Forfatter: Holmøy, Langvand og Tjomsland.

A ble ved brev av 20 august 1991 oppsagt fra sin stilling i Sparebanken Nord-Norge. Årsaken til oppsigelsen var ut hun i følge banken hadde misbrukt sin stilling i banken og på den måten fått utbetalt kr 76.000,- fra en konto gjennom en rekke uttak uten gyldige fullmakter. Det dreier seg om til sammen seks uttak gjort gjennom Sparebanken Nord-Norge fra Bs bankkonto i Harstad Sparebank i tidsrommet fra 6 september 1990 til 24 januar 1991. B er tante til As ektemann.

Ved stevning av 17 november 1991 til Trondenes herredsrett krevet hun at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig og at hun skulle tilkjennes erstatning begrenset oppad til kr 100.000,-. A gjorde gjeldende sin rett til å stå i stillingen til det forelå rettskraftig dom.

Herredsretten, satt med arbeidslivskyndige meddommere, avsa 8 mai 1992 en enstemmig dom med slik domsslutning:

«Saksøkte frifinnes, og tilkjennes saksomkostninger med kr 37.200,-»
A påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. I prosesskrift av 3 september 1992 til lagmannsretten fremsatte Sparebanken Nord-Norge en begjæring om kjennelse for fratredelse, jf arbeidsmiljøloven § 61 nr 4.

Lagmannsretten avsa 8 oktober 1992 kjennelse med slik slutning:

«1. Begjæringen om fratredelse forkastes.
2. Saksomkostninger utstår til den den dom eller kjennelse som avslutter saken.»
Kjennelsen er avsagt med to mot en stemme. Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens kjennelse.

Sparebanken Nord-Norge har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse, slutningens pkt 1, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at det foreligger feil ved flertallets rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Det er feil rettsanvendelse når flertallet uttaler at det forhold at oppsigelsen har sin bakgrunn i en forgåelse fra As side, er et viktig, men ikke tilstrekkelig argument for at hun skal fratre. Denne konklusjonen har flertallet kommet til uten å foreta noen vurdering av forgåelsens art og grovhet. Uttalelser i forarbeidene, som er fulgt opp i rettspraksis, må tas som et utrykk for at rimelighetsvurderingen i disse tilfellene som regel må føre til at arbeidsgivers krav om fratredelse må tas til følge. I dette tilfelle er forgåelsen av en slik alvorlig art og grovhet at kravet om saklig oppsigelse helt klart er oppfylt. Lagmannsrettens krav om at det skal foreligge «særlig tungtveiende» årsaker kan ikke anses å være i samsvar med gjeldende rett. I følge forarbeidene skal det tillegges vekt at en dom blir påanket. Lagmannsretten har ikke anført noen særlige grunner for at A ikke skulle måtte fratre ut over de generelle grunner som foreligger for enhver arbeidstaker i tilsvarende situasjon. Lovgiver har her foretatt et klart valg i interesseavveining som betinger fratredelse ved subjektive oppsigelser. Lagmannsretten kan selvsagt avgjøre oppsigelsesspørsmålet uaktet om A har måttet fratre eller ei. Det er svært vanskelig for Sparebanken Nord-Norge å få et arbeidsforhold til en ansatt, som ikke har den fornødne tillit, til å fungere tilfredsstillende. Det forhold at hun ved en rekke anledninger har overtrukket sin konto etter advarsler fra banken har forsterket dette inntrykket. Det foreligger klar overvekt av hensyn på bankens side for at A skal fratre sin stilling.

I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:

«1. A skal fratre sin stilling under sakens behandling for Hålogaland lagmannsrett med slik frist retten fastsetter.
2. Sparebanken Nord-Norge tilkjennes saksomkostninger.»
A har i tilsvaret anført at lagmannsrettens kjennelse er korrekt, både i begrunnelse og resultat. Lovens utgangspunkt er at en arbeidstaker skal stå i stillingen så lenge oppsigelsessaken behandles for retten. Selv om oppsigelsen skyldes «en forgåelse fra arbeidstakerens side» er det fortsatt et krav om at det skal være «urimelig» at arbeidsforholdet fortsetter under saken. Det er fremhevet i juridisk teori at det skillet som lovforarbeidene synes å ville gjøre gjeldende ikke kan oppfattes som annet enn et forsøk på å understreke hovedregelen.

I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:

«1. Kjæremålet forkastes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 1.500,-.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens mindretall, og skal bemerke:

Etter arbeidsmiljøloven § 61 nr 4 er utgangspunktet at den oppsagte arbeidstaker har krav på å stå i stillngen under sakens behandling. Ved den konkrete rimelighetsvurdering er det imidlertid forutsatt at en arbeidsgivers krav om fratreden i alminnelighet skal tas til følge når oppsigelsen skyldes forgåelser fra arbeidstakerens side, se Ot prp nr 41 (1975-76) 75 og Rt 1986 722. De påståtte forgåelser i denne sak er etter utvalgets oppfatning av en slik karakter at bankens krav om fratreden under saken bør tas til følge. Det er tale om misbruk av stilling for å oppnå uberettigede uttak av tilsammen ca 76.000 kroner. At arbeidstakeren har en underordnet stilling og ikke har direkte publikumskontakt, kan etter omstendighetene ikke sette saken i en annen stilling. At hun av økonomiske grunner har et sterkt behov for å beholde stillingen, er et forhold som ofte vil foreligge i oppsigelsessaker og kan ikke tillegges noen vesentlig vekt i denne sak.

Utvalget finner heller ikke å burde legge avgjørende vekt på at det ikke er mer enn ca fire måneder til ankeforhandling i lagmannsretten. Tidsrommet er ikke ubetydelig. Situasjonen er videre at banken har ventet med å kreve fratreden til det forelå dom i herredsretten.

Utvalget finner det ikke nødvendig å vurdere betydningen av at kjæremålsmotparten flere ganger har overtrukket sin konto i banken. Fratredelsesfristen settes til 14 dager. Spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven § 179.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:
1. A fratrer sin stilling under sakens behandling med en fratredelsesfrist på 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til den dom eller kjennelse som avslutter oppsigelsessaken.