Dommer Bugge: A er født i 1936 og har filologisk embetseksamen fra Universitetet i Oslo med hovedfag historie, mellomfag engelsk og kristendomskunnskap. Han har vært ansatt som lektor ved Bodø lærerskole i årene 1964-1967, ved Flora gymnas 1967-1969, ved Vestvågøy gymnas 1969-1972 og ved Stokmarknes videregående skole fra 1972. I 1976 ble han dømt ved Hålogaland lagmannsrett etter straffeloven § 135a for uttalelser i intervjuer i Verdens Gang og Dagbladet i mai-juni 1975, blant annet om behandlingen av jødene. Han anket til Høyesterett over lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen, men anken ble forkastet ved kjennelse av 18. februar 1977, se Rt-1977-114.

I 1975 ble spørsmålet tatt opp om A burde avskjediges som lektor ved Stokmarknes videregående skole. Nordland fylkesskolestyre som ansettelsesmyndighet meddelte ham ved brev av 30. august 1977 en advarsel. Ved fylkesskolestyrets vedtak av 20. oktober 1978 ble A gitt avskjed med øyeblikkelig virkning. Avskjedsvedtaket var begrunnet med uttalelser A var kommet med i skolen, dels også til offentligheten. Fylkesskolestyret fant at avskjedigelsen var hjemlet både i § 4 i avtale om rettsvilkår for undervisningspersonale, inngått mellom Kirke- og undervisningsdepartementet og lærerorganisasjonene 22. desember 1975, i arbeidsmiljøloven § 66, i tidligere ulovfestede regler og i tidligere lov om realskoler og gymnas av 12. juni 1964 nr. 2 § 24.

A anla sak mot Nordland fylkeskommune først ved Bodø byrett for å få prøvet gyldigheten av avskjedigelsen. Dette søksmål ble avvist fordi saken etter arbeidsmiljøloven § 66 jfr. § 61 ble antatt å

Side 1730

høre under lokal arbeidsrett, se Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt-1980-52. Av hensyn til fristreglene i arbeidsmiljøloven hadde A allerede 1. desember 1978 også tatt ut stevning mot fylkeskommunen ved Bodø byrett som lokal arbeidsrett. Denne rett avsa enstemmig dom i saken 4. juli 1980 med slik domsslutning:

«Nordland fylkeskommune frifinnes.

Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Byrettens dom ble av A påanket til Arbeidsretten. Der ble det avsagt enstemmig dom i saken 30. desember 1981 med slik domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes.»

A har påanket Arbeidsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. A har ikke for Høyesterett opprettholdt sin anførsel for Arbeidsretten om at det er begått saksbehandlingsfeil ved fylkesskolestyrets avgjørelse.

Om bakgrunnen for avskjedssaken og dens behandling i Kirke- og undervisningsdepartementet og fylkesskolestyret viser jeg til de tidligere retters domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Vesterålen herredsrett, hvor A har gitt partsforklaring og rektor Erik Stokland og lektorene Johan Johansen og Haakon Fjellanger har forklart seg som vitner. Videre er det ved bevisopptak ved Strømmen herredsrett gitt vitneforklaring av tidligere lektor ved Stokmarknes videregående skole Leif Holst, ved Tromsø byrett av skoledirektør Harry Kvalvik og ved Kristiansand byrett av rektor Reidar Marmøy. De to sistnevnte hadde 17. mars 1977 avgitt en rapport til Rådet for videregående opplæring om As forhold i skolen. De her nevnte vitner forklarte seg også for Arbeidsretten. Som for Arbeidsretten er videre dokumentert bevisopptak ved Vesterålen herredsrett 19. november 1980 med avhør av advokat Rigmor Margrethe Røger. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter. I alt vesentlig foreligger saken i samme skikkelse for Høyesterett som for de tidligere retter.

Også partenes anførsler for Høyesterett faller i det vesentlige sammen med hva de har gjort gjeldende for byretten og Arbeidsretten, slik det er referert i disse retters domsgrunner. Jeg gjengir hovedpunktene i det følgende.

A har særlig fremholdt:

Han har ikke opptrådt slik i sin tid ved Stokmarknes videregående skole, verken i eller utenfor skolen, at det kan gi grunnlag for noen reaksjon mot ham. Det forelå ikke avskjedsgrunnlag i 1977, og heller ikke grunnlag for den advarsel som ble meddelt ham. Om advarselen skulle anses berettiget, foreligger det iallfall ikke i tiden etter 1977 forhold av den karakter at de kunne gi avskjedsgrunnlag.

Etter As mening må en lærer ha den samme rett som enhver annen borger til å uttale seg til offentligheten innenfor de grenser grunnloven § 100 setter, uten at det skal få følger for hans tjenesteforhold. Han erkjenner at han i skolen ikke kan drive politisk agitasjon

Side 1731

som ledd i undervisningen. Men han må på spørsmål fra elevene og under diskusjon i tilknytning til gjennomgåelsen av pensum fritt kunne gi uttrykk for sine personlige meninger om samfunnsspørsmål, så lenge han holder seg innenfor ytringsfrihetens ramme.

De offentlige uttalelser fra A som Nordland fylkesskolestyre viser til i avskjedsvedtaket – avisintervjuene i 1975 og brevet til Bergbataljon 3 – er ikke utilbørlige og går ikke utenfor ytringsfrihetens grenser. Avgjørelsen i straffesaken i 1977 hviler på en for streng lovforståelse og er blitt kritisert. Det er her skjedd en utvikling frem til den rettsoppfatning som ble lagt til grunn i Morgenavis-dommen i Rt-1978-1072. Uttalelsene i brevet til Bergbataljonen har ikke ført til noen strafforfølgning mot A. Enn mindre kan de da begrunne avskjed.

Utsagnene i brevet til Bergbataljonen må ses på bakgrunn av det som er As livssyn og alvorlige overbevisning, og som han har gitt uttrykk for i sine skrifter. Dette er anskuelser som A må ha lov til å ha. De har dessuten vært kjent for skolemyndighetene helt tilbake fra As tid på Flora gymnas i 1968 uten at det har vært reagert. Når skolemyndighetene med denne kjennskap ansatte ham som lektor i Stokmarknes, kan de ikke senere bruke disse anskuelser hos A som avskjedsgrunnlag.

As forhold i skolen er blitt altfor strengt vurdert av departementet og fylkesskolestyret. De uttalelser han bebreides for å ha kommet med til elevene, er til dels blitt misforstått og betydningen av dem overdrevet. Byretten og Arbeidsretten har her etter As mening kritikkløst godtatt motpartens påstander og latt all bevistvil gå ut over ham. Justisdepartementets lovavdeling, som hadde adgang til hele bevismaterialet, vurderte dette langt mer nøkternt og hadde med rette frarådet avskjed.

Det er intet grunnlag for å anta at A har drevet noen politisk «virksomhet» i skolen på Stokmarknes, eller for å betegne de klager som foreligger som «toppen av isfjellet», slik byretten gjør. A har aldri utnyttet undervisningen til politisk agitasjon, han har aldri forsøkt å spre sine skrifter eller å verve tilhengere blant elevene. Tvert om har det vært uttrykt tilfredshet med As undervisning. I virkeligheten har det vært få klager på hans forhold i skolen, og de man kjenner til, skriver seg alle untatt en fra 1975 og 1976. De uttalelser fra A som det har vært klaget over, har vært enkeltstående, sporadiske meningsytringer, fremkommet i diskusjoner og på spørsmål i klassen. Etter As mening ligger de da innenfor rammen av en lærers ytringsfrihet i skolen. Det er intet holdepunkt for at As undervisning har hatt noen som helst skadevirkning for elevene. Byretten og Arbeidsretten har feilaktig sett bort fra dette.

I tiden etter at advarselen ble gitt, er det i virkeligheten bare en enkelt episode som er blitt bebreidet A, nemlig den som er omhandlet i klasse 3 E s klage av 8. mars 1978. Den kunne umulig gi tilstrekkelig grunnlag for å ta avskjedsspørsmålet opp på ny. Det må følge også av bestemmelsen i rettsvilkårsavtalens § 4 bokstav b, som krever at læreren tross advarsel «gjentatte ganger» skal ha brutt sine tjenesteplikter for at avskjedigelse skal kunne skje.

Side 1732

 

Realiteten er, mener A, at det er hans politiske oppfatning skolemyndighetene har mislikt og har avskjediget ham for. Dette blir særlig klart når man sammenligner med den politiske virksomhet som utfoldes i skolen på venstresiden i norsk politikk; her griper myndighetene ikke inn. Dette viser at toleransegrensen i norsk skole i virkeligheten er meget høy, og det bør den også være, men en lektor A vil man likevel ikke tåle. For ham blir det satt grenser som ikke settes for andre lærere.

Etter As mening må domstolene kunne prøve alle sider av avskjedsvedtaket, også om det – dersom vilkårene for avskjed skulle foreligge – var rimelig grunn til å reagere med avskjed. Og det må her ses hen til sakens menneskelige side – at avskjed i praksis innebærer at A for all tid vil bli utestengt fra det yrket han har utdannet seg for, nemlig for undervisning i det offentlige skoleverk. Det er ensbetydende med et «Berufsverbot».

A har nedlagt slik påstand:

«1.Nordland fylkesskolestyres vedtak av 20. oktober 1978 om avskjed av A som lektor ved Stokmarknes videregående skole kjennes ugyldig.

 

2.A tilkjennes lønn fra 1. mars 1979 med 10% rente fra hver lønnstermins forfall til betaling skjer.

 

3.A har opparbeidet fortsatt lønnsansiennitet fra 20. oktober 1978.

 

4.Nordland fylkeskommune dømmes til å betale saksomkostninger til A for byretten og til det offentlige for byretten, Arbeidsretten og Høyesterett.»

 

Nordland fylkeskommune har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Byretten og Arbeidsretten har med rette funnet at A hadde opptrådt slik at han kunne avskjediges etter samtlige avskjedsgrunner i gymnasloven § 24 og rettsvilkårsavtalens § 4. De har også med rette bygget på at As forhold både i skolen og utenfor skolen er relevant. Etter fylkeskommunens mening gav disse forhold hver for seg tilstrekkelig grunnlag for avskjed.

Som lektor i den videregående skole var A forpliktet av skolens lovfestede formål, slik det er uttrykt i § 2 i den nåværende lov om videregående opplæring av 21. juni 1974 nr. 55. I sin undervisning plikter en lærer lojalt å fremme disse formål, selv om han personlig skulle være uenig i dem. Fylkeskommunen er enig i at det utenfor undervisningssituasjonen gjelder videre grenser for en lærers adgang til å gi uttrykk for sine personlige oppfatninger. Men dette betyr ikke at han står fritt til å ytre seg offentlig på en hvilken som helst måte, bare han holder seg innenfor de alminnelige grenser for ytringsfriheten som grunnloven og straffeloven setter. Det er sikker rett at et utilbørlig forhold utenfor tjenesten etter omstendighetene kan begrunne avskjed av en lærer selv om det ikke har noen sammenheng med tjenesten. Det må også gjelde utilbørlige offentlige uttalelser.

Ved sine uttalelser til offentligheten har A grovt krenket de etiske og faglige krav og de lojalitetskrav som må stilles til en lærer. Det gjelder både avisintervjuene i 1975, som han er straffedømt for, og det åpne brev i august 1978 til Bergbataljon 3. Byretten og Arbeidsretten

Side 1733

har med rette funnet at brevet til Bergbataljonen var utilbørlig. Etter fylkeskommunens mening var dette brev både i form og innhold så grovt at det alene viste at A måtte være uskikket og uverdig som lektor i den videregående skole.

Også når det gjelder As forhold i skolen er byrettens og Arbeidsrettens faktiske og rettslige vurderinger riktige. Det må anses godtgjort at A har uttalt seg til elevene i alt vesentlig slik som fylkesskolestyret har lagt til grunn i sitt vedtak.Uttalelsene står i åpen strid med de målsettinger skolen skal fremme. Fylkeskommunen har særlig fremhevet at As påstander og lære hviler på et falskt eller sviktende grunnlag, og at dette måtte A være klar over. Ved dette har A grovt og vedvarende krenket sine tjenesteplikter etter skolens formålsparagraf. Det ligger i sakens natur at man ikke med sikkerhet kan fastslå hvor ofte A på denne måten har misbrukt undervisningen til å fremme sitt spesielle syn på nazistenes behandling av jødene, rasespørsmål, innvandringspolitikk m.v. Men med det man vet om hans engasjement på det ideologiske plan, har det formodningen for seg at det har skjedd i langt større utstrekning enn de kjente klager viser. Det er derfor berettiget å si at han har drevet en «virksomhet» ved skolen, og at de skriftlige klager er «toppen av isfjellet».

At skolemyndighetene var kjent med As anskuelser fra før, gav ham selvsagt ikke grønt lys til å opptre som han gjorde ved skolen på Stokmarknes. I Flora forfektet han ikke sine oppfatninger på den kritikkverdige måte som han gjorde på Stokmarknes. Heller ikke kan det ha noen betydning om det skulle være slik, som A hevder, at uttalelsene er falt i diskusjoner og på spørsmål i klassen; også det er en del av undervisningen. Spørsmålet er videre ikke om det kan påvises konkrete skadevirkninger av As undervisning, men om den har vært egnet til å motvirke skolens formål. Her må man huske at As elever har vært unge mennesker i en ubefestet og lett påvirkelig alder, og at han har undervist i historie og religion. Det blir da særlig graverende at A presenterer sitt syn på rasespørsmål og på jødeforfølgelsene på det uholdbare grunnlag han gjør.

Etter fylkeskommunens mening forelå det mer enn tilstrekkelig grunnlag for å avskjedige A allerede i 1977, men etter råd fra Justisdepartementet ble dette ikke gjort. Etter henstilling fra Kirke- og undervisningsdepartementet nøyde man seg med en advarsel. Advarselen ble imidlertid ikke respektert av A. Det viste både de nye episoder i klasse 3 E i februar-mars 1978, hans åpne brev av 19. mai 1978 og brevet til Bergbataljonen i august 1978. Det forelå gjentatte nye graverende brudd på hans tjenesteplikter, og de måtte føre til hans avskjed.

Fylkeskommunen peker her på at A i sin partsforklaring for Høyesterett fortsatt legger for dagen at han intet har lært. Han fastholder sine oppfatninger om rase- og jødespørsmålene, bygger fremdeles på de samme uholdbare kilder, og insisterer på å fortsette sin undervisning som før. Denne holdning hos A må få selvstendig rettslig betydning. Den bekrefter på ny at han er uskikket som lærer.

Fylkeskommunen har også for Høyesterett presisert at A ikke er avskjediget på grunn av sine meninger, men fordi han har presentert

Side 1734

dem på et grunnlag som innebærer en forfalskning av historiske og vitenskapelige kjensgjerninger. I tillegg har han til dels gitt sine uttalelser en utilbørlig og uakseptabel form. Det bestrides at det er blitt reagert annerledes og strengere overfor A enn overfor andre lærere som driver politisk indoktrinering i skolen.

Fylkeskommunen bestrider også at fylkesskolestyrets skjønn kan prøves i videre utstrekning enn antatt av byretten og Arbeidsretten.

Nordland fylkeskommune har nedlagt denne påstand:

«Arbeidsrettens dom stadfestes.»

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og Arbeidsretten. På viktige punkter kan jeg slutte meg til deres begrunnelse. Jeg finner det likevel riktig å redegjøre forholdsvis utførlig for mitt syn både på bevisspørsmålene og rettsspørsmålene.

Partene er enige om at de materielle avskjedsregler som kommer til anvendelse, er § 24 i loven av 12. juni 1964 nr. 2 om realskoler og gymnas og § 4 i avtalen om rettsvilkår for undervisningspersonale av 22. desember 1975. På samme måte som Arbeidsretten antar jeg at disse to bestemmelser er de sentrale i saken.

Etter § 24 i loven av 1964 kan en lærer avskjediges dersom han viser utilbørlig forhold eller er uskikket til å skjøtte sin stilling forsvarlig. Etter rettsvilkårsavtalens § 4 bokstav a er det avskjedsgrunnlag at læreren er varig uskikket til forsvarlig å utføre sin tjeneste. At «varig» er føyet til uskikket, innebærer neppe noen realitetsforskjell. Paragraf 4 bokstav b og c i rettsvilkårsavtalen angir flere alternative avskjedsgrunner, som delvis har samme innhold som «utilbørlig» i § 24 i loven av 1964. Etter bokstav b kan læreren avskjediges når han har vist grov uforstand i tjenesten, eller grovt eller tross advarsel gjentatte ganger har krenket sine tjenesteplikter. Etter bokstav c kan han avskjediges når han har vist seg uverdig til sin stilling.

Byretten og Arbeidsretten har, slik jeg forstår avgjørelsene, funnet at As forhold rammes av samtlige avskjedsgrunner i de to bestemmelser, men Arbeidsretten presiserer at «hovedsynspunktet er at A er uskikket som lærer i vår skole». Dette – om A hadde stelt seg slik at skolemyndighetene med rette måtte anse ham som uskikket som lektor i den videregående skole – ser også jeg som hovedspørsmålet i saken.

Det domstolene kan prøve, er om avskjedsvedtaket er truffet på riktig faktisk grunnlag og om lovens regler er riktig forstått. I dette siste spørsmål vil det, som både byretten og Arbeidsretten har pekt på, inngå skjønnsmessige vurderinger. Men selve forvaltningsskjønnet – det vil si om det, dersom loven vilkår for avskjed var til stede, skulle gjøres bruk av adgangen til å avskjedige A – kan etter min mening ikke overprøves. Domstolene skal med andre ord ikke avgjøre om A bør avskjediges, men bare kontrollere om vilkårene for at han kan avskjediges er oppfylt.

Avskjedsvedtaket er, som før nevnt, begrunnet av fylkesskolestyret både med As uttalelser i skolen og med hans uttalelser til offentligheten. Det som var foranledningen til at spørsmålet om å avskjedige

Side 1735

A første gang ble tatt opp i fylkesskolestyret og i departementet, var intervjuene med A i Verdens Gang og Dagbladet i mai og juni 1975. Byretten har i sin saksfremstilling redegjort for den behandling saken videre fikk og de undersøkelser som ble foretatt om As forhold i skolen på Stokmarknes. Det ledet til at forhåndsvarsel om avskjed ble sendt A ved departementets brev av 1. april 1977. Etter at saken hadde vært forelagt for Justisdepartementets lovavdeling, som frarådet avskjed, ble resultatet i denne omgang at A ble meddelt en advarsel, først ved departementets brev av 10. juni 1977 og deretter ved fylkesskolestyrets brev av 30. august 1977. Begge er gjengitt av byretten.

Før jeg går videre, kan det være grunn til å si noe om den rettslige betydning av den advarsel A fikk. Når skolemyndighetene i 1977 hadde nøyd seg med en advarsel, innebar dette at A senere ikke kunne avskjediges uten at noe nytt kom til. Samtidig var advarselen et varsko til A om å innrette sin undervisning og sin opptreden for øvrig slik at avskjedsspørsmålet ikke ble tatt opp på ny. Videre innebar advarselen at om noe nytt kom til, ville dette måtte vurderes sammen med det som tidligere forelå. Jo mer alvorlige de forhold var som hadde ledet til advarselen, desto mindre ville det måtte kreves av nytt for at det kunne lede til avskjed.

De uttalelser A skal ha kommet med i undervisningen og som lå til grunn for advarselen, er i fylkesskolesjefens innstillling til fylkesskolestyrets møte 20. oktober 1978 summert opp slik:

«-Uttalelser om at jødeforfølgelsene er oppdiktet og at gasskamrene ikke har eksistert.

 

Påstander om den germanske rases overlegenhet og om at raseblanding medfører fysiske/psykiske defekter.

 

Diskriminerende uttalelser mot utlendinger/innvandrere, herunder at det må sammenliknes med landsforræderi å adoptere et farget barn.

 

Uttalelser om at mord på fargede i England ikke var til å unngå når myndighetene ikke stoppet innvandringen, folket måtte ta saken i egen hånd. Om vårt land har han uttalt at de virkelige landsforrædere er de som sitter på Stortinget.

 

Uttalelser om at rettighetene i landet tilhører de sterke, og at f.eks. gamle, syke og handikappede burde isoleres fra samfunnet for øvrig.

 

Definisjon av begrepet nestekjærlighet til bare å omfatte familie, evt. også utvidet til egen rase.»

 

Når det gjelder utsagnet om at «det må sammenlignes med landsforræderi å adoptere et farget barn», har byretten og Arbeidsretten lagt til grunn at det fremkom under diskusjon på lærerværelset, ikke overfor elever i undervisningen. For øvrig fant byretten at bevisførselen ikke etterlot noen tvil om det faktiske grunnlag som avskjedsvedtaket bygget på. Arbeidsretten uttaler at det etter bevisførselen for denne rett, herunder As partsforklaring for Arbeidsretten, ikke var fremkommet noe som svekket byrettens bevisvurdering generelt eller hva angår de enkelte bebreidelser som dannet grunnlag for fylkesskolestyrets advarsel i august 1977.

Side 1736

 

A har bestridt de gjengitte utsagn på følgende punkter:

Han benekter å ha gitt uttrykk overfor elevene for at jødeforfølgelsene er oppdiktet, og at gasskamrene ikke har eksistert, likesom han benekter elevenes uttalelser om at han har brukt ordet «løgn» i denne forbindelse. På den tid uttalelsene til elevene falt, var det hans oppfatning at det var 50-50 prosent sannsynlighet for at gasskamrene ikke hadde eksistert. Først senere kom han til at sannsynligheten for dette var 90-10 prosent. Overfor elevene hevder han bare å ha påpekt at det er forskere som mener at gasskamrene ikke har eksistert.

Det kan etter min mening ikke være rimelig tvil om at A overfor elevene har gitt uttrykk for at det var løgn at gasskamrene hadde eksistert. Slik har lærerne oppfattet elevenes klager på dette punkt, og slik er elevenes utsagn gjengitt i den rapport som ble avgitt av de to representanter for Rådet for videregående opplæring i mars 1977.

A bestrider ikke at han overfor elevene har fremhevet sitt syn på raseblandingens uheldige følger, både fysisk og mentalt, men han bestrider å ha påstått at den germanske rase er andre raser overlegen. Under bevisopptaket for Høyesterett har han forklart at denne formulering ikke stammer fra ham, men må være en generell konklusjon trukket av elevene på bakgrunn av andre detaljer han hadde nevnt i sin undervisning.

Jeg anser det ikke tvilsomt at A har gitt uttrykk for at den germanske rase er andre raser overlegen.

Når det gjelder raseopptøyene i England og mord på fargede i den forbindelse, hevder A at han er blitt misforstått. Han har ikke sagt at «folket måtte ta saken i sin egen hånd», i den forstand at det var riktig at folket gjorde det. Det han har sagt, er at hendelsene var en følge av myndighetenes innvandringspolitikk, som ikke var til å unngå, og at politikerne måtte ta ansvaret.

Jeg finner som byretten og Arbeidsretten at hvorledes ordene enn måtte ha falt, kan det ikke være tvil om at A har forsvart hendelsene i England.

Uttalelsen om at «gamle, syke og handikappede burde isoleres fra samfunnet for øvrig» er blitt benektet av A, senest i hans forklaring ved bevisopptaket. Det han erkjenner å ha sagt, er at ingen ansvarlig regjering kan overse det generelle problem ved arvelige sykdommer som kan spre seg i befolkningen.

Jeg kan ikke finne det tvilsomt at A i forbindelse med utsagn om «de sterkes rett» og «mindreverdige individer» har uttalt seg som angitt i fylkesskolesjefens innstilling. I lærerrådets uttalelse av 3. september 1976 og i Kvalvik/Marmøys rapport av 17. mars 1977 er elevenes uttalelser referert slik. Kvalvik har videre under bevisopptaket for Høyesterett forklart at det var denne uttalelsen elevene reagerte mest mot. Lektor Fjellanger har under bevisopptaket forklart at han hadde inntrykk av at en elev som selv var handikappet, følte seg truffet av As uttalelse.

Uttalelsene om sitt syn på jødeforfølgelsene og rasespørsmålene har A for øvrig i det vesentlige vedkjent seg også i andre sammenhenger. I sitt åpne brev av 19. mai 1978 til Nordland fylkesskolestyre,

Side 1737

hvor han polemiserer mot advarselen i august 1977, skriver han således at

«man fant frem til et begrenset antall enkeltuttalelser av følgende type fremkommet i en naturlig undervisningssituasjon:

Eksperter hevder at gasskammer-utryddelser av jøder under 2. verdenskrig er en propagandaløgn som kan bli trodd fordi jødene kontrollerer verdens massemedier og dermed dens tankeindustri.

 

Når man hører at mennesker er blitt drept under rasesammenstøt i Storbritannia gjør man seg den tanke at det ville være mer logisk å gå løs på politikerne som jo har ansvaret for den stille invasjon.

 

– –

 

Raseblanding nedbryter mennesket på legeme og sinn.»

 

A har fremholdt at de uttalelser som bebreides ham har vært enkeltstående, personlige meningsytringer fremkommet i diskusjoner og på spørsmål i klassen; han har ikke, hevder han, utnyttet sin stilling til å drive noen systematisk agitasjon for sine ideer fra kateteret på Stokmarknes. Karakteristikken «toppen av isfjellet» og «virksomhet» er det etter hans mening ingen dekning for.

Bevisførselen har godtgjort at det er fremkommet både skriftlige og muntlige klager på As uttalelser i undervisningen. Etter min mening er disse klager ikke få. De kan heller ikke antas å gi det fullstendige bilde av hvor ofte uttalelsene har falt. Dette er det selvsagt ikke mulig å få klarlagt fullt ut. Jeg må likevel gi A rett i at det kan synes noe overdrevet når byretten og Arbeidsretten har betegnet de skriftlige klager som har forekommet, som bare toppen av et isfjell. Denne karakteristikk gir etter min mening ikke bevisførselen dekning for. Rektor Stokland har også i sin vitneforklaring gitt uttrykk for at han stiller seg uforstående til den. Om man skal betegne As uttalelser i undervisningen som «virksomhet», må nærmest være en skjønnssak. At han skulle ha utnyttet sin stilling til å drive systematisk agitasjon for sine ideer fra kateteret på Stokmarknes, har ikke vært påstått fra fylkesskolestyrets side.

Med disse reservasjoner kommer jeg til, slik også byretten og Arbeidsretten har gjort, at det er ført bevis for at A har uttalt seg i undervisningen på Stokmarknes slik som det er beskrevet i fylkesskolesjefens innstilling.

Det som direkte førte til at avskjedsspørsmålet ble tatt opp igjen i fylkesskolestyret og i departementet, var ytringer A kom med i klasse 3 E 28. februar og 3. mars 1978 om følgene av krysning mellom mennesker av ulik rase, og som av elevene ble påklaget til fylkesskolestyret i brev av 8. mars samme år. Klagen er referert i  byrettens dom. Det faktiske grunnlag for den er erkjent av A i brev av 12. mars 1978 til rektor Stokland. Mens avskjedssaken var under behandling, rykket A ut med sine åpne brev av 19. mai 1978 til Nordland fylkesskolestyre og av 12. august 1978 til Bergbataljon 3, det siste i anledning av at han var innkalt til repetisjonsøvelse. Det første brevet offentliggjorde han i «Nordlands Framtid», og brevet til Bergbataljonen sendte han ut gjennom Norsk Telegrambyrå. Brevet til fylkesskolestyret

Side 1738

er gjengitt i fylkesskolesjefens innstilling. Brevet til Bergbataljonen er i sin helhet gjengitt i byrettens dom.

Fylkesskolestyret fant, som det fremgår av avskjedsvedtaket, at A ved de episoder som fant sted i klasse 3 E i februar-mars 1978 «tross advarsel gjentatte ganger» hadde krenket sine tjenesteplikter i skolen, jfr. rettsvilkårsavtalens § 4 bokstav b. Avskjedsvedtaket viser også til As uttalelser «gjentatte ganger» overfor offentligheten; med dette siktes, slik jeg forstår det, til avisintervjuene i 1975 og til brevet til Bergbataljonen.

Når man på dette faktiske grunnlag skal vurdere As forhold, er det etter min mening viktig å understreke at det ikke er spørsmål om A har overtrådt grensen for den alminnelige ytringsfrihet, men om hans tjenesteplikter og hans skikkethet som lærer. Og skikketheten må, først og fremst, vurderes i forhold til de stillingsforpliktelser som ved lovgivningen er pålagt lærertjenesten i de offentlige skoler. Loven om videregående opplæring av 21. juni 1974 fastslår i § 20 første ledd den i og for seg selvfølgelige ting at en lærer har ansvar for at skolen blir drevet i samsvar med sin målsetting. Denne målsetting er beskrevet i lovens § 2:

«Den videregående skole skal forberede for yrke og samfunnsliv, legge et grunnlag for videre utdanning og hjelpe elevene i deres personlige utvikling.

Den videregående skole skal bidra til å utvide kjennskapet til og forståelse av de kristne grunnverdier, vår nasjonale kulturarv, de demokratiske idéer og vitenskapelig tenkemåte og arbeidsmåte.

Den videregående skole skal fremme menneskelig likeverd og likestilling, åndsfrihet og toleranse, økologisk forståelse og internasjonalt medansvar.»

I vårt samfunn står det enhver fritt å være enig eller uenig i de mål for undervisningen som her er stilt opp. Men velger man først å ta ansettelse i den videregående skole som lærer, må man i sitt arbeid i skolen være bundet av dem; det er en klar tjenesteplikt å respektere og fremme disse mål i undervisningen. Vil man ikke det, eller kan man det ikke, vil det kunne bety at man ikke er skikket som lærer i skolen.

Jeg er klar over at det her er nødvendig med noen presiseringer. Skolens formålsparagraf kan, naturligvis, ikke forstås slik at det ikke i undervisningen skal være plass for meningsbrytning og kritikk av «etablerte sannheter». Det kan heller ikke være slik at intet avvik fra de vedtatte undervisningsmål skal kunne tåles. Det er den grove krenkelse av dem som det må reageres mot.

Jeg er selvfølgelig enig med A i at lærerens personlige oppfatninger ikke skal sensureres. Han må også ha rett til å gi uttrykk for dem. Innenfor skolen må likevel hans ytringsfrihet være underlagt de begrensninger som nødvendigvis må følge av skolens formål. Han kan ikke drive undervisningen slik at han motvirker de formål som det etter skolelovgivningen er hans plikt å fremme. Heller ikke kan han dosere egne meninger til fortrengsel for pensumgjennomgåelsen etter undervisningsplanen.

Jeg er også enig med A i at utenfor skolen må det gjelde videre – vesentlig videre – grenser for en lærers ytringsfrihet. Her må utgangspunktet

Side 1739

være at han har den samme frihet til å ytre seg om «Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand» som andre borgere, jfr. grunnloven § 100. Jeg mener likevel at det for en lærer, på grunn av tjenestens særlige art, også utenfor skolen må oppstilles visse grenser for hvorledes han kan uttale seg til offentligheten. Uttaler en lærer seg slik at det – uten hensyn til om de strafferettslige grenser for ytringsfriheten skulle være overskredet – må anses klart utilbørlig, vil dette kunne få betydning for vurderingen av hans skikkethet for lærergjerningen. Det vil særlig kunne være tilfellet hvis uttalelsene har en slik form, et slikt innhold eller slike premisser at de er egnet til å bryte ned det omdømme og den tillit som det er nødvendig at en lærer har. For så vidt er dette etter min mening et spesielt krav som må stilles til lærere. Men det kan måtte stilles spesielle krav i denne retning også til andre som arbeider i offentlig eller privat tjeneste, nettopp som følge av tjenestens særlige karakter.

At det kan være avskjedsgrunn om en lærer utenfor tjenesten på annen måte viser utilbørlig forhold når det er av den art at det virker inn på hans skikkethet som lærer, må følge både av 1964-loven § 24 og av rettsvilkårsavtalens § 4. Det er også fastslått av Høyesterett flere ganger etter den tidligere lovgivning, se for eksempel Rt-1928-544 og Rt-1931-809. Utilbørlige ytringer kan etter min mening ikke uten videre være noe unntak fra denne regel, selv om man må ha prinsippet i grunnloven § 100 for øye, og det derfor skal meget til for at ytringer utenfor skolen skal kunne lede til avskjed.

Etter dette går jeg over til den konkrete vurdering av As forhold.

Byretten har i sin dom inntatt en del sitater fra As offentlige skrifter; de skal være utgitt i årene fra 1968 til 1974 og er også dokumentert for Høyesterett. Det faller i øynene at de synspunkter han der gir uttrykk for på rasespørsmålene, om betydningen av raseegenskaper, raserenhet og raseblanding, ikke lett er forenlige med skolens lovfestede målsetting. Det gjelder særlig kravet om at undervisningen skal fremme «menneskelig likeverd og likestilling – – – toleranse – – – og internasjonalt medansvar». Jeg finner imidlertid grunn til å understreke at det ikke har vært reagert mot A fra skolemyndighetenes side på grunn av disse skrifter.

Det er opplyst at allerede mens A tjenestegjorde som midlertidig ansatt lektor ved Flora gymnas i 1968, oppstod det en viss uro som følge av avisintervjuer med ham. En henvendelse fra skolens rektor til Kirke- og undervisningsdepartementet førte til at lektor Ragnar Aalen på vegne av Gymnasrådet besøkte Flora gymnas og hadde samtaler med rektor og med lektor A. Av Aalens rapport datert 3. desember 1968 fremgår at det ikke var kommet klager på A fra elever eller foreldre, og at han ikke hadde søkt å påvirke elevene ved skolen eller for øvrig virke for sine ideer i skolens distrikt. Jeg må gå ut fra at dette var grunnen til at skolemyndighetene ikke fant å burde foreta seg noe mer på dette tidspunkt.

A har for Høyesterett fremholdt med bakgrunn i rapporten fra 1968, at når skolemyndighetene allerede da var blitt kjent med de anskuelser han står for, og likevel har gitt ham nye ansettelser i skolen,

Side 1740

kunne han ikke senere avskjediges med den begrunnelse at han har, og har gitt uttrykk for, disse samme anskuelser. Dette er ikke holdbart. Tvert om ser jeg det som skjedde i 1968 som en markering fra myndighetenes side – en markering som ikke kan ha gått A selv forbi – av at det nettopp var fordi han ikke hadde brakt sine ideologiske anskuelser inn i undervisningen, at det ikke kom til noen videre reaksjon den gang.

Ved skolen på Stokmarknes har altså dette skjedd, slik jeg tidligere har gjennomgått det. Jeg finner det uten videre klart at de utsagn A har kommet med i undervisningen, står i åpen strid med de målsettinger skolen skal fremme ifølge formålsparagrafen. Det gjelder først og fremst de uttalelser som har sammenheng med hans raseoppfatninger, slik som utsagnene om «den germanske rase», om følgene av raseblanding og om synet på innvandrerne og innvandringspolitikken. Men det gjelder etter min mening også andre av hans utsagn, om begrepet «nestekjærlighet» og om de gamle, syke og handikappede, som vel også har sammenheng med As rasesyn. Hans nestekjærlighetsbegrep, som han hevder å ha forankring for i uttalelser i det gamle testamente, står i diametral motstrid til kirkens lære og de kristne grunnverdier som skolen bygger på. Hans syn på «mindreverdige» individer står likeledes i skarp motsetning til disse grunnverdier og til menneskelig likeverd og toleranse, som formålsparagrafen fremhever.

Slik saken ligger an, kan jeg likevel la det stå åpent om dette i seg selv var tilstrekkelig til at A kunne avskjediges. Som nevnt mener jeg at en lærer må ha en rimelig frihet til å gi uttrykk for sine personlige oppfatninger også i undervisningen – og jeg tilføyer: selv om de skulle være av temmelig ytterliggående art. Men gjør han det, må det i det minste kreves at han gjør det klart for elevene at det er hans rent personlige anskuelser det dreier seg om, og at han  fremlegger dem på en faglig sett redelig måte. I dette må det ligge, blant annet, at grunnlaget for de ulike oppfatninger som kan gjøre seg gjeldende om viktige samfunnsspørsmål, blir presentert for elevene med en rimelig grad av objektivitet og kritisk sans. Jeg minner om at forståelse for «vitenskapelig tenkemåte og arbeidsmåte» er en del av de mål som skolen etter formålsparagrafen skal fremme.

A har imidlertid ikke nøyd seg med å bringe sine ideologiske anskuelser inn i undervisningen, han har gjort det på et grunnlag som faglig sett er åpenbart uriktig. Han har her vist alvorlig svikt. Mest iøyenfallende for så vidt er hans uttalelser om jødeforfølgelsene og gasskamrene under 2. verdenskrig; om dem kan man uten videre fastslå at de strider mot vitterlige kjensgjerninger. Og stort annerledes vurderer jeg ikke As utsagn om rasespørsmålene og de konsekvenser han vil trekke av det syn han her har. Et sentralt ledd i dette syn er, slik jeg har forstått det, at raseblanding har skadelige følger, fysisk og mentalt. A forfekter dette syn som om det skulle være vitenskapelig bevist, mens det er på det rene at den helt dominerende vitenskapelige oppfatning er en annen. Jeg viser til byrettens bemerkninger om dette, som jeg er enig i.

A har blant sine undervisningsfag historie og religion. Dette er fag hvor det er viktig for skolen å sikre seg at elevene får en balansert

Side 1741

forståelse av historiske sammenhenger og de verdioppfatninger som vår sivilisasjon hviler på. Nazistenes forbrytelser mot jødene er den største skamplett på Europas nyere historie. Å leve i samfunn med mennesker med en annen rasebakgrunn vil være en viktig del av den virkelighet som de unge vil stå overfor i fremtiden, også i vårt land. Toleranse i denne henseende blir derfor et vesentlig mål for undervisningen i våre skoler. Jeg er enig med Nordland fylkeskommune i at det blir graverende, når A overfor unge elever lanserer sine oppfatninger omkring disse emner på det uholdbare grunnlag han gjør.

Det synes for så vidt å være karakteristisk for As innstilling og metode når han kan forsvare sin undervisning med at det er «sannheten» som skal frem. I det åpne brev av 19. mai 1978 til Nordland fylkesskolestyre skriver han:

«I formålsparagrafen mangler en konkret påpekning av at en lærer først og fremst er forpliktet overfor sannheten. Men vi tør tro at grunnen til denne uttalelsen fra Stortingets side er at man i et demokrati alltid forutsetter at sannheten skal søkes og proklameres hel og udelt. – – -»

Det sannhetskrav A her stiller, har han etter min mening nettopp ikke levd opp til i sin undervisning.

A har som nevnt gjort gjeldende at de ytringer han kom med i klasse 3 E 28. februar og 3. mars 1978, og som han mener er det eneste forhold som det har vært klaget over i hans undervisning etter advarselen i august 1977, ikke kunne gi rimelig grunnlag for å ta avskjedssaken opp på ny. I denne forbindelse har han med referanse til ordlyden i § 4 bokstav b i rettsvilkårsavtalen, fremholdt at det ikke forelå «gjentatte» nye krenkelser av hans tjenesteplikter.

Dette siste spørsmål finner jeg det etter mitt syn på avskjedsgrunnlaget ikke nødvendig å gå nærmere inn på. Den nye klagen fra klasse 3 E gjorde det klart at A fortsatt forfektet sine oppfatninger om rasespørsmål på samme måte som før. Og episoden, eller episodene, i februar-mars 1978 må, mener jeg, ses i sammenheng med As reaksjon overfor skolemyndighetene på den advarsel han hadde fått, og med hans opptreden for øvrig etter advarselen. I et brev som han sendte Nordland fylkesskolestyre 4. september 1977, hadde A reist forskjellige innvendinger mot det rettslige grunnlag for advarselen og konkludert slik:

«Jeg tør be fylkesskolestyret utrede de nevnte punkter med henblikk på de juridiske holdepunkter for avskjed dersom undertegnede opptrer nøyaktig som før i og utenfor skolen. Fra min side vil saken inntil videre bli holdt utenfor allmenheten.»

Da elevenes klage i mars 1978 ble forelagt A, svarte han rektor slik:

«Brevet tyder på at der hos elever har nedfelt seg det inntrykk at noen emneområder skal være belagt med tabu i norsk skole. Det kunne være ønskelig om fylkesskolestyret og skolens ledelse tok skritt for å klare opp i en slik misforståelse.»

Side 1742

 

I det åpne brev av 19. mai 1978 til fylkesskolestyret skriver A til slutt:

«Videre er «advarselen» som sådan ubrukbar eftersom den ikke trekker opp noen prinsipiell grenselinje for tillatelige uttalelser. Dermed blir det umulig å forutse hva fylkesskolestyret i neste omgang vil behage å reagere på.

Ut fra disse punkter ber jeg fylkesskolestyret om snarest å trekke den gitte advarsel tilbake.»

Man må oppfatte dette slik at A betraktet advarselen som grunnløs, og at han ikke anså seg forpliktet av den. I en uttalelse av 5. juni 1978 til fylkesskolestyret hadde rektor Stokland – som selv riktignok da mente at klagen fra klasse 3 E ikke gav et sterkt nok grunnlag for avskjed – uttalt som sin «formening at lektor A har ignorert den advarselen han fikk av Nordland fylkesskolestyre».

Jeg ser det da slik at A ved den holdning han hadde inntatt til advarselen, ved den oppfatning han hadde tilkjennegitt av sine plikter i undervisningen, og ved den måte han fortsatte undervisningen på slik dette var kommet frem ved klagen fra klasse 3 E, hadde skapt en situasjon som måtte gi de ansvarlige skolemyndigheter både rett og plikt til å vurdere hans stilling i skolen på ny. A krevde i virkeligheten å få fortsette sin undervisning som før. Etter min mening måtte konsekvensen av dette bli at han måtte anses uskikket til å skjøtte sin stilling som lærer forsvarlig, og at han med rette kunne avskjediges.

Fylkesskolestyret har som nevnt lagt vekt også på As åpne brev av 12. august 1978 til Bergbataljon 3.

I dette brev tar A opp igjen sine utfall mot de «rasefremmede» og innvandringspolitikken; tonen er bare blitt enda skarpere og mer ubehersket enn tidligere. Han betegner «gammelpolitikerne», som tillater de fremmede å ta oppphold og statsborgerskap i Norge, som «folkets mordere». Han fremholder i denne forbindelse:

«- – – De understøtter en invasjon av fremmede folkeslag som besetter vårt land i egenskap av flyktninger, fremmedarbeidere og adoptivbarn.

Dette skjer uten at forsvaret har løsnet et eneste skudd verken mot inntrengerne, mot de forrædere som hjelper dem inn i landet eller mot de svikere som har omgang med erobrerne.»

A kritiserer videre at folk er forhindret fra å orientere seg:

«Et ferskt eksempel er pressens behandling av de forskere som har påvist at påstandene om gasskammerutryddelser under 2. verdenskrig er en propagandaløgn. Massemediene fortier helt disse forskningsresultater og gjentar til og med uhemmet de gamle løgner. Det samme skjer i skolen og også ved våre universiteter hvor ærligheten heller ikke får lov til å vise seg.»

Sluttsatsen i brevet til Bergbataljonen er denne:

«Efter den naturrettslige tankegang som vår grunnlov bygger på har folket rett til å gjøre opprør når statsmaktene blir en trussel mot eiendom, frihet og

Side 1743

liv. Det er akkurat en slik trussel våre nuværende statsmyndigheter er blitt og på alle de tre punkter. På bakgrunn av dette mener jeg at jeg står på rettens grunn når jeg hevder at våre myndigheter er ulovlige og at de derfor ingen rett har til å komme med krav til oss nordmenn. Et hvilketsomhelst krav på ytelser fra min side vil fra nu av bli avslått inntil vi har fått en regjering som påtar seg å fjerne alle rasefremmede og som setter det som sitt høyeste mål å sørge for at eget folk og egen rase sikrest mulig skal kunne overleve i verden.»

Det er ikke nødvendig å ta standpunkt til om uttalelsene i det åpne brev til Bergbataljonen alene ville ha berettiget skolemyndighetene til å ta avskjedsspørsmålet opp på ny. Brevet ble som nevnt offentliggjort mens avskjedssaken var under behandling, og også brevet måtte nødvendigvis ses i sammenheng med det som forelå om As forhold i skolen etter advarselen i 1977. Og vurdert i denne sammenheng, mener jeg brevet måtte bekrefte den oppfatning hos skolemyndighetene at A ikke kunne anses skikket som lærer i den videregående skole, fordi det – for å bruke Kirke- og undervisningsdepartementets ord – enn mer var «egnet til å ødelegge det omdømme, den respekt og den troverdighet som er nødvendig for den stilling i skolen en lærer har».

Det følger av dette at jeg anser det berettiget når fylkesskolestyret har trukket brevet til Bergbataljonen inn som en del av begrunnelsen for avskjedsvedtaket av 20. oktober 1978.

Jeg kommer etter dette til at det forelå avskjedsgrunnlag og at Arbeidsrettens dom må bli å stadfeste.

A har hatt fri sakførsel både for Høyesterett og for de tidligere instanser. Nordland fylkeskommune har heller ikke for Høyesterett  påstått seg tilkjent saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

Dom:

Arbeidsrettens dom stadfestes.

Dommer Hellesylt: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sandene, Christiansen og Bølviken: Likeså.

 

Av byrettens dom (byfogd Kjell Hugaas med domsmenn): – – –

Spørsmålet om avskjedigelse av lektor A ble tatt opp etter at han i avisintervjuer i Verdens Gang 29. mai 1975 og Dagbladet 4. juni 1975 hadde kommet med uttalelser om jødeutryddelser under 2. verdenskrig, om følgene av raseblanding og om fremmedarbeidere og rasefremmede i Norge. Både påtalemyndigheten (Riksadvokaten), skolemyndighetene og Kirke- og undervisningsdepartementet reagerte på disse uttalelser, og satte i gang undersøkelser. Riksadvokatens etterforskning resulterte i at det ble reist tiltale ved Vesterålen herredsrett for overtredelse av straffeloven § 135a. – – –

Kirke- og undervisningsdepartementet utsatte behandlingen av saken inntil lektor As anke over lagmannsrettsdommen var blitt forkastet i Høyesterett. Før departementet traff sin avgjørelse ble lektor A tilskrevet og gitt

Side 1744

anledning til å uttale seg, og for øvrig gjort oppmerksom på sine rettigheter som part etter forvaltningsloven. Videre ble det innhentet uttalelse fra Justisdepartementet, lovavdelingen. Denne uttalelse ble avgitt 20. mai 1977. Lovavdelingen konkluderte med å frarå avskjedigelse «på det grunnlag som foreligger, idet man antar at dette neppe er tilstrekkelig som avskjedsgrunnlag.»

Ved avgjørelsen av saken bygget Kirke- og undervisningsdepartementet på Justisdepartementets uttalelse om at det ikke forelå tilstrekkelig grunnlag for avskjed. Dette ble meddelt lektor A i brev av 10. juni 1977. En hitsetter de to siste avsnitt i dette brev:

«Etter de opplysninger som foreligger, finner Kirke- og undervisningsdepartementet at De har gitt uttrykk for synspunkter som ikke kan tolereres i norsk skole.

Saken har vært lagt fram for Justisdepartementet som imidlertid finner at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for avskjed. Kirke- og undervisningsdepartementet har funnet å måtte bygge på dette. Kirke- og undervisningsdepartementet mener imidlertid at De har opptrådt så klanderverdig at departementet har bedt Nordland fylkesskolestyre, som arbeidsgiver, om å meddele Dem en alvorlig advarsel. Vi har videre bedt om at De må få beskjed om at dersom De i framtiden hevder synspunkter på en slik måte at det skader Deres tjeneste som lærer, eller De kommer med utilbørlige uttalelser i undervisningen, vil spørsmålet om avskjed bli tatt opp på nytt.»

Fylkesskolestyret i Nordland ble underrettet om departementets avgjørelse ved gjenpart av brevet til lektor A og ved avtrykk av pressemelding som skulle sendes ut 13. juni 1977. Ved oversendelsen til fylkesskolestyret ble det særlig vist til siste avsnitt i denne pressemelding. Pressemeldingen var sålydende:

«Kirke- og undervisningsdepartementet har i dag meddelt lektor A ved Stokmarknes videregående skole at hans synspunkter på den germanske rase og minoritetsgruppers stilling er utilbørlige og støtende og har ingen plass i norsk skole. Departementet har imidlertid ikke funnet tilstrekkelig juridisk grunnlag for å imøtekomme en anmodning fra Nordland fylkesskolestyre om å avskjedige lektor A. Kirke- og undervisningsdepartementet har lagt avgjørende vekt på en uttalelse fra Justisdepartementet, som har frarådd avskjed.

Lektor A har som kjent kommet med rasediskriminerende uttalelser i presseintervjuer, og disse uttalelser er han straffedømt for. Slike uttalelser kunne særlig gi grunnlag for avskjed dersom de ble framsatt i en undervisningssituasjon. Departementet har derfor søkt å bringe på det rene om han også har opptrådt utilbørlig i undervisningen. Bl.a. har man fått redegjørelse fra skolens rektor, lærere og elever, og departementet har sendt to representanter fra Rådet for videregående opplæring til skolen for å foreta undersøkelser. Justisdepartementet har vurdert hele dette materialet.

Kirke- og undervisningsdepartementet har funnet å måtte bygge på Justisdepartementets uttalelse om at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å avskjedige lektor A. Kirke- og undervisningsdepartementet mener imidlertid at han har opptrådt så klanderverdig at departementet har bedt Nordland fylkesskolestyre om å meddele ham en alvorlig advarsel. Dersom han i framtiden hevder synspunkter på en slik måte at det skader hans tjeneste som lektor, eller han kommer med utilbørlige uttalelser i undervisningen, vil spørsmålet om avskjed bli tatt opp på nytt.»

Side 1745

 

Saken ble behandlet på nytt i Nordland fylkesskolestyres møte 24. juni 1977. I dette møte ble det enstemmig fattet et vedtak som konkluderte med å anmode KUD om å sørge for å få lektor A fjernet fra undervisningsstilling i den videregående skole. I vedtaket ble det også gitt uttrykk for at fylkesskolestyret oppfattet KUDs brev til lektor A som den nødvendige advarsel som fylkesskolestyret for øvrig konstaterte at lektoren allerede hadde ignorert ved uttalelser til presse og kringkasting om at han ikke aktet å legge om sin undervisning.

Som følge av dette vedtak tilskrev KUD fylkesskolestyret på nytt den 2. august 1977, og saken ble deretter behandlet på nytt i fylkesskolestyrets møte den 26. august, hvor det ble fattet vedtak om formell advarsel til lektor A. Denne advarsel ble meddelt lektor A i brev av 30. august 1977 og er sålydende:

«Fylkesskolestyret viser til KUD’s skriv av 10. juni og 2. august 1977 og konstaterer at KUD i skriv av 10. juni 1977 til lektor A har karakterisert As uttalelser i skolen som utilbørlig og at KUD i likhet med fylkesskolestyret finner at han har gitt uttrykk for synspunkter som ikke kan tolereres i norsk skole.

Fylkesskolestyret gjør herved lektor A spesielt oppmerksom på dette og vil understreke at dersom han i framtiden hevder synspunkter på en slik måte at det skader hans tjeneste som lektor, eller han kommer med utilbørlige uttalelser i undervisningen, vil spørsmålet om avskjed bli tatt opp på nytt.»

Den 8. mars 1978 klaget en del elever i klasse 3 e ved Stokmarknes videregående skole til fylkesskolestyret ved formannen rektor Tormod Olsen, Sortland, over påstander om uheldige virkninger av raseblanding, som lektor A hadde framsatt i klassen tirsdag 28. februar 1978 og fredag 3. mars 1978. Innholdet i dette brev ble gjengitt – ikke ordrett, men i noe omskrevet form i Harstad Tidende like etterpå, og klagen vakte således offentlig oppmerksomhet. – – –

Saken ble deretter behandlet i Nordland fylkesskolestyre i møte 21. april 1978, hvor det ble gjort slikt enstemmig vedtak:

«Fylkesskolestyret er alvorlig bekymret over at lektor A ikke har tatt hensyn til de advarsler han har fått fra KUD og fylkesskolestyret.

Den foreliggende sak oversendes derfor departementet for vurdering av lektor As stilling i skolen.»

Den 10. mai 1978 skrev departementet tilbake til fylkesskolestyret, idet departementet bad om «fylkesskolestyrets syn på spørsmålet om lektor A ved nevnte anledninger må sies å ha ignorert den advarsel han ble meddelt i brev av 30. august 1977 fra fylkesskolestyret», og videre om «fylkesskolestyrets syn på hvilket reaksjonsmiddel som ansees mest tjenlig dersom advarselen må ansees ignorert.» – – –

Fylkesskolestyret behandlet deretter saken i møte 16. juni 1978 og vedtok en uttalelse hvor de prinsipalt bad departementet vurdere på nytt om siste episode i tillegg til det som tidligere er framkommet kunne danne grunnlag for avskjed. Subsidiært, for det tilfelle at KUD ikke fant tilstrekkelig formelt grunnlag for avskjed, ble det anbefalt at lektor A ble anmodet om å søke avskjed selv, og hvis han nektet dette, burde det innledes forhandlinger mellom KUD, Nordland fylke og eventuelt lektor A om andre løsninger. Lektor A, som var innkalt til repetisjonsøvelse ved Bergbataljon 3 18. august 1978, sendte den 12. august 1978 melding til sin militære avdeling om at

Side 1746

han ikke ville møte til øvelsen. Brevet var utformet som et åpent brev, og sendt aviser og NTB. Det ble av KUD innhentet uttalelse fra Justisdepartementet, Lovavdelingen, om de nye forhold kunne begrunne avskjed, først for så vidt angår episodene 28. februar og 3. mars 1978, deretter for så vidt angår lektor As åpne brev til Bergbataljon 3. I brev av 18. august 1978 uttalte Justisdepartementet, Lovavdelingen, at de nye episoder som hadde funnet sted i undervisningen neppe var tilstrekkelig til å gi grunnlag for avskjed, og i brev av 28. august 1978 uttalte Lovavdelingen at As åpne brev til Bergbataljon 3 på det daværende tidspunkt ikke var egnet til å utløse avskjedssak, idet man burde avvente utviklingen i militærnektersaken og eventuelt påtalemyndighetens vurdering av innholdet av brevet før det ble tatt standpunkt til hvilke konsekvenser saken kunne få for As tjenesteforhold.

I brev av 13. september 1978 til Nordland fylkesskolestyre tok likevel KUD opp spørsmålet om avskjedigelse. I dette brev er det opplyst at KUD likevel (til tross for Lovavdelingens brev av 28. august 1978) ønsket en snarlig avklaring av saken og hadde tatt muntlig kontakt med Justisdepartementet, som hadde opplyst at departementet anså det forsvarlig å fremme avskjedssak da. Det ble i brevet vist til at det fra og med 1. august 1977 er fylkesskolestyret som er tilsettingsmyndighet for lærere i den videregående skole og at det derfor også er fylkesskolestyret som har kompetanse til å treffe vedtak om avskjed. KUD ga for øvrig klart uttrykk for at det mente at grunnlaget for avskjed nå var til stede, idet det er «grunnlag for å anta at lektor As forhold rammes av alle de alternative avskjedsvilkår».

Etter at saken var forberedt av fylkesskolesjefen, ble den behandlet i fylkesskolestyrets møte 20. oktober 1978, hvor vedtaket om avskjed av lektor A fra stillingen som lektor ved Stokmarknes videregående skole ble fattet enstemmig. Fylkesskolestyrets vedtak er sålydende:

«Fylkesskolestyret viser til fylkesskolesjefens framlegg og slutter seg til hans vurdering og konklusjon.

Fylkesskolestyret finner at vilkårene for avskjed er til stede etter samtlige av de rettslige regelsett som kan tenkes å være av betydning for vurderingen, nemlig avtale om rettsvilkår for undervisningspersonalet § 4, arbeidsmiljøvernloven § 66, de tidligere ulovfestede regler og lov om realskoler og gymnas.

Fylkesskolestyret vil tilføye at det ved sin vurdering har lagt vekt på at de uttalelser som lektor A tross advarsel gjentatte ganger er kommet med i skolen – og også måten disse er fremmet på – er uforenlig med hovedprinsippene i lov om videregående opplæring § 2. Fylkesskolestyret har videre lagt vekt på de uttalelser som lektor A gjentatte ganger har avgitt overfor offentligheten.

Både uttalelsene i skolen og til offentligheten gir uttrykk for et moral-, samfunns- og menneskesyn som er av en slik karakter at det ikke kan unngå å skade lektor As tjeneste som lærer, idet uttalelsene er egnet til å ødelegge det omdømme, den respekt og den troverdighet som er nødvendig for å kunne fungere som lærer i vårt skoleverk.

I samsvar med fylkesskolesjefens innstilling avskjediger Nordland fylkesskolestyre med dette lektor A fra hans stilling ved Stokmarknes videregående skole med virkning fra det tidspunkt han blir underrettet om vedtaket.

I samsvar med fylkesskolesjefens innstilling finner fylkesskolestyret at hensynet til tjenesten krever at lektor A ikke fortsetter sin virksomhet i skolen

Side 1747

i den tid en eventuell klagesak er under behandling. Dersom A påklager vedtaket om avskjed, suspenderes han derfor fra tjenesten for tiden inntil klagesaken er avgjort, jfr. avtalen om rettsvilkår for undervisningspersonale § 5 første ledd, pkt. a.»

Vedtaket er i samsvar med fylkesskolesjefens forslag til vedtak. Da fylkesskolestyret i vedtaket har vist til fylkesskolesjefens framlegg og har sluttet seg til «hans vurdering og konklusjon», inngår fylkesskolesjefens innstilling som begrunnelse for vedtaket. Fylkesskolesjefens innstilling er meget omfangsrik – i alt 23 maskinskrevne sider. Innstillingen vil bli gjengitt nedenfor under rettens merknader, i den utstrekning retten finner dette nødvendig for å begrunne avgjørelsen.

Lektor A ønsket ikke å benytte seg av sin klageadgang. Begrunnelsen for dette er at klageinstans over dette vedtak er Kirke- og undervisningsdepartementet, eventuelt Kongen i statsråd. Da avskjedsvedtaket på forhånd var anbefalt av Kirke- og undervisningsdepartementet, etter at saken var drøftet i regjeringskonferanse, anså han det hensiktsløst å klage. – – –

Retten bemerker:

Det saken gjelder er gyldigheten av det vedtak Nordland fylkesskolestyre fattet i møte 20. oktober 1978. Fra saksøkerens side er det, under henvisning til høyesterettsdom inntatt i Rt-1928-544 og Eidsivating lagmannsretts dom av 22. mars 1976 (Grotli-saken) gjort gjeldende at retten skal prøve alle sider ved vedtaket, også det skjønn som er utøvet. Retten er ikke enig i dette. Det retten skal prøve er foruten saksbehandlingen først og fremst om vedtaket er bygget på et riktig grunnlag, faktisk og rettslig. Når det derimot gjelder selve det skjønn som er utøvet, er rettens adgang til å overprøve skjønnet begrenset til å prøve hvorvidt den avgjørelse som er truffet ligger innenfor grensene for et forsvarlig og rimelig skjønn, og ikke framtrer som en vilkårlig avgjørelse. Retten har således ikke anledning til å sette sitt eget skjønn over forvaltningsmyndighetens skjønn. Dette vil si at hvis retten finner det bevist at de faktiske vilkår for å meddele avskjed i henhold til de rettsregler som skal anvendes er til stede, så har retten ikke adgang til å overprøve det skjønn som består i å treffe avgjørelse om avskjed bør meddeles, eller om ansettelsesmyndigheten burde ha nøyd seg med en mildere reaksjon. Det må imidlertid da tilføyes at selve bevisvurderingen og også rettsanvendelsen innebærer skjønnsmessige elementer, som kan prøves av retten. Det er således åpenbart at avgjørelsen av om lektor A på grunn av klanderverdige forhold som finnes bevist må ansees «uskikket» til å være lærer i den videregående skole, ikke er en skjønnsmessig avgjørelse som er unntatt fra rettens prøvelse, men en del av det faktiske og rettslige grunnlag som retten skal ta stilling til. Etter rettens oppfatning er dette ikke i strid med nevnte høyesterettsdom i Rt-1928-544, som nettopp angikk spørsmålet om det «utilbørlige» forhold som fantes bevist gjorde vedkommende uskikket som lærer.

Det synes å være stor enighet mellom partene om hvilke rettsregler som skal komme til anvendelse. Retten finner likevel grunn til følgende merknader for så vidt angår de materielle rettsregler:

I fylkesskolesjefens innstilling av 14. oktober 1978, som fylkesskolestyret har sluttet seg til, er gitt følgende redegjørelse for hvilke regler som gjelder for avskjed:

«Hjemmel for vedtak om avskjed kan ifølge KUDs skriv av 13. september 1978 søkes i følgende regler:

Side 1748

 

a)Lov av 12. juni 1964 om realskoler og gymnas, § 24: – – –

 

b)Avtale om rettsvilkår for undervisningspersonale § 4 og 5:

 

§ 4. Avskjed.

Innehaver av undervisningsstilling eller lederstilling kan avskjediges av tilsettingsmyndigheten:

a)Når det viser seg at vedkommende er varig uskikket til forsvarlig å utføre sin tjeneste,

 

b)når vedkommende har vist grov uforstand i tjenesten eller grovt eller tross advarsel gjentatte ganger har krenket sine tjenesteplikter eller

 

c)når vedkommende har vist seg uverdig til sin stilling.

 

– – –

c)De ulovfestede regler.

 

Om disse tre regelsettene uttaler KUD i skriv av 13. september 1978 følgende:

Ad. 1. Lov om realskole og gymnas ble opphevet ved lov om videregående opplæring som trådte i kraft 1. januar 1976. Bestemmelsene i loven av 1964 må likevel tas i betraktning, fordi de kommer til anvendelse hvis de fører til et gunstigere resultat for A enn de regler som nå gjelder. Dette følger av lov om videregående opplæring § 41, II 2 og av at de forhold som kan gi grunnlag for avskjed, til dels er fra tiden før 1. januar 1976.

Ad. 2. Avtalen om rettsvilkår ble inngått mellom Kirke- og undervisningsdepartementet og berørte organisasjoner. Lektor A er ikke medlem av disse lærerorganisasjoner og er av den grunn ikke bundet av avtalen. Den kan derfor ikke uten videre påberopes som avskjedsgrunn. Det er likevel rimelig å fortolke den slik at også uorganiserte kan påberope seg avtalens bestemmelser, særlig fordi avtalen kommer istedenfor de generelle lovregler som § 22 i lov om videregående opplæring forutsettes skal gis, men som hittil ikke er gitt.

Ad. 3. De ulovfestede avskjedsregler stiller først og fremst som vilkår at det skal foreligge vesentlig mislighold av tjenesteforpliktelser før avskjed kan meddeles.

Man antar imidlertid at avskjedsspørsmålet i dette tilfelle i det vesentlige stiller seg likt uansett hvilket regelsett som legges til grunn.

I tillegg til de tre regelsett som er oppgitt i KUDs skriv av 13. september 1978 vil fylkesskolesjefen peke på at også avskjedsreglene i arbeidsmiljøloven må tas med i vurderingen, jfr. følgende sitat av de to første punktene i § 66: – – –

Det framgår av sitatene ovenfor fra KUDs skriv at lektor A, etter departementets oppfatning, kan kreve å få sitt forhold vurdert etter det regelsett som er gunstigst for ham. Selv synes han tidligere i sitt brev av 4. september 1977 til fylkesskolestyret å ha forutsatt at vurderingen skal skje på basis av avtalen om rettsvilkår. Det er derfor nærliggende i første rekke å legge avtalen til grunn for vurderingen av spørsmålet om avskjed.

Jeg går imidlertid, som foran nevnt, ut fra at også arbeidsmiljøloven avskjedsregler må legges til grunn, idet undervisningspersonalet omfattes av denne loven. De avskjedsregler som tidligere var ulovfestet og som var blitt utviklet i rettspraksis er nå lovfestet i arbeidsmiljøloven. På bakgrunn av KUDs uttalelse finner jeg dessuten at også lov om realskoler og gymnas § 24 bør tas med i vurderingen.»

Side 1749

 

Retten har ikke vesentlige innvendinger til det som er anført i fylkesskolesjefens innstilling for så vidt angår de rettsregler som skal komme til anvendelse. Særlig vil en imidlertid bemerke at en er enig med partene i saken om at lektor A i dette tilfelle har krav på at de materielle avskjedsregler i § 24 i den nå opphevede gymnaslov av 1964 skal komme til anvendelse, hvis disse bestemmelser fører til sterkere avskjedsvern for A. Dette framgår etter rettens oppfatning klart av lov av 21. juni 1974 nr. 55 om videregående opplæring, § 41 II 2. Videre er retten enig i at lektor A, selv om han ikke er organisert, kan påberope seg bestemmelsene i avtalen om rettsvilkår § 4 og § 5, og ikke bare som et «tolkingsmoment», men slik at reglene bringes i direkte anvendelse, i den utstrekning disse påberopes av lektor A.

Av fylkesskolesjefens innstilling framgår klart at spørsmålet om avskjed er vurdert både i relasjon til gymnasloven § 24, rettsavtalens § 4 og § 5 og de ulovfestede regler.

Retten finner grunn til å bemerke at anvendelsen av § 4 b i avtalen om rettsvilkår innebærer at de forhold som ga grunnlag for fylkesskolestyrets advarsel, sendt lektor A ved skriv av 30. august 1977, må ansees opp og avgjort ved denne advarsel, og ikke kan tas med i vurderingen med mindre A etter at advarselen var gitt har vist grov uforstand i tjenesten eller grovt eller gjentatte ganger etter dette tidspunkt har krenket sine tjenesteplikter. Avskjed på grunn av «gjentatte krenkelser» er imidlertid betinget av at den advarsel som ble gitt både faktisk og rettslig var berettiget. Retten må derfor under enhver omstendighet også ta stilling til alle de forhold som er påberopt i tidsrommet før advarselen ble gitt, dette så meget mer som det synes åpenbart at lektor A ikke har akseptert den advarsel som ble gitt.

Retten er videre enig med partene i at forhold både i og utenfor skolen kan være relevante ved avgjørelsen av spørsmålet om avskjed. De utilbørlige forhold som av saksøkte er påberopt som avskjedsgrunn består av ytringer, både i og utenfor undervisningssituasjonen. Når det gjelder forhold utenfor skolen, dreier det seg først og fremst om ytringer i avisintervjuer og i åpent brev til Bergbataljon 3, i forbindelse med nektelse av militærtjeneste. Saksøkeren har generelt gjort gjeldende at saken reiser spørsmål om ytringsfrihet, og han har konkret gjort gjeldende at ytringer (så vidt retten forstår utenfor skolen) ikke kan være utilbørlig etter gymnasloven § 24, så lenge ytringene ligger innenfor grensen for ytringsfriheten etter Grunnloven § 100. Retten er ikke enig i at Grunnlovens bestemmelser om ytringsfrihet innebærer noe generelt avskjedsvern, slik dette er utformet av saksøkerens prosessfullmektig. Riktignok er det så at det, også for en lærer, må gjelde vide rammer for adgangen til offentlig å hevde sine meninger på forskjellige områder, uten at dette skal få konsekvenser for hans stilling. Det må imidlertid være en grense for hva en lærer offentlig kan hevde, uten at dette kommer i konflikt med hans plikter som lærer, slik disse er utformet i skolens formålsparagraf og i lære-planen. Når det gjelder rene meningsytringer, framsatt i en saklig form, antar retten likevel at det skal meget til før slike meningsytringer kan godkjennes som saklig avskjedsgrunn, så lenge ytringene er framsatt i en saklig form og holder det faglige nivå en har rett til å forlange av en lektor i den videregående skole. Annerledes stiller imidlertid forholdet seg når de offentlige ytringer fremsettes i en usaklig form, eller hvor det ikke dreier seg om meningsytringer, men faktiske opplysninger i strid med historiske kjensgjerninger eller vitenskapelige forskningsresultater, slik det fra saksøktes side hevdes er tilfelle i nærværende

Side 1750

sak. Slike ytringer vil etter forholdene kunne ansees som utilbørlige etter gymnasloven § 24, selv om ytringene i og for seg ligger innenfor ytringsfrihetens grenser.

Saksøkerens prosessfullmektig har under hovedforhandlingen hevdet at A er avskjediget på grunn av sine meninger. Verken fylkesskolestyrets vedtak eller begrunnelsen for dette eller den bevisføring som har funnet sted under hovedforhandlingen, gir grunnlag for å hevde dette. Det er derfor i og for seg ikke nødvendig for retten å komme særlig inn på As ideologi og hva han står for. På den annen side er det åpenbart at As ekstreme politiske synspunkter og hans ideologi har betydning for vurderingen av de påståtte utilbørlige forhold i undervisningen. Da saksøkerens prosessfullmektig dessuten sterkt har fremhevet As «krasse synspunkter», finner retten det riktig, før en går over til å behandle de enkelte forhold som av fylkesskolestyret er lagt til grunn som avskjedsgrunn, å sitere fra en del av As skrifter. Disse skrifter er etter rettens oppfatning egnet til å kaste lys over så vel As egen situasjon som elevenes situasjon i skolen.

I ett av As skrifter kalt «Forræderi og kristendom» er det under avsnitt med overskrift Verdenskrigens lærdommer bl.a. skrevet:

«Vest-Europas verste fiende er imidlertid ikke fremmede ubåter eller overflatefartøyer. Våre verste fiender finnes midt i blant oss. Det er de humanitære, de liberale, internasjonalistene, kommunistene, «de tolerante», de verdenssosiale – og det er kristenfolket. Med «kristenfolket» menes ikke her de kristne som sådanne, men de ca 95% av dem som på grunn av sin alvorlige sammenblanding av religion og politikk også kan kalles de vrøvlekristne.

De kretser som her er nevnt driver en aktivitet hvis resultat er at Europas matimport kommer til snarlig opphør på grunn av den befolkningsøkning de bevirker i verden utenfor. De bevirker likeledes ved sine forsøk på å hjelpe fram U-landene økonomisk slik at råvarene tar en snarlig slutt og at fler og fler bidrar til en tidligere slutt på oljereservene. Deres aktivitet kan bare betegnes med ordene landssvik og forræderi. De setter hundreder av millioners liv i fare i vesten. De er morderne i blant oss.»

I samme skrift er det et avsnitt under overskrift Landssvik, sålydende:

«Liberalerne, internasjonalistene, de humanitære, kommunistene og alle verdensfrelserne, driver en aktivitet som vil skjære av Europas tilførsler og skape krise, sammenbrudd, kaos og hungersnød for titalls og hundretalls millioner i vår verdensdel. Men deres «innsats» slutter ikke med dette. Den stormflod de har reist i verdens menneskehav, skyller nu mot Europa og disse «menneskevennlige» kretser vil rive våre grenser! Det er selvmordets stemme som taler gjennom liberalerne. Det er ikke bare Storbritanien som har fått et raseproblem av innvandrede farvede. De færreste land har gått helt fri griseriet. Liberalerne roper hurra og taler for fremmedfolkets rett til å overta vårt livsrom. I sin uhørte og grenseløse frekkhet byr de oss å godta og akseptere svineriet og å sitte på baken og være «snille» og «tolerante».»

I samme skrift er et avsnitt under overskriften Forræderi:

«Vårt land er blant de mest fremskredne når det gjelder idiotiseringen. Det synes som om absolutt alle partier, aviser, ungdomsforeninger og kristelige sammenslutninger går aktivt inn for U-hjelp. Ingen tør protestere. – – -»

I et skrift kalt Germanernes fortid og fremtid med undertittel «Omriss av et historiesyn», er det bl.a. under avsnitt om «Forsvar av livsrom og frihet» anført bl.a. følgende:

Side 1751

 

«For å kunne leve er det nødvendig for en rase å ha et område, et livsrom, å ernære seg av. Også for å kunne leve i frihet er det nødvendig å holde fremmedfolk vekk fra dette område, for frihet er å kunne utfolde sin egenart i samfunn med likesinnede.»

I samme skrift, under kapittel; Germanernes frigjøring begynner er det bl.a. skrevet:

«Det var selve livskraften i de germanske folk som fra omkring 1300 ble kanalisert i retning av et oppgjør med alt det vesens-fremmede som hadde overveldet dem gjennom kirke og føydalisme. Germansk trang til selvrådighet, individualisme, likeverd, egne ordninger, til selvutfoldelse og sikring av blodsbrødrenes eksistens drev instinktivt den historiske prosess. Men fordi det var liten bevissthet om at det var rasens egenart som lå bak og drev verket, brukte man argumenter av religiøs, juridisk, moralsk og filosofisk art. Det man sa, var aldri det som man dypest sett følte. Det var skjult for menneskene selv at den spesielle vilje de følte til målrettet handling, var resultatet av genetisk arv.»

I samme skrift omtales i et avsnitt  menneskerettighetserklæringene, som det reises krass kritikk mot. Deretter anføres under avsnittet Fremtidsoppgaver:

«Kampen for å befri de germanske folk fra denne forgiftning må rettes mot dogmet om rasenes likhet, mot dogmet om at et samfunn er noe menneskene konstruerer og oppretter ved bruk av fornuft, og man må snarest søke befrielse fra fremskrittstroen. Samtidig må det gjøres klart hvilke positive verdier man vil beholde og hvilke sannheter man vil åpne øynene for: at frihet er å kunne leve i pakt med ens eget vesen som ligger i rasens og folkets instinkter, følelse og vilje, at frihet derfor bare kan utfolde seg i et samfunn av likesinnede, det vil si i et blodssamfunn – – -.»

I avsnitt om Nasjonalsosialismen (nazismen) er bl.a. anført:

«Nasjonal sosialistene gjennomskuet løgnen om menneskenes likhet og forsto at rasene er forskjellige. I denne sammenheng hadde de også klart syn for at et moralsk samfunn bare kan bestå der hvor rasen er enhetlig fordi den moralske følelse er bundet til rasens instinkter.

– – – Det var den viktigste oppgave for staten å holde folket sterkt og harmonisk ved å holde rasefremmede borte og derved sikre folket retten til dets fedrearv.»

Et avsnitt i samme skrift under overskriften Inn i framtiden avsluttes med følgende:

«Det eneste fremskritt som kan gjøres, går gjennom forståelsen av at frihet er et hvert folks mulighet til å utfolde sine egne rasemessige instinkter, hvilket vil si at det må leve for seg selv. Fremskrittet går videre gjennom forståelsen av at bare innenfor en enhetlig rasegruppe kan der herske likhet mellom menneskene fordi de har de samme arvede egenskaper. Videre ligger fremskrittet i forståelsen av at bare innenfor et blodsfolk kan der herske brorskap fordi det naturlige solidaritetsinstinkt er knyttet til slektskapet. Veien til frihet, likhet og brorskap går således gjennom rasedyrkelse. Det beste i de gamle ideologier kan følgelig bare realiseres gjennom nasjonalismen, og i den forsones de gamle motsetninger til en høyere enhet.»

I et skrift kalt Ny Nasjonal Politikk retter han bl.a. under et avsnitt med overskrift «Røverdemokrati» et angrep på ytringsfriheten, idet det skrives:

«Nasjonal svekkelse ligger der også i en ytringsfrihet som kan gå til slike ytterligheter som å oppfordre til militærnekting, internasjonalisme, til toleranse

Side 1752

av fremmede og til nasjonal underkastelse under fremmede makter eller politiske forbund. I dag godtar man f.eks. FNs og det europeiske menneskerettighetskonvensjonskrav om at fremmedfolk skal ha likeberettigelse med nordmenn i Norge.»

I samme skrift, under avsnitt med overskrift Garantier for frihet er det anført bl.a.:

«Det er bare der hvor en statsmakt skal regjere en befolkning som er fra forskjellig herkomst, som er blandet og bastardisert og som derfor har forskjelligartet lynne, ulike følelsesreaksjoner og forskjellig viljesretning at det absolutte, totalitære diktatur er nødvendig for å holde samfunnet sammen og for å gjøre det sterkt.

Når vi har fått fjernet alle fremmedættede ved utvisning eller sterilisering, da vil vi ha oppnådd at personer av den type som erfaringsmessig mest er tilbøyelig til å bli spioner og agenter for fremmede makter, er skaffet av veien.»

Allerede lesningen av de nevnte skrifter vil hos de fleste mennesker reise meget sterk tvil om hvorvidt en person, som er i stand til å forfekte slike synspunkter, overhodet vil kunne makte å fylle en stilling som lærer i den videregående skole, hvor han plikter å fremme synspunkter som er diametralt motsatt hans egen ideologi, uten å komme i alvorlig samvittighetskonflikt. Retten viser for så vidt til formålsparagrafen i lov om videregående skole av 1974, hvoretter skolen (og dermed lærerne, jfr. loven § 20) skal bidra til å utvide kjennskapet til og forståelse av de kristne grunnverdier, vår nasjonale kulturarv, de demokratiske ideer og vitenskapelig tenke- og arbeidsmåte. Videre plikter skolen og lærerne å fremme menneskelig likeverd og likestilling, åndsfrihet og toleranse, økologisk forståelse og internasjonalt medansvar.

De meninger A har kan imidlertid ikke begrunne avskjed, og de skrifter han har utgitt er heller ikke av fylkesskolestyret medtatt som grunnlag for avskjedsvedtaket. Retten behøver derfor ikke å ta stilling til om noen av disse skrifter må ansees som utilbørlige, jfr. gymnasloven § 24.

Det faktiske grunnlag fylkesskolestyret har bygget på i sitt avskjedsvedtak framgår av fylkesskolesjefens innstilling side 16 og flg. Fra denne innstilling hitsettes:

«Når det gjelder vurdering av de forhold som munnet ut i en advarsel fra fylkesskolestyret til lektor A den 26. august 1977, vil fylkesskolesjefen peke på at fylkesskolestyret enstemmig har anbefalt overfor KUD at A med sine uttalelser til offentligheten og i skolen burde gis avskjed som lærer, jfr. fylkesskolestyresak 304/76 og 207/77.

I tillegg til de uttalelser som ble gitt til offentligheten, har fylkesskolestyret lagt vekt på følgende uttalelser som ble opplyst at lektor A har kommet med en eller flere ganger i undervisningen:

Uttalelser om at jødeforfølgelsene er oppdiktet og at gasskamrene ikke har eksistert.

 

Påstander om den germanske rases overlegenhet og om at raseblanding medfører fysiske/psykiske defekter.

 

Diskriminerende uttalelser mot utlendinger/innvandrere, herunder at det må sammenlignes med landsforræderi å adoptere et farget barn.

 

Uttalelser om at mord på fargede i England ikke var til å unngå når myndighetene ikke stoppet innvandringen, folket måtte ta saken i egen hånd. Om vårt land har han uttalt at de virkelige landsforrædere er de som sitter på Stortinget.

Side 1753

 

 

Uttalelser om at rettighetene i landet tilhører de sterke, og at f.eks. gamle, syke og handikappede burde isoleres fra samfunnet for øvrig.

 

Definisjon av begrepet nestekjærlighet til bare å omfatte familie, eventuelt også utvidet til egen rase.

 

Selv om departementet ikke fant tilstrekkelig avskjedsgrunnlag i disse forhold uttalte KUD i skriv av 10. juni 1977 at A hadde gitt uttrykk for synspunkter som ikke kunne tolereres i norsk skole.

KUD skrev bl.a. følgende til lektor A:

«Kirke- og undervisningsdepartementet mener imidlertid at De har opptrådt så klanderverdig at departementet har bedt Nordland fylkesskolestyre, som arbeidsgiver, om å meddele Dem en alvorlig advarsel. Vi har videre bedt om at De må få beskjed om at dersom De i fremtiden hevder synspunkter på en slik måte at det skader Deres tjeneste som lærer eller De kommer med utilbørlige uttalelser i undervisningen, vil spørsmålet om avskjed bli tatt opp på nytt.»

Fylkesskolestyret tildelte A en advarsel, jfr. sitat ovenfor på 7.

Lektor A hadde dermed fått en fellende dom for sine rasediskriminerende uttalelser til offentligheten og en streng advarsel fra fylkesskolestyret (i realiteten også fra KUD) for sine  uttalelser i undervisningen.

Man skulle dermed forvente at rettens betingede fengselsdom med en prøvetid på to år (fra 18. februar 1977) og skolemyndighetenes betingede reaksjon i form av en advarsel, ville få lektor A til å innse at han heretter måtte unngå å komme med sine ekstreme uttalelser både i skolen og til offentligheten.

Imidlertid synes A å oppfatte disse betingede reaksjoner som et bevis om at retten/skolemyndighetene ikke hadde juridisk grunnlag for å vedta strengere reaksjoner.

I et intervju med Nordlandsposten uttaler han f.eks.:

«Ingen forandring.

Jeg ser etter den avgjørelsen som er tatt ingen grunn til å forandre mitt undervisningsopplegg, sier lektor A ved Stokmarknes gymnas til NTB.

A peker på at saken er avgjort på rent juridisk grunnlag og at den har satt Nordland fylkesskolestyre i en svært vanskelig situasjon.

Kirke- og undervisningsdepartementet finner at min oppførsel er utilbørlig og ber fylkesskolestyret gi meg advarsel, men det skal ikke bli lett å advare mot en oppførsel som er juridisk uangripelig, sier han.

Uheldig lys.

Jeg synes hele saken setter fylkesskolestyrets vurderingsevne i et uheldig lys, og at det er spørsmål om heller ikke dette styret burde suspenderes til man fikk valgt et fylkesskolestyre som kunne se nøytralt på saken.»

Selv om det naturligvis ikke kan tas for gitt at avisen siterte A korrekt, ga intervjuet grunn til frykt for at A ikke hadde tenkt å ta alvorlig den advarsel han har fått. Dette ble bekreftet ved brev av 8. mars 1978 fra elever ved Stokmarknes videregående skole, der det rapporteres om episoder ved skolen den 28. februar og 3. mars der A igjen kommer inn på sine ekstreme synspunkter om raselære m.v.

Dette sammen med lektor As åpne brev til Bergbataljon 3 har fått KUD – med bakgrunn i den tidligere advarsel – til å anbefale at fylkesskolestyret gir lektor A avskjed.

Side 1754

 

I likhet med departementet mener fylkesskolesjefen at det også for lærere som hovedregel må være anledning til å hevde sine meninger offentlig – og for så vidt også på skolen uten at dette skal få konsekvenser for vedkommendes stilling i skolen.

Imidlertid har ytringsfriheten også sine grenser, og at lektor A har mistet sin ytringsfrihet er slått fast av retten.

Det er etter fylkesskolesjefens oppfatning innlysende at det for en lærer også er grenser for hva som kan uttales i undervisningstimene.

Det må være klart at representative divergerende syn på forskjellige forhold kan komme fram, men det må kreves av læreren at de ulike synspunkter legges fram på en balansert og objektiv måte.

Etter de referater som er gitt om As undervisning er det nettopp her hans største svakhet ligger. Han legger fram sine egne synspunkter og meninger om forskjellige forhold, og legger fram kildehenvisninger som bevis for at dette er riktig. Disse kilder, som representerer helt outrerte syn på historiske forhold sammenlignet med de anerkjente forskningsresultater som hittil har vært ubestridt, stammer fra nærmest helt ukjente personer i sine hjemland.

Disse avvikende teorier legger A fram som om disse er vitenskapelig bevist, samtidig som han avfeier andre opplysninger – også de som står i læreboka – som løgn.

Denne måten å legge fram lærestoffet er forkastelig og kan ikke aksepteres av en lærer.

Arbeidsmiljøloven § 66 gir hjemmel for avskjed dersom arbeidstakeren har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen.

Jeg mener at lektor A har gjort seg skyld i grovt pliktbrudd ved at han ikke har respektert eller tatt hensyn til en klar advarsel etter at skolemyndighetene fant at hans uttalelser og framgangsmåte i skolen ikke kunne aksepteres.

Etter min oppfatning har lektor A her gjort seg skyld i vesentlig misligholdelse av arbeidsavtalen, ved at han har brudt de mest vesentlige prinsipper i lov om videregående opplæring som han er forpliktet til å følge.

Jeg sikter her til § 2, formålsparagrafen, som jeg vil sitere i sin helhet:

«Den videregående skole skal forberede for yrke og samfunnsliv, legge et grunnlag for videregående utdanning og hjelpe elevene i deres personlige utvikling.

Den videregående skole skal bidra til å utvide kjennskapet til og forståelse av de kristne grunnverdier, vår nasjonale kulturarv, de demokratiske ideer og vitenskapelig tenkemåte og arbeidsmåte.

Den videregående skole skal fremme menneskelig likeverd og likestilling, åndsfrihet og toleranse, økologisk forståelse og internasjonalt medansvar.»

Etter min vurdering har lektor A brutt en rekke av de prinsipper som framgår av denne formålsparagrafen. Dette gjelder både forståelse av de kristne grunnverdier (jfr. def. av nestekjærlighet), vitenskapelig tenkemåte og arbeidsmåte, menneskelig likeverd og likestilling, toleranse og internasjonalt medansvar.

Selv om fylkesskolesjefen først og fremst vil peke på betydningen av den virksomhet A har drevet på skolen, antar jeg at lektor As uttalelser til offentligheten også bør tillegges vekt.

Jeg sikter her både til de rasediskriminerende uttalelser som han ble dømt for og det åpne brevet til Bergbataljon 3.

Side 1755

 

De uttalelser han her er kommet med er klare paralleller til det han har hevdet på skolen. Disse uttalelsene er av en slik art både i form og innhold at de bryter fullstendig med de prinsipper som den videregående skole bygger på.

Avtalen om rettsvilkår for undervisningspersonale fastslår i § 4 at en lærer kan avskjediges bl.a. dersom han «har vist grov uforstand i tjenesten eller grovt eller tross advarsel gjentatte ganger har krenket sine tjenesteplikter». Under henvisning til lektor As foran beskrevne opptreden, anser jeg det klart at også denne bestemmelse gir rettslig grunnlag «når vedkommende har vist seg uverdig til sin stilling». Jeg antar at også dette må ansees å være tilfelle for lektor As vedkommende.

I det nevnte åpne brevet til Bergbataljon 3 (jfr. sitat ovenfor på side 8-9) nekter han å tjenestegjøre i Det norske forsvaret, da forsvaret ikke løsner et eneste skudd mot de inntrengere (innvandrere/fremmedarbeidere/adoptivbarn) som invaderer landet, og heller ikke mot de forrædere som hjelper disse «inntrengere» eller mot de «svikere» som har omgang med «erobrerne».

A gjentar i dette skriftet propagandaløgnen om gasskamrene og jødeutryddelsen under 2. Verdenskrig, og han uttaler at «politikerne er ikke folkets tjenere, men folkets mordere».

Hele innholdet i dette brevet er gjennomsyret av en tankegang som er så virkelighetsfjern og en vurderingsevne og vilje som er så ukritisk at det er vanskelig å forestille seg at denne mannen til daglig skal utøve undervisningsvirksomhet i den videregående skole – og til overmål nettopp i de fagområder som er gjenstand for hans ekstreme synspunkter og uttalelser til offentligheten.

Etter fylkesskolesjefens oppfatning har han ved de siste uttalelsene til offentligheten gått enda lengere enn de uttalelser han ble dømt for. En vurdering i henhold til den nå opphevede § 24 i lov om realskoler og gymnas kan etter min oppfatning ikke føre til et for lektor A gunstig resultat: den opptreden fra hans side som hjemler avskjed i henhold til så vel arbeidsmiljøloven som avtalen om rettsvilkår, innebærer at han har vist «utilbørlig forhold» av en slik karakter at han må ansees «uskikket til å skjøtte sin stilling forsvarlig».

De ulovfestede avskjedsregler som KUD har vist til – og som gjelder for vurderingen av forhold som ligger forut for arbeidsmiljølovens ikrafttreden – krever i realiteten ingen særskilt vurdering, idet vurderingen faller sammen med vurderingen av avskjedsgrunnlaget i forhold til arbeidsmiljøloven.»

Den bevisføringen som har funnet sted under hovedforhandlingen etterlater ingen tvil om riktigheten av det faktiske grunnlag fylkesskolestyret har bygget på i sitt avskjedsvedtak. Den eneste reservasjon for så vidt er at det ikke finnes bevist at lektor A i undervisningen har uttalt at det må sammenlignes med landsforræderi å adoptere et farget barn. Retten legger til grunn for sin avgjørelse at denne uttalelse er framkommet under diskusjon på lærerværelset, og ikke overfor elevene i undervisningen. For øvrig er det faktiske grunnlag fylkesskolestyret har bygget på ikke tvilsomt.

For så vidt angår As uttalelser i intervju med avisene Verdens Gang og Dagbladet i 1975, er det tilstrekkelig for retten å henvise til Hålogaland lagmannsretts dom av 13. november 1976. – – –

As anke til Høyesterett over denne dom ble forkastet ved Høyesteretts enstemmige kjennelse av 18. februar 1977. Det er således ved rettskraftig dom fastslått at A ved disse ytringer har overskredet grensene for ytringsfriheten, og det er etter rettens oppfatning ikke tvilsomt at det forhold han ble dømt

Side 1756

for også er utilbørlig i relasjon til bestemmelsen i gymnasloven § 24 og også reiser tvil om hans skikkethet som lærer.

Retten finner det videre bevist at A i undervisningen har kommet med uttalelser om at jødeforfølgelsene er oppdiktet og at gasskamrene ikke har eksistert. A har for så vidt erkjent at han har reist tvil om dette, men har påstått at han i klassen bare har påpekt at det nu finnes forskere som avviser de planlagte jødeutryddelser. Han har videre forklart at han også ga uttrykk for at hans private oppfatning på dette område var at mulighetene for at den ene eller den andre påstand er riktig var 50% til 50%. Retten fester ikke lit til As forklaring for så vidt angår dette, men legger til grunn for sin avgjørelse at han, i religionstime, da det ble lest fra et avsnitt om nasjonalsosialismen som bl.a. nevnte jødeutryddelsen, utbrøt fra kateteret: «Dette er løgn». Det dreier seg etter rettens oppfatning her ikke om en meningsytring, men om direkte historieforfalskning. Det er heller ikke, slik lektor A har forklart det tale om en balansert undervisning og framleggelse av motforestillinger for å oppøve en kritisk holdning til «historiske kjensgjerninger». Hans påstander om at jødeutryddelsene er oppdiktet er i god samsvar med det rasesyn (den rasisme) han er talsmann for, og retten er ikke særlig i tvil om at A her har benyttet anledningen til å fremme sine rasistiske synspunkter i undervisningen. Forholdet er klart utilbørlig i relasjon til gymnasloven § 24, og i høyeste grad egnet til å vekke tvil om hans skikkethet som lærer.

At disse uttalelser kom i en religionstime, og ikke i en historietime, kan etter rettens oppfatning ikke være noe undskyldende moment i denne forbindelse.

Det er etter rettens oppfatning heller ikke tvilsomt at A i undervisningen har kommet med uttalelser om den germanske rases overlegenhet, uten å presentere noen som helst slags motforestillinger overfor elevene. Han har selv erkjent at han har hevdet påstander om at raseblanding medfører fysiske eller psykiske defekter. Det er ikke opp til retten å ta standpunkt til holdbarheten av den ene eller annen oppfatning for så vidt angår raseblanding. Det som imidlertid gjør As uttalelser utilbørlige og uakseptable er at han har presentert disse påstander vel vitende om at de alminnelige aksepterte forskningsresultater ikke gir grunnlag for å hevde at raseblanding er skadelig for avkommet. Hvis det var lektor As hensikt å skape motforestillinger hos elevene og gi en balansert og korrekt undervisning i dette emne, burde han i tilfelle ha redegjort for den alminnelige oppfatning av dette spørsmål, og de forskningsresultater som foreligger. Retten må for så vidt gå ut fra at lektor A, som åpenbart har ofret meget av sin tid på studier av rasespørsmål, var vel kjent med bl.a. den uttalelse som ble avgitt av en rekke av verdens fremste humanbiologer, genetikere og antropologer – samlet til en konferanse om rasespørsmål i Paris i juni 1951. Denne uttalelse konkluderer med at det ikke finnes noe belegg for at raseblanding medfører uheldige biologiske konsekvenser og at de sosiale konsekvenser av raseblanding, enten de er gode eller dårlige, kan generelt tilbakeføres til sosiale faktorer. Det er etter rettens oppfatning klart at hvis A som lektor i skolen skal uttale seg om raseblanding og følgene av dette, så er det hans plikt som lærer å gi en balansert framstilling av stoffet, og påvise hvilke forskningsresultater som foreligger. Det synes klart at i en slik balansert framstilling hører også redegjørelse for de divergerende oppfatninger som måtte foreligge. Det er imidlertid ikke dette A har gjort. Han har i stedet ensidig forfektet sitt eget syn på skadelige

Side 1757

følger av raseblanding, et standpunkt som for øvrig er i full overensstemmelse med det rasistiske syn han for øvrig har gitt uttrykk for i sine skrifter.

Det er videre bevist at A i klassen har kommet med krasse uttalelser for så vidt angår innvandrere, og at han bl.a. har uttalt at mord på fargede i England ikke var til å unngå når myndighetene ikke stoppet innvandringen. Folket måtte ta saken i sin egen hånd. Det er videre på det rene at han har uttalt at de virkelige landsforrædere er de som sitter på Stortinget.

Det er riktig at A i likhet med andre borgere må ha anledning til å mene at innvandring av fremmede i landet er uheldig, og også ha rett til å hevde disse synspunkter. Men det må kunne kreves at en lektor i den videregående skole er i stand til saklig argumentasjon for så vidt angår disse spørsmål, og ikke gi sine uttalelser en form som her er tilfelle. Uansett hvordan A selv forklarer disse uttalelser, står det for retten klart at realiteten i uttalelsen er et forsvar for at folket tar saken i sin egen hånd og begår mord på fargede, fordi myndighetene ikke har stoppet innvandringen. At en slik uttalelse er utilbørlig for en lærer i den videregående skole og i klar motstrid med de synspunkter han etter formålsparagrafen plikter å fremme, er åpenbart.

Det er heller ikke gjenstand for tvil at A i undervisningen har hevdet synspunkter om at rettighetene i landet bør tilhøre de sterke og at f.eks. gamle, syke og handicappede burde isoleres fra samfunnet for øvrig.

Når det gjelder As definisjon av nestekjærlighet til bare å omfatte familie, eventuelt også egen rase, foreligger det full erkjennelse fra A. Han har til forsvar for dette henvist til at Det gamle testamentet gir grunnlag for en slik tolking.

Retten er ikke tilstrekkelig fagkyndig til å kunne ha noen formening om hvilken fortolkning som her er den riktige, men det er åpenbart for retten at det nestekjærlighetsbegrep A har forfektet i undervisningen ikke er i samsvar med de kristne grunnverdier, som han plikter å utbre kjennskap til. Det er for så vidt påfallende at hans fortolkning i langt større grad er egnet til å bygge opp om hans egne rasistiske ideer.

Etter rettens oppfatning er det ikke spørsmål om at A bare ved enkelte anledninger har hevdet sine egne synspunkter. De skriftlige klager som foreligger synes således bare å være «toppen av isfjellet». Vitneforklaringen etterlater ingen tvil om at påstandene om at jødeutryddelser og bruk av gasskamre bare er oppspinn, påstanden om skadelige følger av raseblanding m.v. har forekommet langt hyppigere. Retten viser for så vidt særlig til vitneforklaringene fra rektor Stokland, lektorene Holst, Fjellanger og Johansen. Av disse forklaringer framgår klart at det i tillegg til de skriftlige klager som foreligger også har kommet flere muntlige klager fra elevene. Rektor Stokland har således forklart at han før februar 1975 fikk visse klager fra elever, som var misfornøyd med As undervisning. Disse klager foranlediget at rektor hadde en samtale med elevene og klasseforstanderen. Under denne samtale framgikk at A hadde trukket i tvil eksistensen av utryddelsesleire. Det var blitt påstått at opplysningene om utryddelsesleire var oppdiktet. Elevene ville ikke klage skriftlig. Samme år fikk også rektor henvendelse fra far til en av elevene, som framsatte klage over lektor As fortolkning av begrepet nestekjærlighet. Også lektorene Fjellanger, Holst og Johansen mottok slike klager, uten at det ble noen «sak» av dette. Lektor Johansen har under hovedforhandlingen bl.a. forklart at han i en time i samfunnslære, hvor det ble undervist i temaet totalitære stater – demokratiske stater – av elevene hadde fått gjengitt As synspunkter. Det

Side 1758

ble av elevene sagt at det i historieundervisningen vanligvis bare var de negative sider ved nazismen som ble trukket fram. Vitnet lektor Leif Holst, som også mottok klage fra elevene, tok saken opp i samtale med lektor A. Han framholdt under denne samtale hvilke konsekvenser det kunne få for A om han fortsatte med dette. A bare lo og avviste dette som tøv og hevdet bl.a. at vårt liberalistiske samfunn ikke ville ha muligheter til å gjøre noe med slikt som dette. Talefrihet m.v. ville være til hinder for dette.

Etter rettens oppfatning kan det ikke være særlig tvil om at den måte lektor A ved flere anledninger har undervist på, hvor han har hevdet synspunkter som er i strid med lærebøkene, og hevdet sine egne, rasistiske synspunkter, er klart utilbørlige etter gymnasloven § 24 og klart i strid med hans tjenesteplikt som lektor i den videregående skole, jfr. lov om videregående skole § 2, jfr. § 20. Det som er opplyst om hans undervisning gir etter rettens oppfatning alvorlig grunn til tvil om han overhodet er skikket som lærer i den videregående skole.

Som ovenfor nevnt må de klanderverdige forhold i tiden før advarselen (og som var kjent for tilsettingsmyndighetene på dette tidspunkt) ansees opp og avgjort med den advarsel han fikk, slik at disse forhold ikke kan tas i betraktning ved avgjørelse av spørsmålet om avskjed, med mindre han etter dette tidspunkt har gjort seg skyldig i nye utilbørlige forhold. Som begrunnelse for avskjedsvedtaket er det for så vidt angår tiden etter at advarselen ble gitt, henvist til  uttalelser A kom med om rasespørsmål i undervisningen 28. februar og 3. mars 1978 og uttalelser han kom med i åpent brev til Bergbataljon 3, i forbindelse med innkalling til repetisjonsøvelser.

Episodene i undervisningen 28. februar og 3. mars resulterte i at elevene i klasse 3 e sendte skriftlig klage til Nordland fylkesskolestyre ved rektor Tormod Olsen. Klagen er sålydende:

«Vi, klasse 3 e ved Stokmarknes videregående skole, har lektor A som lærer i fagene religion og estetikk. I den siste tiden har lektor A kommet med enkelte uttalelser vi har funnet grunn til å reagere på. I religionstimen tirsdag 28. februar leste vi følgende i læreboka (tanken, troen og livet del II etikk 64 av Per Øverland): «Nazismen drømte om å foredle rasen og utvikle et nytt og bedre arisk ledersjikt ved å løse på rammen for ekteskapet og skape det som er blitt kalt et «statsstutteri for renrasede ariere». På de offentliges bekostning ville Hitler la ariske kvinner føde staten barn av ariske menn uten ekteskap. Forsøket ble bare satt ut i livet i beskjeden målestokk, men det illustrerer drømmen om det ariske overmenneske som skulle skapes og bli banebryter for det nye samfunnet.»

En elev spurte om statsstutteri kunne regnes som privatisering av ekteskapet. Lektor A sa da at det var med dette som med andre ting i Hitler-Tyskland, f.eks. konsentrasjonsleirene, «det var noe som skjedde der øst». A benektet at «lebensborn» i den forstand det ble beskrevet i læreboka, hadde funnet sted. Han sa derimot at det fantes noe som ble kalt lebensborn også i Norge, men at dette kun var barnehager for tyske soldaters barn. Det oppstod heftig diskusjon etter disse uttalelsene. I denne diskusjonen kom det fram at enkelte av elevene hadde hørt at disse forsøkene hadde resultert i avkom som ikke var helt i samsvar med den ariske teorien, f.eks. tilfeller av albino. Dette ble fullstendig avfeid av lektor A, som da begynte å legge ut om hvordan defekter som f.eks. albino oppstod. Det skjedde svært sjelden ved krysning innen rene raser. Slike defekter måtte komme utenfra i form av

Side 1759

genmutasjoner. Lektor A påstod videre at mulatter svært ofte ville være født med misdannelser og defekter som gjør dem mindre levedyktige enn andre mennesker og at de lettere ville bukke under som et ledd i naturens egen utrenskningsprosess av uønskede individer. Lektor A skisserte opp et krysningsskjema mellom neger og hvit på tavlen, der han pekte på hvor defektene ville oppstå. Disse tingene påstod han var vitenskapelig bevist. Enkelte elever hevdet at dette var i strid med hva de hadde lært i biologitimene, og lektor A oppfordret til å undersøke dette med biologilæreren, «disse tingene har jeg god greie på», sa han. Vi undersøkte dette med vår biologilærer som sa at hun i sin tid som lærer og student aldri hadde vært borti slike beviser. Dette svaret ble lagt fram for lektor A i estetikktimen fredag 3. mars. Han ristet på hodet til dette og begynte å legge ut mer i detalj hva slags defekter som ville kunne oppstå. Han nevnte som eksempel at ved krysning av raser ville det oppstå uoverensstemmelser mellom skjelettet og muskler og sener.

Vi mener at disse påstandene som lektor A helt uprovosert kom med, gir grunnlag til på nytt å vurdere hans stilling som lektor ved Stokmarknes videregående skole.»

Retten ser ikke grunn til å betvile riktigheten av framstillingen i klagen, og episoden er i det vesentlige også bekreftet av lektor A.

I det åpne brev til Bergbataljon 3, under tittelen «Meningsløst forsvar» har A gitt sin begrunnelse for ikke å møte til repetisjonsøvelse. Retten finner grunn til å gjengi dette brev i sin helhet:

«Jeg avslår med dette å møte til repetisjonsøvelse den 18. august d.å.

Jeg har tidligere avtjent 16 måneders førstegangstjeneste og møtt til to repetisjonsøvelser, og jeg har utført denne tjeneste med tilfredshet eftersom jeg oppfattet den som et bidrag til å sikre en  fortsatt eksistens for det norske folk og en eksistens i et eget, norsk samfunn med eget styre og egen norsk kultur.

I dag ser jeg klart at dette ikke er målene for de styrende partipolitikere og at deres ønsker er noe helt motsatt. Vi har i dag en statsminister som har uttalt at vi må legge opp til å ta imot mennesker fra tilbakeliggende områder og hjelpe dem til en rimelig fremtid her i vårt land. Vi har en helsedirektør som har uttalt at det ikke spiller noen rolle om det norske folk dør ut eftersom plassen jo kan overtaes av andre. Tydeligst kommer våre myndigheters innstilling til syne i deres holdning til det hvite folk i Syd-Afrika. De forlanger av dette folk at det skal gi fra seg makten til fremmede som er dem tallmessig overlegne og at de skal blande seg med disse fremmede, slutte med å være et folk og forsvinne. Det er presis det samme gammelpolitikerne krever av det norske folk. De understøtter en invasjon av fremmede folkeslag som besetter vårt land i egenskap av flyktninger, fremmedarbeidere og adoptivbarn.

Dette skjer uten at forsvaret har løsnet et eneste skudd verken mot inntrengerne, mot de forrædere som hjelper dem inn i landet eller mot de svikere som har omgang med erobrerne.

Når politikerne har besluttet folkets selvoppgivelse og avslutning av livskampen, er det militære forsvar meningsløst. Det er ingen grunn til å sette seg imot en invasjon av uniformerte inntrengere når hvemsomhelst kan erobre landet i sivilt antrekk. Et slikt forsvar ville bare føre til at vårt folk ble enda fortere utryddet eftersom mange ville falle i kamp eller det ville føre til at foræderpolitikerne fikk beholde makten fortsatt. Men intet fremmed styre kan bli verre enn det egne styre som vil utrydde folket.

Side 1760

 

Våre undertrykkere pleier av og til å erklære at det er et bestemt samfunnssystem som skal forsvares. Systemet skal ikke være til å tjene folket, men menneskene skal tjene systemet.

Det samfunnssyn som de mener er viktigere enn folkets fortsatte eksistens på jorden kaller de folkestyre eller demokrati. Demokrati er en styreform som grunner seg på den naturrettslige tanke om folkesuvereniteten som også vår egen grunnlov er utgått fra. Dette vil igjen si at folket skal være den øverste myndighet og at styresmaktene skal være folkets tjenere.

Mon all tale om slikt demokrati fra gammelpolitikerne er bedrageri. Politikerne er ikke folkets tjenere, men folkets mordere. De sier at vi har frie, demokratiske valg her i landet, men i realiteten har vi verken frihet eller noe valg. De styrende er maktrøvere, og deres metoder til å lure folket er i hovedsak tre i tallet. De tar seg rett til å utdele oppholdstillatelser og statsborgerskap til fremmede. De gir massemediene rett til å kneble folket og til å lyve, fordreie og fortie. For det tredje opprettholder gammelpolitikerne et penge- og kredittsystem som sakte, men sikkert utplyndrer folket og overfører dets eiendom til kredittgivere i inn- og utland og tvinger folket til å forlate lokalsamfunn og slekt for å fri seg fra forgjeldelse og kunstig pengemangel.

Når statsborgerskap tildeles rasefremmede, betyr det at samfunnet er opphevet i Norge, for samfunn er etter naturens orden det indre samarbeid i en slektskapsgruppe med sikte på at denne gruppe selv skal kunne overleve i verden. Istedenfor samfunn har vi fått en administrasjon av et internasjonalt område, og folket har dermed tapt sin frihet til å ha et eget land, eget samfunn, egen kultur, eget styre og til å bevare seg selv. I et ekte demokrati må massemediene være forpliktet til å tjene folket ved hensynsløst å søke sannheten og ved å la alle stemninger i folket få komme frem. Men våre politikere lar pressefrihet bety at mediene skal ha adgang til å dytte sin egen mening inn på folket og at bare de sannheter eller hypoteser som passer pressen, skal få komme frem. Derfor får bare politikernes egne meninger komme frem eftersom det er de som kontrollerer massemediene. Innlegg som uttrykker at avstamning og folketilhørighet er det eneste brukbare samfunnsgrunnlag blir forkastet, og hvis man likevel får fram en mening om folkets eksistenskrise, kan man bli straffedømt efter politikernes lov mot rasediskriminering.

I tillegg til å være kneblet er man forhindret fra å orientere seg. Et ferskt eksempel er pressens behandling av de forskere som har påvist at påstandene om gasskammerutryddelser under 2. verdenskrig er en propagandaløgn. Massemediene fortier helt disse forskningsresultater og gjentar til og med uhemmet de gamle løgner. Det samme skjer i skolen og også ved våre universiteter hvor ærligheten heller ikke får lov til å vise seg.

Det pengesystem politikerne opprettholder er i realiteten slik at folket må låne sitt eget byttemiddel fra bankvesenet som lager pengene og som sier at de eier disse penger og at det nådigst låner dem ut og i tillegg krever rente. Slik oppstår det gjeld over alt, og gjelden blir større enn pengemengden fordi rentebeløpene som man også skylder, jo ikke er lånt ut. Derfor må der stadig være noen som ikke kan betale, og all eiendom blir etterhvert pantsatt og overtatt av kredittgiverne i inn- og utland. Statsmakten får ikke lage sine egne penger, men må låne og kommer efterhvert i gjeld til fremmede som derved overtar den reelle styringsmakt. Pengesystemet svindler folket og plasserer det under fremmede herrer.

Efter den naturrettslige tankegang som vår grunnlov bygger på har folket

Side 1761

rett til å gjøre opprør når statsmaktene blir en trussel mot eiendom, frihet og liv. Det er akkurat en slik trussel våre nuværende statsmyndigheter er blitt og på alle de tre punkter. På bakgrunn av dette mener jeg at jeg står på rettens grunn når jeg hevder at våre myndigheter er ulovlige og at de derfor ingen rett har til å komme med krav til oss nordmenn. Et hvilketsomhelst krav på ytelser fra min side vil fra nu av bli avslått inntil vi har fått en regjering som påtar seg å fjerne alle rasefremmede og som setter det som sitt høyeste mål å sørge for at eget folk og egen rase sikrest mulig skal kunne overleve i verden.»

Om dette åpne brev har Kirke- og undervisningsdepartementet i brev av 13. september 1978 til Fylkesskolestyret i Nordland, hvor departementet anbefalte fylkesskolestyret å fremme avskjedigelsessak, anført:

«I sitt åpne brev har lektor A framsatt en del utsagn som etter departementets oppfatning ligger utenfor enhver rimelig toleransegrense. Departementet mener han med dette har lagt for dagen en virkelighetsforståelse som bygger på klare vrangforestillinger. Departementet mener dette ikke kan unngå å skade hans tjeneste som lærer, idet han jo selv har søkt full offentlighet med sine uttalelser. Disse er diskriminerende overfor mange grupper av vårt folk, uttalelser av meget støtende karakter i og med det moral- og samfunnssyn de bygger på.

Uttalelsene er videre framsatt selv om han måtte være klar over de problemer han derved ville skape for sin egen undervisningssituasjon. Uttalelsene gir etter departementets mening uttrykk for en slik mangel på respekt for menneskeverdet og for klare historiske kjensgjerninger at de er egnet til å ødelegge det omdømme, den respekt og den troverdighet som er nødvendig for den stilling i skolen en lærer har. Lektor A må antas å ha gjort dette med full bevissthet om konsekvensene, i klar strid med den plikt til aktsomhet som naturlig påhviler ham i forhold til hans arbeidssituasjon.»

Retten slutter seg uten reservasjoner til den omtale og den vurdering KUD har gitt av det åpne brev. Riktignok er det så at deler av dette brev gir uttrykk for politiske meningsytringer, som selv om de framtrer som svært outrerte og virkelighetsfjerne, likevel ligger innenfor ytringsfrihetens grenser også for en lærer i den videregående skole. Samtidig inneholder imidlertid brevet utsagn som etter rettens oppfatning klart diskriminerer store folkegrupper i vårt land.

Det er fra As side gjort gjeldende at brevet ikke er noen oppfordring til forsvaret om å skyte på innvandrerne. Retten kan imidlertid vanskelig se det annerledes enn at en av grunnene til ikke å møte fram til militærtjeneste er at forsvaret har unnlatt å løse skudd mot «inntrengerne, mot de forrædere som hjelper dem inn i landet eller mot de svikere som har omgang med erobrerne». Forræderne er i dette tilfelle våre myndigheter. Det er heller ikke tvilsomt at siste avsnitt i dette brev framstår som et krav eller en oppfordring til myndighetene om å «fjerne alle rasefremmede og å sikre at eget folk og egen rase sikrest skal kunne overleve». Retten unnlater å ta stilling til om brevet på grunn av innhold eller form rammes av straffebestemmelser. Uansett om A ved dette brev har overtrådt grensene for ytringsfriheten, framtrer det som klart for retten at dette brev er grovt utilbørlig og rammes av alle de alternative avskjedsvilkår.

Retten er derfor kommet til at de overtramp som er påvist etter at advarselen ble gitt, nemlig uttalelsene i skolen 28. februar og 3. mars 1978 og det åpne brev til Bergbataljon 3, er forhold av en slik art at de ga grunnlag for tilsettingsmyndighetene til å ta spørsmålet om avskjed opp på nytt.

Side 1762

 

Etter rettens oppfatning gir de forhold som er bevist tilstrekkelig avskjedsgrunn. Det foreligger her en serie utilbørlige uttalelser, både i og utenfor skolen, som gjør det klart at lektor A ikke er skikket som lærer i den videregående skole.

Det er fra saksøkerens side gjort gjeldende at det ikke er påvist skadevirkninger av lektor As uttalelser. Til støtte for dette er det bl.a. vist til rektor Stoklands forklaring om at han ikke har møtt en eneste elev som har latt seg påvirke av A. Til dette er å bemerke at det for å begrunne avskjed, neppe kan kreves at konkrete skadevirkninger påvises. Etter rettens oppfatning er det for øvrig meget vanskelig å kartlegge disse skadevirkninger, og selv med den nære kontakt rektor formodentlig har med elevene, vil det neppe være mulig for ham å påvise slike skadevirkninger. Når dette er sagt er det etter rettens oppfatning overveiende sannsynlig at det medfører riktighet at elevene har reagert på en sunn måte, med uttalt skepsis overfor As utsagn. Dette er det også gitt klart uttrykk for i brev fra elevråd m.v. Dette avdekker imidlertid en klar skadevirkning, idet det synes på det rene at A i stor grad har mistet den tillit som er nødvendig for en lærer i den videregående skole. Dette bestyrker ytterligere at lektor A ikke lenger er skikket som lærer i videregående skole, idet nødvendig tillit til det som læreren underviser, bør inngå i skikkethetskravet, riktig definert.

Saksøkeren har til støtte for påstanden om at det ikke foreligger vilkår for avskjed bl.a. vist til de uttalelser som er avgitt av Justisdepartementet, Lovavdelingen. Lovavdelingens uttalelse er selvsagt ikke bindende for retten, selv om uttalelser fra Justisdepartementets lovavdeling vanligvis bør tillegges atskillig vekt. Det må imidlertid erindres at Lovavdelingen, selv om den har hatt alle tilgjengelige dokumenter til stede, har bygget på et langt svakere grunnlag for så vidt angår de faktiske forhold, enn retten kan gjøre etter hovedforhandlingen og bevisføringen der. Det synes for øvrig som om Lovavdelingens fraråding av å gå til avskjedssak dels skyldes at det er reist tvil om mulighetene for å bevise uttalelsene. For øvrig synes Justisdepartementets lovavdeling å ha lagt vesentlig vekt på at uttalelser er falt i diskusjon, ikke i egentlig undervisning. Etter rettens oppfatning kan det i denne forbindelse ikke spille noen rolle for avgjørelsen om uttalelsene er framkommet under diskusjon med elevene. Diskusjonstimer må under enhver omstendighet ansees som et ledd i undervisningen, som det må stilles de samme krav til som den egentlige undervisning for så vidt angår formålsparagrafens bestemmelser m.v. Etter rettens oppfatning kan det heller ikke tale til As undskyldning at han har latt seg provosere. Nettopp dette at han, som det er uttalt i brev fra elever, så lett lar seg provosere, er ett av de forhold som gjør ham uskikket som lærer.

Saksøkeren har for øvrig benektet at han har drevet «virksomhet» slik dette er formulert i fylkesskolesjefens innstilling. En er for så vidt enig med saksøkeren i at det ikke finnes bevist at saksøkeren planmessig har hevdet sin ekstreme ideologi i timene. Det er imidlertid åpenbart at omfanget av uttalelser m.v. er så stort at det i og for seg er berettiget å bruke en slik betegnelse som fylkesskolesjefen har gjort.

Saksøkerens prosessfullmektig har lagt fram og til dels dokumentert en betydelig mengde dokumenter vedrørende påstått venstreekstremistisk virksomhet i skoleverket. Prosessfullmektigen har ikke klargjort hvilke rettslige konsekvenser han mener dette materialet skal ha for nærværende sak. I den utstrekning det er ment å skulle påvises en forskjellsbehandling, finner retten

Side 1763

grunn til å presisere at det ikke finnes bevist at slik forskjellsbehandling finner sted. Retten viser således til Grotli-dommen.

Retten er etter dette kommet til at fylkesskolestyrets avskjedsvedtak er fattet på et riktig faktisk grunnlag, og at de rettslige betingelser for å meddele avskjed er til stede. Når det gjelder selve det skjønn fylkesskolestyret har utøvet, nemlig at As forhold bør medføre avskjed og ikke annen og mildere reaksjon, er det for retten tilstrekkelig å konstatere at avgjørelsen ligger klart innenfor rammene av et forsvarlig og rimelig skjønn, og ikke framtrer som noen vilkårlig avgjørelse. – – –

 

Av arbeidsrettens dom (dommerne Finn Midtskaug, Trygve Leivestad, Brynjulf Bull, Jon Sundnes, Henry Nicolaysen, Tor Aspengren og Sven Lie): – – –

Arbeidsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det alt vesentlige slutte seg til dennes begrunnelse.

Innledningsvis bemerker Arbeidsretten at det neppe kan antas å være en ubegrenset adgang til å overprøve det skjønn som fylkesskolestyret utøvet da lektor A ble avskjediget, slik som hevdet av ham. Det kan kanskje sies at høyesterettsdommen fra 1906, som A har vist til, gir støtte for en meget vid prøvelsesadgang. Senere dommer, Rt-1928-544 og Eidsivating lagmannsretts dom av 22. mars 1976 (Grotlisaken) gir uttrykk for et annet syn. Men det er åpenbart at det i den rettsanvendelse som skal prøves, inngår skjønnsmessige elementer som nevnt av byretten. For øvrig ser Arbeidsretten det slik at det med det syn retten har på de faktiske og rettslige forhold i saken og som i det alt vesentlige faller sammen med den oppfatning fylkesskolestyret har gitt uttrykk for, oppstår det ikke særlige problemer i forbindelse med grensene for prøving av det utøvede skjønn.

Når det gjelder de materiellrettslige regler som skal anvendes, er situasjonen for så vidt noe uklar, jfr. Justisdepartementets brev av 20. mai 1977. Partene er imidlertid enige om at As forhold ikke kan  bedømmes etter en strengere rettslig målestokk enn hva som følger av bestemmelsen i gymnasloven § 24 og av avtalen om rettsvilkår for undervisningspersonale § 4. Arbeidsretten deler denne oppfatning, som også er i samsvar med hva byretten la til grunn. I fylkesskolesjefens innstilling, som fylkesskolestyret sluttet seg til, er – som foran nevnt – anført at A var kvalifisert til avskjed både etter avtalen om rettsvilkår § 4, arbeidsmiljøloven § 66 og gymnasloven § 24. Ved sin vurdering av saken tar Arbeidsretten ikke stilling til om arbeidsmiljøloven § 66 er anvendelig på As forhold, men nøyer seg med å konstatere at fylkesskolesjefen og dermed fylkesskolestyret har vurdert hans forhold også i relasjon til de to regelsett som retten anser relevante.

Da avskjeden av A var betinget av at han hadde gjort seg skyldig i nye krenkelser etter at advarselen ble gitt, må det – som nevnt av byretten – tas stilling til om advarselen faktisk og rettslig var berettiget. Det er As oppfatning at byretten har tatt feil både med hensyn til bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen på dette punkt, jfr. hans anførsler. Hans syn er at det ikke var «rimelig» grunnlag for advarselen.

Arbeidsretten finner ikke å kunne gi A medhold i dette.

Etter den bevisførsel som har funnet sted for Arbeidsretten, herunder As egen partsforklaring, er det ikke fremkommet noe som svekker byrettens bevisbedømmelse generelt eller hva angår de enkelte bebreidelser som

Side 1764

dannet grunnlaget for fylkesskolestyrets advarsel i august 1977. Retten finner det for så vidt unødvendig å gå i detalj og begrenser seg til å fastslå at det etter bevisførselen ikke er tvilsomt at A i undervisningen er kommet med uttalelser, som direkte eller indirekte gir uttrykk for et rasediskriminerende syn.

Det er riktig at det, som hevdet av A, foreligger relativt få skriftlige klager fra elevene, men det har, slik saken er opplyst, sannsynligheten mot seg at de skriftlige klagene i seg selv gir et  fullstendig bilde av omfanget av hans uttalelser i klassene om sitt syn på jødeforfølgelsene, på begrepet nestekjærlighet m.v. Det har også sannsynligheten mot seg at elevene har misforstått ham eller at de har overdrevet. Arbeidsretten kan for så vidt vise til fylkeskommunens anførsler på dette punkt. Retten er således enig med fylkeskommunen i at de uttalelser som han er tillagt i undervisningen, er helt i tråd med synspunktene i hans skrifter og også i tråd med de synspunkter som kom til uttrykk i intervjuene i Verdens Gang og i Dagbladet, samt i hans brev til Bergbataljon nr. 3, jfr. sitatene i byrettens dom. Det kan tilføyes i denne sammenheng at han i sitt åpne brev av 19. mai 1978 til fylkesskolestyret innrømmet å ha kommet med «et begrenset antall enkeltuttalelser av følgende type, fremkommet i en naturlig undervisningssituasjon», bl.a.:

«Eksperter hevder at gasskammerutryddelser av jøder under 2. verdenskrig er en propagandaløgn som kan bli trodd fordi jødene  kontrollerer verdens massemedier og dermed dens tankeindustri.» .. «Raseblanding nedbryter mennesket på legeme og sinn.»

Når det gjelder den rapport som Kvalvik/Marmøy 17. mars 1977 avga til Rådet for videregående opplæring, er ikke Arbeidsretten enig med A i at riktigheten av innholdet i denne kan trekkes i tvil. Begge har for retten forklart seg om den fremgangsmåte de nyttet ved avhørene av elevene, og det foreligger etter rettens oppfatning intet grunnlag for å hevde at de konklusjoner som de kom frem til ved avhørene, ikke er vel funderte. Tvert i mot synes det som om begge har vært meget forsiktige såvel i sine spørsmål til elevene som med hensyn til tolkning av svarene. Av rapporten fremgår bl.a. at A i «flere tilfeller», i tilknytning til gjennomgåelse av pensum i faget religion, har karakterisert jødeforfølgelsene som løgn og at han i «en rekke klasser» har gitt uttrykk for sitt spesielle syn på begrepet nestekjærlighet.

Rektor Erik Stokland, som har vært ved Stokmarknes videregående skole siden 1973, har som vitne forklart at han fra 1975 og senere ved flere anledninger drøftet As undervisning med ham. Stokland hadde da henstilt at A ikke måtte gi uttrykk for sitt spesielle syn, bl.a. på jødeforfølgelsene og de «forskere» som han var så opptatt av, bl.a. Rassenier. A hadde hver gang etterlyst hjemmelen for en slik begrensning av sin undervisning og hadde forholdt seg temmelig likegyldig til de klager som ble fremsatt av elevene. Stokland fremholdt ellers i sin forklaring at han for sitt vedkommende aldri hadde vært i tvil om at A hevdet sitt spesielle syn på nazistiske forbrytelser hver gang spørsmålet ble berørt i undervisningen. Han nevnte videre at elevene hadde vanskelig for å ha tillit til As undervisning uansett hva A sa om de forskjellige emner innen de fag som hørte under ham.

Lektor Leif Holst, som var ved Stokmarknes videregående skole fra 1972-75, har som vitne forklart at elever ved flere anledninger i 1975 muntlig overfor ham har besværet seg over synspunkter som A kom med i undervisningen. Ved en anledning skulle han bl.a. ha uttalt at det som sto i læreboken om

Side 1765

jødeforfølelser var løgn. Under samtaler som Holst hadde med A, og der han presiserte at det var uklokt av ham å komme med slike synspunkter, svarte A at det var hans rett å påpeke feil i lærebøkene. Det som sto om jødeforfølgelsene skyldtes etter As oppfatning en jødisk-kommunistisk sammensvergelse. Dette var han blitt overbevist om etter at han var blitt kjent med Rasseniers synspunkter gjennom et britisk tidsskrift. Det skjedde i det hele en markert holdningsendring med A etter at han hadde satt seg inn i Rasseniers betraktninger. Lærerne diskuterte ofte seg i mellom As undervisning, og det var den alminnelige oppfatning at han bevisst forsøkte å utbre sitt budskap blant elevene. Holst nevnte ellers en episode, der mor av en av elevene var kommet til ham og klaget over A. Foranledningen var at eleven, etter hjemkomst fra skolen, hadde slått i bordet og overfor sine foreldre gitt uttrykk for at de måtte slutte med å si at tyskerne hadde opptrådt så forferdelig under krigen, da det bare var «tull».

Lektorene Johan Johansen og Håkon Fjellanger, som har vært ved skolen i Stokmarknes henholdsvis siden 1966 og 1967, har idet alt vesentlige forklart seg i tråd med lektor Holsts forklaring. Også de fikk ved forskjellige anledninger muntlige henvendelser fra elever om at A i klassene var kommet med sine spesielle synspunkter uten at dette imidlertid førte til at det ble fremsatt formelle klager. Vitnene kjente igjen innholdet av de uttalelser som ble referert, fra det som A doserte på lærerværelset.

Holst, Johansen og Fjellanger har ellers vist til følgende uttalelse i lærerrådsprotokollen 7. mai 1975:

«De fleste av lærerrådets medlemmer er kjent med at A for øvrig i flere sammenheng har benyttet sin status som lærer ved vårt gymnas til å fremføre synspunkter og påstander overfor elevene, som er egnet til å forsvare en ekstremt rasistisk holdning og til å bortforklare og benekte eksistensen av nazistenes forbrytelser, særlig mot jødefolket, under siste krig. Elevene har besværet seg over dette.»

A har ut over det som fremgår av hans anførsler bl.a. forklart at han i tiden forut for advarselen i 1977 personlig anså sannsynligheten for at gasskamrene har eksistert for å være 50-50, men at han nå er kommet til at det er 90% sannsynlighet for at de ikke fantes. Han kunne ikke se at den forklaring som professor Leo Eitinger ga om tyske konsentrasjonsleire og gasskamre i straffesaken for lagmannsretten, burde ha ført til at han endret sitt syn. Tvert i mot er han etter hvert blitt mer og mer styrket i sin overbevisning om at det som hevdes om systematisk utryddelse av jødene, ikke er sant. Dette skyldes først og fremst hans lesning av Rassenier og av dennes etterfølgere, bl.a. amerikaneren dr. Arthur Butz, som har skrevet boken «The Hoax of the 20th Century». A har i denne sammenheng vist til et referat fra et møte i «Institute for Historical Review.» Referatet har overskriften: «USD 50000 Reward offered for Proof of Holocaust Gas-Chambers». Det fremgår av referatet at dr. Butz bl.a. redegjorde for bakgrunnen til at han var kommet til at «the gas-chambers in Nazi-occupied Europe were a Zionist fabrication».

På spørsmål fra retten om hvilket kjennskap A hadde til Rasseniers og Butz kvalifikasjoner og anseelse som historikere svarte han at Rassenier visstnok er (eller var) lærer i skolen med geografi som fag og at Butz er universitetslærer i ingeniørfag.

A har i sin forklaring for Arbeidsretten innrømmet at han de ganger som man i undervisningen kom til stoff som angikk jødeforfølgelsene, orienterte

Side 1766

elevene om de «resultater» som de nevnte forfattere var kommet frem til. Det var bare første gang han nevnte «den franske professor i historie, Rassenier», senere nøyde han seg med å vise til «forskere».

Når det spesielt gjelder As syn på raseblanding, har han også for Arbeidsretten gitt uttrykk for at han er uenig i den konklusjon som trekkes i en bok fra UNESCO utgitt i 1951, om at det ikke er noe vitenskapelig belegg for at raseblanding medfører biologisk uheldige konsekvenser. Dette er ifølge A en populær oppfatning i samsvar med hva som hevdes i massemedia. Om sitt eget syn på genetikk har han vist til side 21 i sitt skrift «Tilbake til naturen» (utgitt 1972). For Arbeidsretten har han ellers kort fremholdt at raseblanding medfører en uhensiktsmessig kombinasjon av gener og at det derfor er biologisk uheldig om for eksempel en nordmann får barn med en asiatisk kvinne. Han har ellers innrømmet at han overfor sine elever har gitt uttrykk for sitt syn og har i den forbindelse i sin forklaring understreket at rasisme og nasjonalisme faller inn under begrepet ideologi i læreplanens pkt. 6. januar Når ideologier bringes på bane i undervisningen, skal etter planen ulike oppfatninger veies mot hverandre, slik at elevene kan ta selvstendige standpunkter i slike spørsmål. Han har også fremholdt at ett av skolens mål er å fremme toleranse overfor anderledes tenkende, jfr. bl.a. læreplanen, og skal dette mål nås, må elevene gjøres kjent med meninger som avviker fra de gjengse. Såvidt skjønnes mener A at han har krav på at det i skolen også vises toleranse overfor ham, fordi han er en «anderledes tenkende».

Som det vil fremgå av As anførsler, er det hans oppfatning at de uttalelser og påstander som han er kommet med i undervisningen, og som han bebreides for, lå innen grensene for ytringsfriheten. Arbeidsretten er ikke enig i dette og kan for så vidt slutte seg til byrettens bemerkninger og til det som er anført fra fylkeskommunens side. Det er etter bevisførselen, jfr. ovenfor, ikke tvilsomt at han med de rasistiske synspunkter, som han ga uttrykk for i undervisningen ved flere anledninger, opptrådte på en måte som var uforenlig med hans plikter såvel etter skolens formålsparagraf (§ 2) som etter læreplanen.

Når hans kritikkverdige uttalelser i undervisningen ses i sammenheng med den rettskraftige straffedom som overgikk ham for overtredelse av straffeloven § 135a, kan det etter Arbeidsrettens oppfatning åpenbart ikke reises innvendinger av faktisk eller rettslig art mot at han i august 1977 ble tildelt en advarsel. Det bemerkes for ordens skyld at det ikke kan sees å ha noen betydning at et par juridiske forfattere har stilt seg noe kritisk til straffedommen. Som nevnt av fylkeskommunen foreligger dommen som et faktum, og det ble i dommen fastslått at A hadde overskredet ytringsfrihetens grenser. Arbeidsretten er enig med byretten og fylkeskommunen i at de forhold som han ble dømt for, også må anses for utilbørlige i relasjon til gymnasloven § 24 på samme måte som hans uttalelser i undervisningen. Arbeidsretten finner å burde tilføye at etter dens oppfatning kvalifiserte hans uttalelser i og utenfor skolen om jødeforfølgelsene i seg selv til avskjed både etter gymnasloven § 24 («uskikket til å skjøtte sin stilling») og etter avtalen om rettsvilkår § 4 («grov uforstand i tjenesten», «vist seg uverdig til sin stilling»).

Når skolemyndighetene isteden nøyde seg med en advarsel, burde man kunne ha forventet at A var innstilt på å respektere denne. Rektor Stokland har om dette forklart at A etter advarselen, flere ganger gjentok at han ikke ville endre sitt undervisningsopplegg. Han forbeholdt seg retten til å

Side 1767

besvare ethvert spørsmål fra elevene som angikk hans syn i samsvar med sin oppfatning. A har for Arbeidsretten bekreftet at han fortsatt har denne innstilling. Han har for øvrig benektet at han har ansett de spørsmål som er blitt rettet til ham, som provokasjoner.

Som nevnt av byretten, kan As kritikkverdige forhold før advarselen bare tas i betraktning ved vurderingen av avskjedsspørsmålet såfremt han også etter advarselen har gjort seg skyldig i slike forhold som etter gjeldende regler er relevante.

Når det først gjelder hans uttalelser om rasespørsmål, henholdes i en religionstime og en time i estetikk, 28. februar og 3. mars 1978, slik disse er gjengitt i brev av 8. mars s.å. fra klasse 3E, sitert i byrettens dom, har A i sin forklaring på samme måte som for byretten bekreftet at elevenes referat i det alt vesentlige er riktig, jfr. i den sammenheng også hans brev av 12. mars 1978 til skolen. Han har således bl.a. bekreftet å ha uttalt 28. februar s.å. at mulatter «svært ofte ville være født med misdannelse og defekter». Han har også bekreftet at han på tavlen skisserte opp et krysningsskjema mellom neger og hvit og at han i den forbindelse pekte på hvor defektene ville oppstå. Han har ikke bestridt at han påsto at dette var vitenskapelig bevist. Han har heller ikke bestridt at han ga uttrykk for at «disse tingene har jeg god greie på». Videre har han ikke bestridt at han 3. mars s.å. – etter at elevene på hans oppfordring hadde konferert med biologilæreren – orienterte om hvilke defekter som kan oppstå ved raseblanding, bl.a. at det ved krysning av raser ville oppstå uoverensstemmelser mellom muskler og sener.

At A har et syn på spørsmålet om skadevirkninger av raseblanding som avviker fra det vanlige er i seg selv ikke kritikkverdig, men det blir kritikkverdig når han overfor ungdom i skolen hevder at det syn han har, er vitenskapelig bevist og når han fastholder sitt standpunkt etter at biologilæreren, som den presumptivt mest kyndige, har meddelt elevene at han aldri har hørt om slike bevis. Det vitner både om illojalitet overfor en kollega og om As problemer med å følge formålsparagrafens og læreplanens målsetting om en balansert fremstilling av kontroversielle emner. Videre underbygger uttalelsene hans rasediskriminerende syn, jfr. passusen i elevenes referat om at mulatter som følge av at de ofte blir født med defekter, lettere vil «bukke under som et ledd i naturens egen utrenskningsprosess av uønskede individer.»

Hva angår det åpne brevet til Bergbataljonen av 12. august 1978, er Arbeidsretten enig med byretten når denne «uten reservasjoner» slutter seg til den omtale og den vurdering av dette som blir gitt i KUDs brev av 13. september 1978 til fylkesskolestyret, jfr. sitatet i byrettens dom. Selv om A i det åpne brevet også gir uttrykk for en del synspunkter som må sies å ligge innenfor ytringsfrihetens grenser, ligger de krasse, rasediskriminerende utsagn, som brevet inneholder, utenfor enhver rimelig toleransegrense, jfr. KUDs brev og byrettens bemerkninger. Når det ellers gjelder grensen for en lærers ytringsfrihet utenfor skolen, kan Arbeidsretten i det alt vesentlige slutte seg til det som er anført av fylkeskommunen, bl.a. at det må stilles visse minimumskrav til holdbarheten av de meninger som forfektes og også til presentasjonsformen. Retten er videre enig med fylkeskommunen i at uansett om A ved sitt brev har overtrådt straffeloven § 135a, er det klart utilbørlig i sitt innhold.

A har som for byretten gjort gjeldende at brevet ikke er noen oppfordring til forsvaret om å skyte på innvandrerne. Det er i og for seg ikke nødvendig for retten å ta stilling til hva A har ment med sin uttalelse på dette punkt,

Side 1768

da den under enhver omstendighet er støtende og diskriminerende. Tatt i betraktning at det dreide seg om et åpent brev til avisene, er det nærliggende å tro at få lesere har underkastet uttalelsen en nærmere analyse ved gjennomlesningen av brevet og at de fleste derfor antakelig har oppfattet uttalelsen derhen at det var kritikkverdig av forsvaret ikke å skyte på innvandrerne.

Arbeidsretten finner etter dette i likhet med byretten at overtrampene etter advarselen var så grove at de sett i sammenheng med de forhold som var foranledningen til advarselen, innebar at det forelå tilstrekkelig grunnlag for avskjed. Retten er for så vidt enig med fylkeskommunen i at vilkårene for avskjed var til stede både etter gymnasloven § 24 og etter § 4 i avtalen om rettsvilkår, jfr. også Arbeidsrettens bemerkninger ovenfor om det rettslige grunnlag for advarselen. Selv om således flere alternative vilkår for avskjed forelå, finner Arbeidsretten grunn til å presisere at hovedsynspunktet er at A er uskikket som lærer i vår skole.

Det er etter rettens oppfatning ikke nødvendig for avskjed at det påvises skadevirkninger, jfr. også byrettens bemerkninger og fylkeskommunens anførsler. Det avgjørende må være, slik som anført i fylkesskolestyrets vedtak, at de uttalelser A er kommet med i skolen og til offentligheten «er av en slik karakter at det ikke kan unngå å skade lektor As tjeneste som lærer, idet uttalelsene er egnet til å ødelegge det omdømme, den respekt og den troverdighet som er nødvendig for å kunne fungere som lærer i vårt skoleverk.» Arbeidsretten viser også til rektor Stoklands og lektor Holsts forklaringer. Retten slutter seg for øvrig på dette punkt til byrettens bemerkning om at nødvendig tillit til det som læreren underviser, bør inngå i skikkethetskravet, riktig definert.

Når det gjelder uttalelsene fra Justisdepartementets lovavdeling, som A mener at det ikke er tatt tilbørlig hensyn til, viser Arbeidsretten til byrettens bemerkninger og fylkeskommunens anførsler, som man slutter seg til. Arbeidsretten er også enig med byretten i at det var dekkende å karakterisere As forhold som «virksomhet», selv om det ikke er bevist at han planmessig har hevdet sine ekstreme synspunkter i timene.

Hva angår As anførsel om lektor Aalens rapport av 1968 om As forhold i Flora, er å bemerke at den omstendighet at hans forhold der ikke ga grunnlag for noen reaksjon, ikke innebar at A fikk noe fribrev på å kunne hevde synspunkter i strid med skolens formålsparagraf og læreplanen.

A har sterkt understreket at toleransen overfor de synspunkter som hevdes av lærere i norsk skole, er meget stor, f.eks. overfor lærere med venstreekstremistisk holdning. Arbeidsretten finner det unødvendig å ta stilling til om dette er riktig, da retten, som allerede nevnt, er kommet til at A klart har overskredet den toleransegrense som er fastlagt i det gjeldende regelverk. Det er ikke rettens oppgave i nærværende sak å ta standpunkt til om skolemyndighetene også burde ha aksjonert overfor andre lærere eller om myndighetene burde ha tatt rettslige skritt overfor prester som er kommet med uttalelser som kan anses kritikkverdige. – – –