr 376.614 – kronertrehundreogsyttisekstusensekshundreogfjorten –
Rolf A. Knudsen kr 360.686 – kronertrehundreogsekstitusensekshundreogåttiseks –
Thorolf Ekeberg kr 471.135 – kronerfirehundreogsyttientusenetthundreogtrettifem –
Bent Th. Evensen kr 455.585 – kronerfirehundreogfemtifemtusenfemhundreogåttifem –
3.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler KS Rasmussen Offshore AS v/styrets formann kr 173.877 – kroneretthundreogsyttitretusenåttehundreogsyttisju – til Freddy Alfshus, Thorolf Ekeberg, Bent Th. Evensen, Rolf Arnt Knudsen, Tore Kleppan og Hans-Petter Ringhus.

Oppfyllelsesfristen for samtlige pengekrav er 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Lagmannsretten fant at overgangen av «Port Royal» fra Skaugen til Rasmussen Offshore ville ha blitt ansett som «[o]verdragelse av virksomheten» etter den daværende § 60 nr. 3. i arbeidsmiljøloven, og at uttrykket «[o]verdragelse av rederiet» i sjømannsloven § 19 nr. 1 femte ledd måtte tolkes på samme måte. Etter bestemmelsen er overdragelse alene ikke saklig grunn for oppsigelse, og ved oppsigelse fra den nye eier skal det legges vekt på om begrunnelsen også ville kunne anses saklig om overdragelse ikke hadde funnet sted. På denne bakgrunn mente lagmannsretten at Rasmussen Offshore ved en senere oppsigelse av de «Port Royal»-ansatte pliktet å legge til grunn de samme ansiennitetsprinsipper for arbeid på «Port Royal» før overgangen til Rasmussen Offshore som etter. Videre la lagmannsretten til grunn at § 19 nr. 1 femte ledd er preseptorisk i den forstand at det ikke kan inngås avtaler som setter arbeidstakeren i en dårligere stilling enn det som følger av loven. At ankemotpartene ikke ble godskrevet ansiennitet for tiden før ansettelse i Rasmussen Offshore, var etter dette usaklig forskjellsbehandling, og oppsigelsene var dermed ugyldige.
Jeg nevner at ankemotpartene, med unntak av Ringstad, som fra 18. mai 1998 var i annet arbeid, krevde kjennelse for å fortsette i stillingen inntil saken var avgjort ved rettskraftig avgjørelse, jf. arbeidsmiljøloven § 61 nr. 4. Ved kjennelser av 7. og 8. oktober 1998 fra henholdsvis Stavanger og Kristiansand byrett ble begjæringene tatt til følge. Kjennelsene ble ikke påkjært, men under hovedforhandlingen ved Kristiansand byrett begjærte Rasmussen Offshore, med grunnlag i samme bestemmelse,
Side 75
kjennelse for at ankemotpartene nr. 1-4, som tjenestegjorde på «Polyconfidence», skulle fratre sine stillinger. Byretten tok ikke begjæringen til følge. Men etter at Agder lagmannsretts kjennelse om stadfestelse var blitt opphevet i Høyesteretts kjæremålsutvalg, avsa lagmannsretten kjennelse 26. mai 1999 der Rasmussen Offshore ble gitt medhold i at de fire måtte fratre sine stillinger. Grunnlaget var at arbeidsmiljøloven § 61 nr. 4 ikke fikk anvendelse i oppsigelsessaken, fordi «Polyconfidence» var i oppdrag på britisk side på oppsigelsestidspunktet. Denne kjennelsen ble stadfestet av kjæremålsutvalget.
Rasmussen Offshore har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og bevisbedømmelsen. Ved ankens henvisning til behandling i Høyesterett har kjæremålsutvalget begrenset henvisningen til å gjelde ankens punkt 2 og punkt 3.1, det vil si spørsmålet om sjømannsloven § 19 nr. 1 femte ledd får anvendelse på den ankende parts overtakelse av «Port Royal» i februar 1991, og i så fall spørsmålet om hvilket oppsigelsesvern sjømannsloven § 19 nr. 1 femte ledd gir, dessuten – subsidiært – spørsmålet om konsekvensene dersom protokollen av 26. november 1990 mellom Rasmussen Offshore og de tillitsvalgte på «Port Royal» settes til side.
Det er fremlagt en del nye dokumenter for Høyesterett. Det er videre fremlagt fem partserklæringer fra ankemotpartene og fire vitneerklæringer fra de ansatte og fra ledelsen i Rasmussen Offshore. Ingen av disse vitnene er nye for Høyesterett. Det er også avholdt bevisopptak med en representant for Norges Rederiforbund, for Norsk Sjømannsforbund og for Norsk Sjøoffisersforbund. De to første er nye for Høyesterett. I det vesentlige står saken i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere rettsinstanser.
Norges Rederiforbund erklærte hjelpeintervensjon for Høyesterett til fordel for Rasmussen Offshore. Etter protest fra ankemotpartene avgjorde Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse 10. februar 2000, jf. Rt-2000-322, at Rederiforbundet hadde slik intervensjonsrett.

Den ankende part, KS Rasmussen Offshore AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Prinsipalt hevdes at lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at overtakelsen av «Port Royal» var å anse som «[o]verdragelse av rederiet», med den virkning at regelen i sjømannsloven § 19 nr. 1 femte ledd fikk anvendelse i forhold til de tidligere Skaugen-ansattes ansiennitetsrettigheter i Rasmussen Offshore.
Salg og utleie av skip er en viktig del av et rederis virksomhet og har intet å gjøre med overdragelse av selve rederiet. Lovens forarbeider og praksis i næringen støtter at uttrykket «[o]verdragelse av rederiet» må tas på ordet. Arbeidsmiljøloven gir arbeidstakere på land bedre vern enn det arbeidstakere på sjøen har, noe som henger sammen med de ulike reelle hensyn som gjør seg gjeldende. Det er illustrerende at EØS-direktivet om virksomhetsoverdragelse, jf. arbeidsmiljøloven kapittel XII A, ikke gjelder for «havgående skip», som betyr at all skipsfart med unntak av innlandsvannveier, det vil si elver og sjøer, unntas fra direktivet.
Selv om overdragelse av rederi skulle omfatte salg og kjøp av enkeltstående skip, følger ikke at også leie av skip omfattes.
Når § 19 nr. 1 femte ledd ikke får anvendelse, er konsekvensen at mannskapet på «Port Royal» ikke hadde noen rettigheter etter loven til
Side 76
fortsatt ansettelse hos Rasmussen Offshore. Det følger av dette at mannskapets ansiennitet bestemmes av de nye tilsettingsvilkårene. På oppsigelsestiden i oktober 1997 var «Port Royal» tilbakelevert eieren, Anders Wilhelmsen & Co. ANS, og mannskapet hadde ikke ansiennitetsrettigheter før tilsettingsdato i Rasmussen Offshore. Ansienniteten ble bestemt i overensstemmelse med forhandlingsprotokoll fra 26. november 1990 mellom tillitsmenn på «Port Royal» og Rasmussen Offshore, som ga mannskapet ansiennitet for tidligere ansettelse i Skaugen/Kosmos/Jahres Rederi bare så lenge «Port Royal» var utleid til Rasmussen Offshore.
Subsidiært – for det tilfelle at innleiingen av «Port Royal» skal anses som en «[o]verdragelse av rederiet» – gjøres gjeldende at oppsigelsesvernet i § 19 nr. 1 femte ledd annet punktum bare gjelder for oppsigelse som står i tidsmessig og saklig sammenheng med overdragelsen.
Ytterligere subsidiært hevdes at bestemmelsen ikke hindrer partene i å avtalefeste de ansiennitetsprinsipper som skal komme til anvendelse. Ved oppsigelsene i 1997 ble avtalen, som begge parter anså bindende, og som ble bekreftet av en ny avtale i 1994, lagt til grunn. Selv om § 19 nr. 1 femte ledd medfører at den nye arbeidsgiver må tillegge tidligere ansettelse vekt, kan det ikke utledes nærmere regler om hvordan ansienniteten skal vektlegges. Det er da både i arbeidstakers og arbeidsgivers interesse å kunne avtale dette nærmere. Reelle hensyn tilsier at en slik avtale blir respektert. Det er lang praksis for ansiennitetsavtaler i bransjen, også ved salg eller leie av skip der mannskapet får tilbud om fortsatt å stå om bord. Vitneforklaringene bekrefter at begge sider i arbeidslivet ser slike avtaler som meget nyttige. Det har hittil ikke vært tvil om deres gyldighet.
Endelig – og som en siste subsidiær anførsel – hevdes det at selv om ankemotpartene kan påberope seg vernet i § 19 nr. 1 femte ledd, og selv om bestemmelsen oppfattes som preseptorisk slik at avtaler og protokoller må settes til side, vil fremdeles ankemotpartene ha kortere totalansiennitet enn de Rasmussen Offshore-ansatte som ikke ble rammet av oppsigelsen. Oppsigelsene vil dermed også under disse forutsetningene være begrunnet i saklige kriterier.
Til den subsidiære påstand fra ankemotpartene nr. 1-4 om at de har krav på lønn med grunnlag i Kristiansand byretts opprinnelige kjennelse om gjeninnsetting i stilling helt frem til Agder lagmannsretts kjennelse om fravikelse ble rettskraftig 13. august 1999, anføres for det første at det nå er fastlagt at arbeidsmiljøloven § 61 nr. 4, som hjemler gjeninnsettelse, ikke har anvendelse i denne saken. Dermed har det aldri vært noe grunnlag for gjeninnsettelse. For det annet vises til at arbeidstaker har plikt til å finne annet arbeid etter hvert. Lønnsutbetaling etter en gyldig oppsigelse må kunne begrenses til en rimelig tid. Rasmussen Offshore betalte lønn ut november 1998. Dette bør under enhver omstendighet anses rimelig og tilstrekkelig.
KS Rasmussen Offshore AS har nedlagt slik påstand:

«1.
K/S Rasmussen Offshore A/S frifinnes.

2.
K/S Rasmussen Offshore A/S tilkjennes sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»
Side 77

Hjelpeintervenienten, Norges Rederiforbund, tiltrer rederiets anførsler og argumenter. Når Rederiforbundet intervenerer, er det ut fra to hovedspørsmål som saken reiser. Det første er omfanget av regelen i sjømannsloven § 19 nr. 1 femte ledd om «[o]verdragelse av rederiet». Dersom lagmannsrettens oppfatning – at bestemmelsen til tross for sin ordlyd også gjelder ved salg og leie av skip – skulle legges til grunn, ville dette medføre store vansker for rederiene. Salg eller utleie og kjøp eller innleie av skip utgjør en meget viktig del av et rederis virksomhet. Det skjer hurtig, og det skjer i et internasjonalt marked. Skulle norske redere ha et arbeidsgiveransvar for det eksisterende mannskapet på båter som rederiet leier eller kjøper, ville dette vanskeliggjøre slike transaksjoner. Det vises til særbestemmelsen i § 19 nr. 1 fjerde ledd annet punktum, som ble innført ved opprettelsen av NIS-registeret: oppsigelse i forbindelse med overgang til NIS-registeret er ikke usaklig. Ordlyden i femte ledd, forarbeidene, praksis og rettsoppfatningen i bransjen, trekker alle i retning av at bestemmelsen skal tas på ordet. Oppsigelsesvernet i forhold til ny eier er bare knyttet til at selve rederiet overdras.
Det annet spørsmål som står sentralt for Norges Rederiforbund, er ansiennitetsavtalers gyldighet. Rederiforbundet tiltrer her Rasmussen Offshores argumentasjon. Det finnes ingen entydige prinsipper for hvordan ansiennitet skal utregnes i en oppsigelsessituasjon. Det er da både i arbeidsgivers og i arbeidstakers interesse at prinsippene avklares på forhånd. Det hindrer usikkerhet og konflikter og gir forutberegnelighet. Norges Rederiforbund har ikke gått ut med noen felles mal for slike avtaler. De konkrete situasjoner i de enkelte rederiene er forskjellige, og dette vil påvirke hvilken løsning som velges. Det må antas å fremme et godt arbeidsmiljø at ansiennitetsavtaler blir utarbeidet lokalt – i rederistyret, der de ansatte er representert, eller ved forhandlinger mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Det finnes et stort antall slike avtaler, som også dekker forholdet til mannskapet på båter som selges eller leies ut. Begge siders organisasjoner har den utvetydige oppfatning at slike avtaler er gyldige. Et annet resultat innebærer at et stort antall inngåtte avtaler vil være ugyldige, en situasjon som er til skade for så vel rederier som ansatte.
Hjelpeintervenienten, Norges Rederiforbund, har nedlagt slik påstand:

«1.
KS Rasmussen Offshore AS frifinnes.

2.
KS Rasmussen Offshore AS tilkjennes sakens omkostninger for alle retter.

3.
Norges Rederiforbund tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.»

Ankemotpartene, Freddy Alfshus, Thorolf Ekeberg, Bent Th. Evensen, Rolf Arnt Knudsen, Tore Kleppan og Hans-Petter Ringstad, gjør i det vesentlige gjeldende:
Lagmannsrettens dom er riktig, og bør stadfestes når det gjelder oppsigelsenes ugyldighet. I tillegg til de erstatningsbeløp lagmannsretten har utmålt, må det nå ilegges erstatningsansvar for lønnstap frem til Høyesteretts dom. Dette gjelder for ankemotpartene nr. 1-5. Den sjette, Hans-Petter Ringstad, har hatt annet arbeid siden våren 1998, og har ikke krav ut over lagmannsrettens dom.
Prinsipalt gjøres gjeldende at oppsigelsene i sin helhet må avgjøres
Side 78
etter arbeidsmiljølovens regler. På tidspunktet for oppsigelsene var alle ankemotpartene tilsatt ambulerende på de flyttbare boligplattformene Rasmussen Offshore opererte. Fire av ankemotpartene var tilsatt på «Polyconfidence» med oppdrag i britisk sektor og to på «Polycrown» med oppdrag i norsk sektor. Etter forskrift nr. 870 av 27. november 1992, som trådte i kraft 1. januar 1993, gjelder arbeidsmiljøloven generelt for flyttbare plattformer på norsk sokkel, og arbeidsmiljøloven kapittel XII, om blant annet oppsigelser, får anvendelse også på norsk plattform med oppdrag på britisk sokkel i forhold til ansatte som er norske statsborgere.
Også den ansiennitetsmessige betydningen av overføringen av «Port Royal» fra Skaugen til Rasmussen Offshore i februar 1991 må avgjøres etter arbeidsmiljøloven, jf. dennes kapittel XII A om virksomhetsoverdragelse. Regelen i § 73 B må forstås slik at ansiennitet opparbeidet hos tidligere arbeidsgiver fullt ut kan gjøres gjeldende mot den nye arbeidsgiveren etter en virksomhetsoverdragelse. Dette gjelder også videre bakover i arbeidsgiverrekken, det vil for ankemotpartenes vedkommende si ansettelse i Jahres Rederi/Kosmos. Selv om kapittel XII A ble tilføyd ved lovendring i 1992 og trådte i kraft 1. januar 1994, må reglene få anvendelse også på tidligere virksomhetsoverdragelser når disse har direkte rettslig betydning for en oppsigelse foretatt etter 1. januar 1994.
Spørsmålet om anvendelse av arbeidsmiljøloven § 73 B kommer for øvrig ikke på spissen, idet den samme regel med hensyn til ansiennitet hevdes å følge allerede av den tidligere bestemmelsen om overdragelse av virksomhet i arbeidsmiljøloven § 60 nr. 3.
Endelig hevdes at resultatet fremdeles blir det samme dersom det er sjømannslovens regler som er avgjørende for den tidligere ansiennitetsberegning. Det hevdes at sjømannsloven § 19 nr. 1 femte ledd må tolkes på bakgrunn av arbeidsmiljøloven § 60 nr. 3, som hadde nær identisk ordlyd, og at resultatet etter de to lover må bli det samme.
Med hensyn til den ankende parts og hjelpeintervenientens forsvar for ansiennitetsavtaler, er det heller ikke ankemotpartenes syn at enhver avtale om ansiennitetsprinsipper er ugyldig. I dette tilfellet var det imidlertid ikke inngått bindende avtale om ansiennitetsberegningen for de tidligere «Port Royal»-ansatte. Protokollen av 26. november 1990 betegner seg som et forslag, som forutsatte endelig vedtak. Og under enhver omstendighet er også avtaler om ansiennitetsberegning underkastet den generelle begrensning at de ikke kan føre til usaklige oppsigelser. Her ville den påståtte avtalen føre til at det ble diskriminert mot de tidligere Skaugen-ansatte, som ikke fikk godskrevet noen ansiennitet for sin ansettelse på «Port Royal» forut for utleien til Rasmussen Offshore. Dette hevdes å representere en usaklig oppsigelse, og da må også en ellers gyldig avtale vike for lovens regler.
Til slutt anfører ankemotpartene at den ankende parts frifinnelsespåstand under ingen omstendighet kan tas til følge. På grunn av den begrensede henvisning av anken til prøvelse av Høyesterett, har ankemotpartene gjort gjeldende subsidiære anførsler som ikke kan prøves av Høyesterett. Det gjelder for det første at avtalen om ansiennitetsprinsipper – dersom den anses som en avtale og resultatet ikke anses som usaklig – hevdes å stride mot avtaleloven § 36. For det annet vil Høyesterett, dersom den påståtte ansiennitetsavtalen blir satt til side, verken ha
Side 79
adgang til eller materiale for å kunne avgjøre ansiennitetsrekkefølgen i saken.
Så fremt den ankende part likevel skulle bli gitt medhold i sin hovedpåstand, gjøres under enhver omstendighet gjeldende at ankemotpartene nr. 1-4 må ha rett til lønn med hjemmel i Kristiansand byretts kjennelse om rett til å stå i stillingene mens saken ble behandlet. Denne retten gjaldt frem til kjennelsen om at de pliktet å fratre stillingene, ble rettskraftig, dvs. inntil Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 13. august 1999. Lønnsutbetalingene fra Rasmussen Offshore ble stanset fra 1. desember 1998.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1.
Lagmannsrettens dom stadfestes.

2.
KS Rasmussen Offshore AS v/styret betaler i tillegg til de beløp som ble tilkjent ankemotpartene som erstatning i byrett og lagmannsrett

til Freddy Alfshus kr 497.732,-,
til Torolf Ekeberg kr 540.009,-,
til Bent Th. Evensen kr 553.275,-,
til Tore Kleppan kr 65.475,- og
til Rolf Arnt Knutsen kr 438.255,-.
3.
KS Rasmussen Offshore AS v/styret og Norges Rederiforbund v/styret betaler in solidum ankemotpartene deres saksomkostninger for Høyesterett.

4.
KS Rasmussen Offshore AS v/styret betaler renter av de tilkjente erstatnings- og saksomkostningsbeløp med 12 % p.a. regnet fra forfallstidspunktet for de respektive beløp i henhold til byrettens, lagmannsrettens og Høyesteretts dommer, inntil betaling skjer.»

 


Mitt syn på saken:
Jeg behandler først spørsmålet om hvilke lovbestemmelser som får anvendelse på oppsigelsene.
De seks ankemotpartene var på oppsigelsestidspunktet 30. oktober 1997 mønstret ambulerende til de boligplattformene Rasmussen Offshore opererte på den tiden. Flyttbare plattformer er å anse som skip, og ansettelsesforholdene om bord reguleres i utgangspunktet av sjømannsloven, jf. forskrift 31. januar 1986 nr. 222 om sjømannslovens virkeområde § 1 og § 2 nr. 2. Fra 1. januar 1993 har imidlertid også arbeidsmiljøloven fått anvendelse på flyttbare plattformer, jf. forskrift 27. november 1992 nr. 870 om arbeidervern og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten. Det er ikke bestridt, og jeg er enig i, at det er arbeidsmiljøloven som får anvendelse i forhold til oppsigelsene i 1997, og at det rettslige utgangspunkt for å vurdere oppsigelsenes gyldighet dermed er at oppsigelsene må være saklig begrunnet, jf. arbeidsmiljøloven § 60 nr. 1.
Det er videre enighet mellom partene om at Rasmussen Offshore var berettiget til å gå til oppsigelse høsten 1997 på grunn av bortfall av oppdrag og salg av plattform. Uenigheten gjelder ansiennitetsberegningen, som var avgjørende for hvem som ble oppsagt. Ankemotpartene, som alle var ansatt på «Port Royal» før den ble innleid til Rasmussen Offshore i februar 1991, krever full ansiennitet for ansettelse hos de tidligere eiere/operatører av plattformen. Rasmussen Offshore hevder at ansettelse i andre rederier i tiden før februar 1991 ikke gir ansiennitet,
Side 80
idet det følger av inngåtte avtaler at de ansatte bare var berettiget til ansiennitet for tiden før februar 1991 så lenge «Port Royal» var innleid av Rasmussen Offshore. «Port Royal» ble tilbakelevert eieren, Anders Wilhelmsen & Co., i mars 1996.
Ankemotpartenes primære anførsel er at kravet om full ansiennitet fra før februar 1991 følger av arbeidsmiljøloven kapittel XII A, § 73 B nr. 1, som fastsetter at alle rettigheter etter en arbeidsavtale kan gjøres gjeldende mot ny arbeidsgiver etter en virksomhetsoverdragelse. Jeg kan ikke følge ankemotpartenes syn her, idet jeg ikke finner at kapittel XII A om virksomhetsoverdragelse kan få anvendelse. Kapitlet ble tilføyd ved lovendring 27. november 1992 nr. 115 som en gjennomføring av EØS-direktivet om virksomhetsoverdragelse. Lovendringen trådte i kraft 1. januar 1994 sammen med ikraftsettingen av EØS-avtalen. Jeg kan ikke se at disse reglene, som i utgangspunktet regulerer rettigheter og plikter i arbeidsforholdet på tidspunktet for virksomhetsoverdragelsen, kan anvendes på en overdragelse som fant sted før 1994. Det er ikke pekt på noe materiale fra endringslovens vedtakelse eller fra EØS-direktivet som skulle tilsi en slik tilbakevirkning.
Det avgjørende i forhold til ansiennitetsfastsettelsen må være hvilke rettigheter som de «Port Royal»-ansatte tok med seg da plattformen ble leiet ut til Rasmussen Offshore i februar 1991. På dette tidspunkt var arbeidsmiljøloven i det hele ikke gjort gjeldende for flyttbare plattformer. Det er således sjømannsloven som regulerer spørsmålet om de ansattes rettigheter overfor Rasmussen Offshore ved overgangen i 1991. Det er etter dette ikke grunn til å ta stilling til de tolkningsspørsmål som er reist i tilknytning til arbeidsmiljølovens regler. Noe annet er at disse reglene kan få betydning for tolkningen av sjømannsloven, et spørsmål jeg nå går over til.
Det første spørsmålet etter sjømannsloven er om overgangen av plattformen fra Skaugen til Rasmussen Offshore faller inn under den særskilte beskyttelsesregelen i sjømannsloven § 19 nr. 1 femte ledd. Bestemmelsen lyder slik:

«Overdragelse av rederiet fra en eier til en annen er ikke alene saklig grunn for oppsigelse. Ved oppsigelse fra den nye eiers side skal det legges vekt på om begrunnelsen også ville kunne anses saklig om overdragelse ikke hadde funnet sted.»

Denne bestemmelsen regulerer virkningen av «[o]verdragelse av rederiet». Ankemotpartene hevder at dette begrep må tolkes utvidende og likt med arbeidsmiljølovens daværende bestemmelse i § 60 nr. 3, som nå er avløst av kapittel XII A. Bestemmelsen var helt likelydende med sjømannsloven § 19 nr. 1 femte ledd med det unntak at der sjømannsloven bruker uttrykket «[o]verdragelse av rederiet fra en eier til en annen», brukte arbeidsmiljøloven § 60 nr. 3 «[o]verdragelse av virksomheten fra en eier til en annen». Etter mitt syn peker ordlyden i sjømannsloven nokså klart i retning av at den bare gjelder når selve rederiet skifter eier. Rasmussen Offshore og Norges Rederiforbund har sterkt fremhevet at forskjellene i ordvalget reflekterer forskjellige realiteter mellom rederivirksomhet og landbasert virksomhet. For rederiet innebærer kjøp og salg, eventuelt innleie og utleie, av skip en naturlig del
Side 81
av det å drive et rederi. Salg av virksomheter på land derimot forekommer sjeldnere, og betyr gjerne en omstrukturering av vedkommende bedrift. Dette taler således i retning av at bestemmelsen må forstås etter sin ordlyd.
Ankemotpartene har på sin side fremholdt at da bestemmelsen i § 19 nr. 1 femte ledd ble innført i sjømannsloven ved lovendring i 1985, var en hovedhensikt ifølge lovforarbeidene å bringe sjømannslovens regler om ansettelse og oppsigelsesvern «mer i overensstemmelse med arbeidsmiljølovens prinsipper», jf. Ot.prp.nr.26 (1984-1985) side 6. Dette taler for å tolke sjømannsloven § 19 nr. 1 femte ledd og daværende arbeidsmiljølov § 60 nr. 3 likt. Etter min mening har likevel denne generelle uttalelsen begrenset gjennomslagskraft, særlig fordi andre, mer spesifikke, motivuttalelser trekker i motsatt retning.
Etter lovendringen i 1985 ble hovedregelen at sjømannen skulle «rederiansettes», mens arbeidsforholdet tidligere var knyttet til et enkelt skip. Sjømenn fikk nå oppsigelsesvern i forhold til rederiets virksomhet. Dette ligger til grunn for bestemmelsen i § 19 nr. 1 tredje ledd der det fastslås at dersom oppsigelsen skyldes driftsinnskrenkninger eller rasjonaliseringstiltak, er den ikke saklig begrunnet dersom rederiet har annet passende arbeid å tilby sjømannen. I Ot.prp.nr.26 (1984-1985) side 32 uttales følgende i tilknytning til denne bestemmelsen:

«Driftsinnskrenkninger eller rasjonaliseringstiltak som nevnt i nr. 1 tredje ledd er forutsatt også å omfatte salg og opplag av skip. Det følger av rederiansettelsen at sjømannen i disse tilfeller må kunne omplasseres. For ordens skyld presiseres at omplasseringen tar sikte på annet passende arbeid ombord på samme skip eller et annet av rederiets skip. Hvis dette ikke er mulig, må han kunne sies opp.
Om et rederi skifter eier så vil dette alene ikke være tilstrekkelig saklig grunn for oppsigelse. Men om f.eks flere rederier går sammen i ett, så vil dette i neste omgang kunne medføre rasjonaliseringstiltak som vil kunne begrunne oppsigelser.»

Videre heter det i proposisjonen på side 25:

«Nr. 1 e som hjemler rett til fratreden når skipet blir overført til annet norsk rederi, foreslås opphevet da bestemmelsen ikke lenger er nødvendig. Besetningen vil fremdeles være ansatt i samme rederi, selv om skipet de i øyeblikket tjenestegjør på blir solgt til annet norsk rederi. Rederiet må i disse tilfellene omplassere besetningsmedlemmene på skipet som blir solgt til andre av rederiets skip, dersom dette er mulig. Medfører salget av skipet så store driftsinnskrenkninger i rederiet at besetningen ikke lenger kan beskjeftiges, må de eventuelt sies opp.»

I begge sitatene forutsettes salg av skip å kunne føre til oppsigelse av en sjømann. Uttalelsene lar seg vanskelig forene med at sjømannen er tiltenkt rett til fortsatt ansettelse slik som ved en virksomhetsoverdragelse. I så fall er det svært nærliggende at også denne beskyttelsen ville vært omtalt i de siterte avsnitt.
Jeg finner etter dette at lovens ordlyd, sammenhengen med andre bestemmelser i sjømannsloven og forarbeidene taler mot at salg eller
Side 82
utleie av skip kan likestilles med overdragelse av rederiet etter sjømannsloven § 19 nr. 1 femte ledd. I dag er lovgrunnlaget endret, og arbeidsmiljøloven kapittel XII A om virksomhetsoverdragelse får anvendelse for flyttbare plattformer, men dette innvirker ikke på tolkningen av sjømannsloven § 19 nr. 1 femte ledd.
På denne bakgrunn er det for meg ikke grunn til å ta standpunkt til hvorvidt beskyttelse mot oppsigelse fra den nye eier etter § 19 nr. 1 femte ledd annet punktum bare gjelder oppsigelser som tidsmessig og saklig står i et visst nærhetsforhold til overdragelsen, slik at en oppsigelse mer enn 6 år etter overdragelsen også av denne grunn faller utenfor.
Selv om jeg etter dette er kommet til at de tidligere «Port Royal»-ansatte ikke etter sjømannsloven kan kreve ansiennitetsrettigheter hos Rasmussen Offshore basert på ansettelsesforhold på «Port Royal» før 1991, gjenstår spørsmålet om oppsigelsene i 1997 var saklige i forhold til kravet i arbeidsmiljøloven § 60 nr. 1. Som nevnt er det enighet om at bedriften var berettiget til å si opp ansatte. Spørsmålet er om valget av dem som skulle sies opp, var saklig.
Rederiet har bygget på den felles forståelse som tillitsmannsapparatet på «Port Royal» og Rasmussen Offshore kom frem til, og som er kommet til uttrykk i protokollen 26. november 1990 som jeg tidligere har sitert. Som nevnt var dette betegnet som et forslag, og forutsatte et «endelig vedtak». Dette vedtaket ble aldri truffet, antakelig på grunn av en viss motstand fra dem som allerede var ansatt i Rasmussen Offshore. Ved brev 15. desember 1990 ga NOPEF-klubben sin enstemmige tilslutning til protokollen. Jeg nevner også at i en senere – og endelig – protokoll 11. oktober 1994 i forbindelse med innskrenkninger da, ble prinsippet fra 1990 gjentatt slik:

«Det ble enighet om at så lenge «Port Royal» er innlemmet i Rasmussen gruppen skal de som tidligere var ansatt i Kosmos/Jahre Offshore/Skaugen Marine få sin ansiennitet beregnet etter ansettelsestiden ombord på Port Royal (Kosmos).»

Den ankende part og hjelpeintervenienten har sterkt fremholdt betydningen av at det i tilknytning til rederivirksomhet inngås lokale avtaler om ansiennitetsprinsipper. Jeg er enig i at slike avtaler tjener til å avklare stillingen blant annet i forbindelse med innskrenkninger, og at dette må være i partenes felles interesse. Det står for meg som klart at slike avtaler i utgangspunktet må legges til grunn av domstolene.
Ankemotpartene har på sin side presisert i skranken i Høyesterett at de ikke bestrider adgangen til å inngå ansiennitetsavtaler. Men dersom resultatet av avtalen blir usaklige oppsigelser, kan ikke avtalen opprettholdes. I vår sak hevdes for det første at det ikke er inngått endelig avtale, og for det annet at innholdet i protokollen av 26. november 1990 diskriminerer mot de tidligere «Port Royal»-ansatte.
Jeg er enig i at det i prinsippet må foretas en kontroll med sakligheten av oppsigelser som er resultat av ansiennitetsavtaler. Men det må åpenbart være slik at domstolene bør vise stor tilbakeholdenhet med å tilsidesette avtaler som er blitt til ved forhandlinger mellom arbeidsgiver og tillitsmannsapparatet.
Side 83

I nærværende tilfelle anser jeg det unødvendig å vurdere om det formelt er inngått noen avtale. På bakgrunn av NOPEF-klubbens positive oppslutning og i mangel av etterfølgende reservasjoner, anser jeg at Rasmussen Offshore måtte være berettiget til å bygge på den felles forståelsen i protokollen av 1990 da innskrenkninger skulle foretas i 1997.
Jeg anser det videre klart at innholdet i protokollen ikke har ledet til usaklige oppsigelser. Utgangspunktet er at de tidligere Skaugen-ansatte etter loven ikke hadde rett til å få ansettelse hos Rasmussen Offshore ved innleie av plattformen i 1991. De ansiennitetsprinsipper som er nedfelt i protokollen fra 1990, og som ga de tidligere «Port Royal»-ansatte utvidete ansiennitetsrettigheter, var et forhandlingsresultat som ikke kan representere noen form for usaklighet i forhold til oppsigelsene i 1997.

Det gjenstår å ta standpunkt til den subsidiære anførsel fra ankemotpart nr. 1-4 knyttet til at de opprinnelig ved Kristiansand byretts rettskraftige kjennelse 8. oktober 1998 ble gitt rett til å stå i sine stillinger og dermed var berettiget til å motta lønn mens oppsigelsestvisten ble avgjort. Først ved lagmannsrettens kjennelse 26. mai 1999, stadfestet av Høyesteretts kjæremålsutvalg 13. august 1999 (Rt-1999-1227), ble det slått fast at de ansatte ikke hadde noen slik rett, idet forskrift om arbeidervern og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten 27. november 1992 nr. 870 § 21 unntar arbeidsmiljøloven § 61 nr. 4 fra anvendelse på flyttbar plattform utenfor norsk del av kontinentalsokkelen, på samme måte som bestemmelsen heller ikke får anvendelse på oppsigelser etter sjømannsloven. Forskriftens § 21 står i kapittel IV om spesielle bestemmelser for petroleumsvirksomhet utenfor den norske del av kontinentalsokkelen. Bestemmelsens første punktum lyder slik:

«For virksomhet etter denne forskriften § 1 annet og sjuende ledd, kommer arbeidsmiljøloven kap XII, med unntak av § 61 nr 4, til anvendelse for ansettelsesforhold hos arbeidsgiver for norske statsborgere og for andre lands statsborgere som i henhold til avtale skal likestilles med norske statsborgere.»

Forskriftens § 1 annet ledd første punktum lyder slik:

«For petroleumsvirksomhet utenfor den norske del av kontinentalsokkelen og som gjennomføres fra flyttbar innretning registrert i norsk skipsregister, gjelder denne forskriften kap IV.»

Ankemotpart nr. 1-4 var alle ansatt på «Polyconfidence» på oppdrag i britisk sektor.
I sin kjennelse av 26. mai 1999 uttaler lagmannsretten:

«Kjæremålet har ført frem. Som nevnt innebærer grunnlaget for kjæremålet og for lagmannsrettens avgjørelse i realiteten en tilsidesettelse av byrettens gjeninnsettelseskjennelse av 8. oktober 1998. Det kunne av denne grunn være nærliggende å la lagmannsrettens beslutning munne ut i en slutning om at de fire motparter ikke har rett til å stå i sine stillinger, slik den kjærende part har nedlagt påstand om for lagmannsretten. En slik avgjørelse ville etter sitt innhold
Side 84
få virkning for hele tiden etter oppsigelsen. Denne løsning innebærer imidlertid en omgjøring av kjennelsen av 8. oktober som det ikke er prosessuell adgang til ettersom denne ikke er påkjært og således er formelt rettkraftig. Det riktige må etter dette være å la lagmannsrettens avgjørelse få virkning bare for fremtiden og at det avsis kjennelse for at de fire motparter skal fratre sine stillinger, slik det også var nedlagt påstand om for byretten.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg fant at spørsmålet om kjennelsens virkningstidspunkt lå utenfor utvalgets kompetanse under et videre kjæremål, jf. tvistemålsloven § 404, og tok derfor ikke standpunkt.
Rederiet har anført at Kristiansand byretts avgjørelse om gjeninnsettelse manglet hjemmel, jf. de forskriftsbestemmelser jeg har sitert, og at avgjørelsen da ikke kan danne grunnlag for noe lønnskrav i nærmere et år. Under enhver omstendighet vises til en oppsagt arbeiders plikt til å søke etter annet arbeid. I dette tilfellet har rederiet fortsatt å betale lønn til 1. desember 1998. Oppsigelsen var datert 30. oktober 1997 med tre måneders oppsigelsesfrist. Dette vil si at rederiet har betalt lønn 10 måneder etter at oppsigelsen trådte i kraft. Dette må være tilstrekkelig.
Ankemotpartene har anført at Kristiansand byretts avgjørelse om fortsatt å stå i stillingen ikke ble angrepet. Den har derfor vært rettskraftig og beholdt sin virkning inntil kjennelsen om fratredelse fra stillingen ble endelig.
Spørsmålet må etter min mening nå vurderes på bakgrunn av at det er fastslått at oppsigelsene var gyldige, og at arbeidsmiljøloven § 61 nr. 4 ikke fikk anvendelse i disse arbeidsforholdene. De ansatte har altså ikke – og har aldri hatt – krav på den beskyttelse som ligger i at lønnen betales mens oppsigelsens rettmessighet blir avgjort. En beslutning etter arbeidsmiljøloven § 61 nr. 4 er av midlertidig karakter, jf. Rt-1989-225. At det har foreligget en materielt sett uriktig midlertidig avgjørelse som rederiet ikke har oppfylt, kan slik jeg ser det ikke begrunne et krav om at den skal oppfylles nå. Heller ikke er det grunnlag for noe erstatningskrav mot rederiet for manglende lønnsutbetaling. Dette følger av at oppsigelsene er blitt erklært rettmessige. Jeg mener således at det ikke er grunnlag for betalingsplikt på basis av den midlertidige kjennelsen, når det i ettertid er blitt konstatert at arbeidsmiljøloven § 61 nr. 4 ikke gjelder for arbeidsforholdet, og at oppsigelsene var gyldige.
Jeg er etter dette kommet til at anken må tas til følge.
Jeg bemerker at jeg ikke finner hindringer for at Høyesterett avsier dom på frifinnelse, jf. ankemotpartenes siste subsidiære anførsel. Protokollen fra 1990 om ansiennitetsprinsipper er ikke satt til side, og spørsmålet om andre ansiennitetsberegninger kommer således ikke opp. Anførselen om at protokollen strider mot avtaleloven § 36, finner jeg helt uten grunnlag. En slik vurdering vil dessuten ofte være del av den mer omfattende saklighetsvurderingen som finner sted etter arbeidsmiljøloven § 60 nr. 1. Det vises til Høyesteretts dom 10. november 2000, sak nr. 2000/218 ( HR-2000-218).
Anken har helt ut ført frem. Jeg finner likevel at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans. Saken har reist spørsmål som det er lite rettspraksis om, og behandlingen i de tidligere instanser viser at det har vært behov for rettsavklaring.
Side 85

Jeg stemmer for denne dom:
1.
KS Rasmussen Offshore AS frifinnes.

2.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Coward: Likeså.
Dommer Matningsdal: Likeså.
Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.
KS Rasmussen Offshore AS frifinnes.

2.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.