Dommer Schei: Sakens hovedspørsmål er om avskjed av arbeidstaker i kommunal tjeneste kan opprettholdes som oppsigelse, jf arbeidsmiljøloven § 66 nr 4 3 punktum.
A, født 0.0.1940, begynte i september 1988 i 50% stilling som assistent ved X sjukeheim, som drives av X kommune og har 32 pasienter og ca 50 ansatte. Hennes arbeid var renhold og i noen grad stell av pasienter.
Det var gjennom en tid blitt borte forskjellige gjenstander og penger ved sykehjemmet. Helt i begynnelsen av 1996 ble kr 50 borte fra personalets kaffepengekasse, og en pasient skal ha blitt frastjålet et beløp på rundt kr 600. Som følge av disse forholdene ble det holdt to møter på sykehjemmet mellom ledelsen og personalet.
Den 6 mars 1996 vedtok administrasjonsutvalget i X kommune å avskjedige A med øyeblikkelig virkning. Vedtaket ble meddelt og effektuert dagen etter. Avskjeden var i vedtaket begrunnet slik:
«Grunnlaget for avskjeden er m.a. at du onsdag den 21 02 96 er observert medan du urettmessig fjerna gjenstander frå sjukeheimen.»
De gjenstander som ble fjernet den 21 februar 1996 var 4-5 støvkluter og noen par gummihansker, til en samlet verdi det er enighet om utgjorde ca kr 100.
A bestred lovligheten av avskjeden. Etter forgjeves forhandlinger anla hun søksmål ved Bergen byrett som lokal arbeidsrett, med krav om at avskjeden skulle kjennes ugyldig og at hun skulle tilkjennes erstatning og oppreisning. Hun bestred kommunens subsidiære krav om at avskjeden måtte opprettholdes som oppsigelse.
Bergen byrett avsa 11 desember 1996 dom i saken med slik domsslutning:
Side 185

«1.
Avskjed/oppsigelse av A fra sin stilling ved X sykehjem, kjennes ugyldig.

2.
Innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse betaler X kommune erstatning til A med kr 72000,- – syttitotusen – kroner til dekning av tapt lønnsinntekt.

3.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

X kommune påanket byrettens dom til lagmannsretten. A innga aksessorisk motanke for så vidt hun i byretten ikke var tilkjent oppreisning. Gulating lagmannsrett avsa 6 mars 1998 dom slik domsslutning:
«I anken:
1.
Vedtaket om avskil av A frå stilling ved X sjukeheim er ugyldig.

2.
Vedtaket om avskil vert halde oppe som oppseiing.

3.
X kommune pliktar innan 2 – to – veker etter at dommen er forkynt å betala kr 24000,- til A for tapt lønnsinntekt i oppseiingstida.

4.
Sakskostnader vert ikkje tilkjent for nokon rett.

I motanken:
1.
X kommune vert frifunnen.

2.
Sakskostnader vert ikkje tilkjent.»

To dommere, rettens formann og en meddommer, dissenterte. Også de bygget på at en avskjed vil kunne opprettholdes som oppsigelse, men at det konkrete forhold ikke var så graverende at det ga grunn til oppsigelse. Mindretallet kom til at det var grunnlag for erstatning, men ikke for oppreisning.
A påanket lagmannsrettens dom så langt den gikk henne i mot. Anken gjaldt bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Kommunen har i anketilsvaret påstått lagmannsrettens dom stadfestet. Lagmannsrettens avgjørelse om at avskjeden er ugyldig, er altså ikke angrepet og er rettskraftig. Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 24 august 1998 kjennelse om at «Anken nektes fremmet til Høyesterett for så vidt angår bevisbedømmelsen med hensyn til om A tok med seg hjem støvkluter og gummihansker. For øvrig henvises anken til Høyesterett». Med de reservasjoner som følger av dette, foreligger saken for Høyesterett som for de tidligere retter.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Det ligger under forvaltningsorganets frie skjønn å avgjøre om det skal treffes et vedtak om oppsigelse. Så lenge et slikt vedtak ikke er fattet, har ikke domstolene kompetanse til å prøve noen oppsigelse, jf dom av Eidsivating lagmannsrett av 21 desember 1982 og Odd Friberg, Arbeidsmiljøloven med kommentarer, 6 utgave, side 450. Arbeidsmiljøloven § 66 nr 4 3 punktum om at avskjed kan opprettholdes som oppsigelse, hvis de materielle vilkår for oppsigelse foreligger, nødvendiggjør i forhold til offentlig ansatte et vedtak om dette.
Det må iallfall kreves at det i avskjedsvedtaket forutsetningsvis ligger en vurdering av det subsidiære oppsigelsesspørsmål. I så fall må det anførte grunnlaget for avskjed også være grunnlaget for den subsidiære oppsigelse, og oppsigelse må i forhold til avskjed fremtre som en ren slutning fra det mer til det mindre. Det er ikke tilfellet her. Avskjedsvedtaket bygget på at A hadde begått flere tyverier enn naskeriet som var tidfestet til 21 februar 1996, jf «m.a.» i begrunnelsen. Det er erkjent at
Side 186
det ikke kan legges til grunn at A hadde begått disse tyveriene. En oppsigelse kan utelukkende begrunnes i naskeriet av hansker og kluter, som er bagatellmessig sammenlignet med de øvrige forhold. Avskjedsvedtaket er derfor ugyldig også etter prinsippet i forvaltningsloven § 41, og kan ikke danne grunnlag for oppsigelse.
Det er en uholdbar konstruksjon når lagmannsretten bygger på at kommunen har truffet et subsidiært vedtak om oppsigelse. Det er administrasjonsutvalget som har fattet vedtaket om avskjed. Da kan ikke rådmannen i ettertid treffe et subsidiært vedtak om oppsigelse, selv om hun ellers skulle ha kompetanse til å si opp ansatte. De forvaltningsrettslige krav til skriftlighet og begrunnelse er heller ikke oppfylt for et vedtak om oppsigelse.
Et vedtak om oppsigelse tilfredstiller videre ikke det forvaltningsrettslige krav til forholdsmessighet.
Selv om vedtak om oppsigelse ikke skulle være ugyldig ut fra forvaltningsrettslige prinsipper, foreligger det her ikke faktisk grunnlag for å opprettholde avskjeden som oppsigelse. Etter beskjæringen av anken må det legges til grunn at A har foretatt et naskeri. Det gjaldt imidlertid helt bagatellmessige verdier. De påståtte uholdbare forhold ved sykehjemmet har ingen sammenheng med hennes forhold og kan ikke trekkes inn i saklighetsvurderingen. En oppsigelse uten forutgående advarsel er – hensett til hvor inngripende hun rammes – en helt uforholdsmessig reaksjon.
Når oppsigelsen kjennes ugyldig, har hun krav på å få erstattet alle tapte lønnsinntekter. Selv om hun er noe å bebreide, svikter grunnlaget for kommunens vedtak i en slik grad at hun bør tilkjennes oppreisning.
A har nedlagt slik påstand:
«1.
Lagmannsrettens dom pkt. 1 i anken vert stadfesta.

2.
Prinsipalt:

Lagmannsrettens dom pkt. 2 i anken vert oppheva.
Subsidiært:
Vedtaket om avskil av A er ugyldig som oppseiing.
3.
A vert tilkjent skadebot for tapte lønsinntekter samt ikkjeøkonomisk tap fastsett etter retten sitt skjønn med tillegg av renter etter lova frå forfall til betaling finn stad.

4.
A vert tilkjent sakskostnader for byrett, lagmannsrett og Høgsterett med tillegg av renter etter lova frå forfall til betaling skjer.»

X kommune har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Det er uholdbart at domstolene ikke kan opprettholde et ugyldig avskjedsvedtak som oppsigelse. En slik kompetanse følger direkte av arbeidsmiljøloven § 66 nr 4. Arbeidsmiljøloven regulerer uttømmende vilkårene for å kjenne en avskjed eller en oppsigelse ugyldig, også hvor vedkommende er kommunalt ansatt. Det tosporete system med en forvaltningsrettslig prøving og en prøving etter arbeidsmiljøloven som den ankende part hevder, er uten rettslig grunnlag og dessuten helt upraktikabelt.
Avskjedsvedtaket hviler for øvrig på et korrekt faktisk grunnlag. Det sentrale ved vedtaket var naskeriet begått 21 februar 1996. Det fremgår
Side 187
av vedtaket selv, hvor naskeriet er fremhevet. Lagmannsretten har etter en omfattende umiddelbar bevisførsel bygget på dette, og Høyesterett har ikke grunnlag for å tilsidesette denne bevisvurderingen. Selv om oppsigelse skulle forutsette et nytt vedtak, må det legges til grunn at et slikt vedtak er fattet. Rådmannen har i sin stillingsfullmakt rett til å si opp ansatte, og hun har inntatt det standpunkt at avskjeden om nødvendig subsidiært skal opprettholdes som oppsigelse.
Det er ingen uenighet om at naskeriet gjaldt verdier på ca kr 100, og at dette isolert sett er lite. Men størrelsen av et naskeri eller tyveri kan ikke være noe avgjørende mål for grovheten av tillitsbruddet. Karakteren av arbeidsplassen er her viktig. Ved et sykehjem har pensjonærene krav på trygghet, også for at deres verdier ikke kommer bort. Begår noen i personalet naskerier, kan det nettopp skape en utrygghet som blir sterkt belastende. Den konkrete situasjonen på sykehjemmet er helt sentral. Gjenstander og verdier hadde gjennom en tid forsvunnet, og situasjonen var blitt utålelig for både pensjonærer og ansatte. Ledelsen ved sykehjemmet holdt møter med personalet hvor de ansatte ble foreholdt det alvorlige og uholdbare i situasjonen. A var til stede på disse møtene. Det ble påpekt at de ansatte måtte være særlig aktpågivne, og at den minste urettmessighet fra ansattes side ville kunne få alvorlige konsekvenser. På denne bakgrunn forelå det saklig grunnlag for oppsigelse av A. Det er nok riktig at A ble rammet hardt, men det kan ikke legges til grunn at hun ikke hadde andre arbeidsmuligheter i X eller i nærområdet ellers.
Selv om oppsigelsen skulle bli kjent ugyldig, vil det ikke være grunnlag for å tilkjenne oppreisning. Kravet om erstatning må utmåles under hensyn til hennes eget utviste forhold og til at hun måtte kunnet skaffe seg annet arbeid.
X kommune har nedlagt slik påstand:
«1.
Lagmannsrettens dom stadfestes.

2.
X Kommune tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.
De materielle vilkår for å avskjedige eller si opp A følger av henholdsvis arbeidsmiljøloven § 66 nr 1 og § 60 nr 1. Dersom vilkårene ikke foreligger, jf også arbeidsmiljøloven § 66 nr 4 3 punktum, er det ikke grunnlag for opphør av arbeidsforholdet etter disse bestemmelsene. Men A var kommunalt ansatt, og et vedtak om avskjed eller oppsigelse er et forvaltningsvedtak. Et slikt vedtak kan også bli ugyldig etter forvaltningsrettslige regler, blant annet hvis det er truffet på et faktisk grunnlag som i vesentlig grad svikter.
Administrasjonsutvalget i X traff vedtak om å avskjedige A. Det er dette vedtaket A har bragt inn for domstolene til rettslig prøving. Vedtaket er kjent ugyldig av lagmannsretten fordi det forhold som lagmannsretten la til grunn at vedtaket bygget på, ikke var så graverende at det kvalifiserte til avskjed. Lagmannsrettens dom på dette punkt er som påpekt rettskraftig. Skal opphøret av As arbeidsforhold kunne opprettholdes, må det være ut fra regelen i arbeidsmiljøloven § 66 nr 4 3 punktum, som lyder:
Side 188

«Retten kan også bestemme at arbeidsforholdet skal opphøre når den finner at vilkårene for saklig oppsigelse er til stede.»
Prosessuelt er avskjed og oppsigelse to forskjellige krav, og en anvendelse av arbeidsmiljøloven § 66 nr 4 3 punktum forutsetter at det nedlegges påstand om at avskjeden skal opprettholdes som oppsigelse. Slik påstand var også nedlagt fra kommunen både for byretten og lagmannsretten. Begrunnelsen for bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 66 nr 4 3 punktum er at en oppsigelse regulært, både for arbeidsgiver og arbeidstaker, vil fremtre som det mindre i forhold til det mer – avskjed. Arbeidsgiver har ved vedtaket markert at det han ser som klanderverdig fra arbeidstakers side, skal føre til at arbeidsforholdet opphører. Dersom forholdet skulle vise seg ikke å bli bedømt som så graverende at det kvalifiserer for avskjed, vil det samsvare med arbeidsgivers ønske og forutsetninger om arbeidsforholdet opphører gjennom oppsigelse. Arbeidsgiver fritas altså for en vesentlig del av risikoen ved å velge feil sanksjon ved pliktbrudd fra arbeidstaker – avskjed i stedet for oppsigelse. Jeg tilføyer at denne regelen om at avskjed kan opprettholdes som oppsigelse, vokste frem gjennom rettspraksis i forhold til den tidligere arbeidervernlovgivning. Man fant at ordningen skulle opprettholdes og lovfestes i arbeidsmiljøloven.
Nå har imidlertid A, som det fremgår av referatet av anførselene, gjort gjeldende at arbeidsmiljøloven § 66 nr 4 3 punktum ikke kan gjelde hvor oppsigelsesvedtaket er et forvaltningsvedtak. Hovedsynspunktet er at noe annet ville være i strid med prinsippet om at det tilligger forvaltningens frie skjønn å avgjøre om det skal fattes et oppsigelsesvedtak.
Jeg kan ikke se at det kan være holdbart at arbeidsmiljøloven § 66 nr 4 3 punktum ikke kan anvendes hvor arbeidstakeren er kommunalt ansatt. Dette er uten støtte i ordlyden i bestemmelsen, og det er heller ikke spor av en slik rettsoppfatning i lovforarbeidene. Hensett til den tallmessig viktige gruppe offentlig ansatte som omfattes av arbeidsmiljøloven, er det påfallende at det ikke er angitt om disse skulle være unntatt fra regelen. Jeg er imidlertid enig med den ankende part i at det tilligger forvaltningens frie skjønn å avgjøre om en arbeidstaker skal oppsies. Jeg er også enig i at dette prinsippet kommer inn som en begrensning i forhold til arbeidsmiljøloven § 66 nr 4 3 punktum. Men når en kommune fatter vedtak om avskjed av en ansatt, vil dette – som i arbeidsforhold ellers – også innebære at ansettelsesforholdet ønskes bragt til opphør, om nødvendig ved at vedtaket opprettholdes som oppsigelse. Nettopp i dette ligger forutsetningsvis en stillingtagen fra forvaltningsorganets side til oppsigelsesspørsmålet. Skjønnet er reelt sett utøvet. Jeg viser om dette til Odd Jarl Pedersen i LoR-1985-side 305. Som utgangspunkt må det føre til at arbeidsmiljøloven § 66 nr 4 3 punktum får anvendelse når en kommune som her avskjediger en arbeidstaker. Jeg tilføyer at foruten å være en kompetanseregel, har arbeidsmiljøloven § 66 nr 4 3 punktum den saksbehandlingsmessige konsekvens at forvaltningsorganet ikke trenger å treffe et nytt og uttrykkelig vedtak om oppsigelse. Det er tilstrekkelig at kravet fremmes prosessuelt i den verserende tvisten om gyldigheten av vedtaket om avskjed.
Side 189

Som påpekt av Odd Jarl Pedersen i artikkelen i LoR 1985 på side 304, må det være et vilkår for at man skal kunne bygge på at forvaltningsorganet forutsetningsvis har tatt det standpunkt at det subsidiært ønsker oppsigelse, at oppsigelsen hviler på det grunnlag som er anført til støtte for avskjeden. Dersom dette grunnlaget svikter, iallfall hvis det svikter i en slik grad at det er reell usikkerhet ved spørsmålet om et vedtak om opphør av ansettelsesforholdet ville blitt fattet om saken hadde vært korrekt opplyst, kan det ikke være grunnlag for å opprettholde avskjeden som oppsigelse. I motsatt fall ville nettopp den frie skjønnsadgang som ellers tilligger forvaltningsorganet med hensyn til om vedtak skal fattes, bli overført fra forvaltning til domstoler.
Jeg går så over til å se på spørsmålet om kravet om oppsigelse her bygger på de forhold som lå til grunn for avskjedsvedtaket. Avskjeden var, som jeg tidligere har gjort rede for, begrunnet slik: «Grunnlaget for avskjeden er m. a. at du onsdag 21 02 96 er observert medan du urettmessig fjerna gjenstander frå sjukeheimen.» Kommunen har sterkt fremholdt at naskeriet den 21 februar 1996 var hovedgrunnlaget for vedtaket. Det har også lagmannsretten lagt til grunn. Etter min mening viser sakens dokumenter at dette ikke er riktig. Allerede «m. a.» i begrunnelsen peker i retning av at det var noe mer enn det ene naskeriet som lå bak vedtaket. I tilsvaret til Bergen byrett anførte kommunen blant annet:
«X Sjukeheim har gjennom flere år hatt et betydelig problem som de var nødt til å finne en løsning på. Ledelsen har lenge hatt mistanke til saksøkte, men kan først den 21 febr. 1996 fullt ut dokumentere at hun opptrer på en urettmessig måte.
Saksøkte mener også å kunne sannsynliggjøre at det er saksøkte som har medtatt andre eiendeler tilhørende personalet og beboere.
Ved en sjukeheim fordres det at alle, og spesielt pasientene, kan føle seg trygge på at ting ikke forsvinner. Slik situasjonen utviklet seg ved X Sjukeheim måtte institusjonseier komme frem til en løsning som gjorde at forholdene ble ordnet. Det kan nå konstateres at ikke noe er forsvunnet etter at saksøkte forlot arbeidsstedet. Dette er altså samme erfaring saksøkte også gjorde i den periode saksøker var borte fra arbeidet p.g.a. sykepermisjon.
Ved de misligheter som har funnet sted ved sjukeheimen og der saksøkte mener helt klart dette skyldes saksøkers forhold, foreligger «grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen».
Saksøkte er enig i at det isolert sett kan stilles spørsmål ved om noen vaskefiller og gummihansker forsvinner danner grunnlag for avskjed. Dette er imidlertid ikke problemstillingen. Problemstillingen går på det vedvarende problem som forelå ved sjukeheimen, og dette problemet skyldes saksøkers urettmessige handlemåte.
Saksøkte vil senere fremby vitneoppgaver og også fremlegge den oversikt over forsvinningene ved sjukeheimen slik jeg ovenfor har anført.»
Her tilkjennegir altså kommunen ved søksmålets innledning at det er kommunens standpunkt at saksøkte har gjort seg skyldig i tyverier av eiendeler tilhørende personale og beboere. Det var As «urettmessige handlemåte» som var skyld i «det vedvarende problem som forelå ved sjukeheimen». At det var disse tyveriene og «det vedvarende problem»,
Side 190
og ikke naskeriet den 21 februar 1996 som var det sentrale i avskjedsgrunnlaget, bekreftes av at «Saksøkte er enig i at det isolert sett kan stilles spørsmål ved om noen vaskefiller og gummihansker forsvinner danner grunnlag for avskjed».
Under hovedforhandlingen for byretten og senere under saken er det erkjent fra kommunenes side at det ikke er faktisk grunnlag for å bygge på at A har begått tyverier fra ansatte eller beboere ved sykehjemmet. Jeg kan etter dette ikke se det annerledes enn at det klart mest belastende faktum som avskjedsvedtaket bygger på, svikter. Dette måtte i seg selv føre til at avskjedsvedtaket ikke kunne opprettholdes, jf prinsippet i forvaltningsloven § 41. Men denne svikten i det faktiske grunnlaget for vedtaket, tilsier også at det ikke kan opprettholdes som oppsigelse. Det kan vanskelig legges til grunn som overveiende sannsynlig at kommunen ville ha sagt opp A dersom grunnlaget var begrenset til naskeriet av kluter og gummihansker. Riktignok har lagmannsretten bygget på at dette er sannsynlig fordi forholdene ved sykehjemmet var så tilspisset. Da ser man imidlertid etter mitt skjønn bort fra at når As forgåelse utelukkende var naskeriet av kluter og gummihansker, måtte hennes personlige situasjon ha kommet sentralt inn i en vurdering av om det var rimelig at arbeidsforholdet skulle opphøre.
Nå har X kommune anført at rådmannen her har fattet et vedtak om oppsigelse, og forutstningsvis da basert på det faktum at A kun hadde begått naskeriet av hanskene og støvklutene. Jeg er i tvil om hvordan denne anførselen skal forstås. Det er ikke dokumentert noe annet vedtak om opphør av ansettelsesforholdet enn avskjedsvedtaket av 6 mars 1996. Dette vedtaket er altså ugyldig og kan heller ikke danne grunnlag for oppsigelse etter arbeidsmiljøloven § 66 nr 4 3 punktum. Om rådmannen har ment å fatte et nytt vedtak om oppsigelse, har dette ikke manifistert seg på noen måte. Den realitet det er dekning for, er at rådmannen har foranlediget eller akseptert at det subsidiært ble nedlagt påstand om at avskjeden skal opprettholdes som oppsigelse. Men det er noe annet enn at det er truffet et nytt vedtak om opphør av arbeidsforholdet som i seg selv kan danne grunnlag for oppsigelse.
Jeg er etter dette kommet til at kravet om at avskjeden skal opprettholdes som oppsigelse, ikke kan tas til følge. Om vilkåret om saklig grunn for oppsigelse, jf arbeidsmiljøloven § 60 nr 1, ville vært oppfylt dersom det måtte bygges på at her ville kommunen fattet vedtak om opphør av arbeidsforholdet selv om vedtaket hadde bygget på et korrekt faktum, finner jeg ikke grunn til å gå inn på.
A har krevet erstatning for tapte lønnsinntekter med tillegg av renter fra forfall av det krav det gis dom for. Hun har til nå vært utestengt fra arbeidet i 35 måneder, og har beregnet sitt tap i lønnsintekter ut fra et månedlig lønnstap på kr 8000, i alt kr 280.000. Kommunen har ikke bestridt denne beregningen, men har gjort gjeldende at kravet må nedsettes, dels under henvisning til at hun kunne skaffet seg annet arbeid og dels fordi hun selv har utvist klanderverdig forhold. Jeg finner at hele lønnstapet på kr 280.000 må erstattes med tillegg av renter som krevet. Bevismessig kan det ikke legges til grunn at hun ville fått annet arbeid. Hensett til grunnlaget for at avskjeden ikke kan opprettholdes som oppsigelse, bør heller ikke
Side 191
hennes eget forhold lede til reduksjon av erstatningen. Jeg vil imidlertid tilføye at det er opplyst at A som følge av avskjeden har fått utbetalt noe i arbeidsledighetstrygd, og at det for henne er en plikt til tilbakebetaling hvis søksmålet fører frem. Det er min forutsetning for utmålingen at tilbakebetaling skjer.
A har også krevet oppreisning. Jeg har på dette punkt vært noe i tvil, men er kommet til at oppreisning ikke bør gis. Jeg har her blant annet lagt vekt på at naskeriet ble begått i en situasjon hvor A, gjennom møter som ledelsen ved sykehjemmet hadde med de ansatte, var vel kjent med at forholdet ved sykehjemmet ble ansett som meget problematisk på grunn av tyverier man mente var begått. Ved i denne situasjonen å begå naskeriet, bidro hun til at hun fikk mistanken rettet mot seg også for så vidt gjaldt de langt mer alvorlige forhold. Hun bidro også i noen grad til dette ved blankt å benekte det forhold det forelå klare bevis for at hun hadde begått.
Den ankende part har krevet seg tilkjent saksomkostninger med tillegg av renter. Søksmålet har i det vesentlige ført frem, og jeg finner at saksomkostninger bør tilkjennes for samtlige instanser, jf tvistemålsloven § 174 og § 180 annet ledd, jf § 174. I samsvar med inngitt omkostningsoppgave settes omkostningene for Høyesterett til kr 73.024, for lagmannsretten til kr 49.500 og for byretten til kr 64.000.
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
1.
Kravet om at As arbeidsforhold skal opphøre etter arbeidsmiljøloven § 66 nr 4 3 punktum tas ikke til følge.

2.
I erstatning for tapte lønnsinntekter betaler X kommune til A 280.000 – tohundreogåttitusen – kroner med tillegg av 12 – tolv – prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

3.
Kravet om erstatning for ikkeøkonomisk skade tas ikke til følge.

4.
I saksomkostninger for Høyesterett, lagmannsretten og byretten betaler X kommune til A 186.524 – etthundreogåttisekstusenfemhundreogtjuefire – kroner med tillegg av 12 – tolv – prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

5.
Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Rieber-Mohn: Likeså.
Dommer Flock: Likeså.
Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.
Kravet om at As arbeidsforhold skal opphøre etter arbeidsmiljøloven § 66 nr 4 3 punktum tas ikke til følge.

2.
I erstatning for tapte lønnsinntekter betaler X kommune til A 280.000 – tohundreogåttitusen – kroner med tillegg av 12 – tolv – prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

3.
Kravet om erstatning for ikkeøkonomisk skade tas ikke til følge.

4.
I saksomkostninger for Høyesterett, lagmannsretten og byretten betaler X kommune til A 186.524 – etthundreogåttisekstusenfemhundreogtjuefire – kroner med tillegg av 12 – tolv – prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

5.
Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.