(1) Dommer Stabel: Saken gjelder spørsmål om foretaksstraff og oppreisning for overtredelse av diverse bestemmelser i arbeidsmiljøloven med forskrifter, jf. straffeloven § 48 a og § 48 b.
(2) A var ansatt som driftsoperatør i bergavdelingen ved Norcem AS’ anlegg i Brevik. Han arbeidet på «Brygga», som blant annet omfattet et gammelt kvartslager. Den 13. november 2008 deltok han i lossingen av kvarts fra en lekter til dette lageret. Under arbeid med å stake nedfallstrakten inne i lageret, som var blitt tett, falt han 9 meter ned fra en usikret plattform. Som følge av ulykken fikk han skader som har medført at han er innvilget 100 % uførepensjon.
(3) Arbeidstilsynet mottok umiddelbart varsel om hendelsen. I brev til Telemark politidistrikt 2. april 2009 tilrådde tilsynet at det skulle fremmes straffesak mot selskapet for brudd på flere bestemmelser i arbeidsmiljøloven. Forelegg ble utferdiget 15. desember 2009 med slik ordlyd:

«Arbeidsmiljøloven § 19-1 nr 1 jf § 4-1 første ledd, jf strl §48a for som innehaver av virksomhet, arbeidsgiver eller den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten, å ha unnlatt å sørge for at arbeidsmiljøet i virksomheten var fullt forsvarlig utifra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kunne virke inn på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd jf. § 4-4, (1) hvoretter fysiske arbeidsmiljøfaktorer som bygnings- og utstyrsmessige forhold skal være fullt forsvarlig ut fra hensynet til arbeidstakernes helse, miljø, sikkerhet og velferd jf. forskrift om bruk av arbeidsutstyr § 7, 1. ledd hvoretter arbeidsgiver skal påse at arbeidsutstyr som skal brukes, er konstruert og innrettet slik at arbeidstakerne er vernet mot skader på liv og helse ved bruken av dem jf. arbeidsmiljøloven § 3-1, (2) bokstav c), jf. interkontrollforskriften § 5 nr. 6 hvoretter virksomheten skal kartlegge farer og problemer og på denne bakgrunn vurdere risiko, samt utarbeide tilhørende planer og tiltak for å redusere risikoforholdene
jf. straffeloven § 48 a Når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av et foretak, kan foretaket straffes.

Grunnlag:
Torsdag 13. november 2008 ca. kl. 13.35 på Norcem AS i Brevik, Porsgrunn, ble det arbeidet med å overføre kvarts fra en lekter til en kvartssilo. Overføringen skjedde via en nedfallstrakt inn til siloen. Alarm for høyt nivå i trakten kom inn til kontrollrommet, og transportbåndet for overføring av kvarts stoppet. Driftsoperatør A dro til kvartslageret for å utbedre feilen.
Nedfallstrakten var plassert 9 meter opp, i mellom to gangbaner. Det var for flere år siden montert en plattform i bakkant av nedfallstrakten. Plattformen hadde rekkverk på begge sider, og i fronten var det montert en fallsikringsrist. I bakkant av plattformen var det ingen sikring mot fall ned til bakken 9 meter under.

Under arbeidet med å stake opp den tette nedfallstrakten, falt A ned fra plattformen til bakkenivå 9 meter under. A ble påført bl.a. store skader i hodet, rygg, hofte, bekken og nyre, og har vært sykemeldt siden.
Forut for ulykken hadde virksomheten unnlatt å sikre arbeidsplattformen i bakkant mot fall da den manglet rekkverk på den ene siden.

Virksomheten hadde forut for ulykken ikke foretatt en tilstrekkelig risikovurdering ved bruk av arbeidsplattformen. Virksomhetens kartlegging var mangelfull, og hadde ikke fanget opp aktuelle risikoforhold rundt rundt arbeidsoperasjonen ved å stake opp nedfallstrakten til transportbåndet, med mulighet for fall fra den mangelfullt sikrede plattformen.»

(4) I brev 27. januar 2010 ba Norcem om ytterligere etterforskning. Forelegget ble nektet vedtatt i september 2010.

(5) Påtalemyndigheten oversendte deretter saken til Nedre Telemark tingrett, idet forelegget trådte i tiltalebeslutningens sted, jf. straffeprosessloven § 268.

(6) Nedre Telemark tingrett avsa 9. mai 2011 dom med slik domsslutning:
«1. Norcem Brevik AS, org.nr. 934949145, frifinnes for kravet om straff.
2. Norcem Brevik AS, org.nr. 934949145, frifinnes for kravet om erstatning for ikke-økonomisk tap (oppreisning) fra A.
3. Norcem Brevik AS, org.nr. 934949145, tilkjennes erstatning for saksomkostninger fra staten med 95.614 – nittifemtusensekshundrogfjorten – kroner.»
(7) Tingretten kom til at vilkårene for foretaksstraff i straffeloven § 48 a var oppfylt, men kom etter en skjønnsmessig vurdering til at Norcem ikke burde ilegges ansvar, jf. § 48 b.
(8) Påtalemyndigheten anket over straffespørsmålet og avgjørelsen av det sivile kravet.
(9) Agder lagmannsrett forkastet anken på begge punkter ved dom 23. november 2011 (LA-2011-94877).
(10) Påtalemyndigheten har anket til Høyesterett over straffespørsmålet, og A har ved sin bistandsadvokat begjært ny behandling av det sivile kravet.
(11) Jeg er kommet til at anken over straffekravet fører frem, men at anken over det sivile kravet ikke fører frem.
(12) Etter straffeloven § 48 a kan et foretak straffes når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på dets vegne, selv om ingen enkeltperson kan straffes for overtredelsen. Ved tingrettens dom er det avgjort at vilkårene for foretaksstraff i § 48 a er oppfylt, ved at bedriften har overtrådt sentrale bestemmelser i arbeidsmiljøloven, særlig § 4-1 første ledd om at arbeidsmiljøet skal være fullt forsvarlig, og § 3-1 annet ledd bokstav c om risikovurdering og tilhørende planer, jf. internkontrollforskriften.
(13) Spørsmålet for Høyesterett er om det bør ilegges ansvar, jf. straffeloven § 48 b. Bestemmelsen lyder slik:
«Ved avgjørelsen av om straff skal ilegges et foretak etter § 48 a, og ved utmålingen av straffen overfor foretaket skal det særlig tas hensyn til

a) straffens preventive virkning,
b) overtredelsens grovhet,
c) om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen,
d) om overtredelsen er begått for å fremme foretakets interesser,
e) om foretaket har hatt eller kunne ha oppnådd noen fordel ved overtredelsen,
f) foretakets økonomiske evne,
g) om andre reaksjoner som følge av overtredelsen blir ilagt foretaket eller noen som har handlet på vegne av det, blant annet om noen enkeltperson blir ilagt straff.»
(14) Straffeloven § 48 a gir domstolene en skjønnsmessig adgang til å avgjøre om foretaksstraff skal idømmes, når vilkårene for straff er oppfylt. Bestemmelsen i § 48 b gir retningslinjer for skjønnet ved å angi enkelte momenter som det «særlig» skal legges vekt på, men momentene er ikke uttømmende for den helhetsvurderingen som skal foretas.
(15) Jeg gjør først rede for noen generelle rettslige utgangspunkter.
(16) Det følger av rettspraksis at det ikke er noen generell presumsjon for at foretaksstraff skal ilegges, selv om vilkårene i § 48 a er oppfylt, jf. Rt-2011-1738 avsnitt 22 med videre henvisninger. Ved brudd på forurensningsloven er det imidlertid, på bakgrunn av forarbeidene til denne loven, lagt til grunn at hovedregelen må være at slik straff idømmes dersom loven er overtrådt. Det er vist til de sentrale og viktige verdier denne loven skal verne, og at man er på et område hvor det er rimelig grunn til å anta at straffetrusler kan ha en reell preventiv betydning. Se Rt-2007-1684 avsnitt 41 med videre henvisninger.
(17) Påtalemyndigheten har gjort gjeldende at en tilsvarende presumsjon bør gjelde ved overtredelser av arbeidsmiljøloven.
(18) Jeg er enig i at de verdier som vernes av arbeidsmiljøloven er sentrale og viktige, og at straffetrusler kan ha en reell preventiv betydning. Dette illustreres av at vi helt siden arbeidsmiljøloven fra 1977 har hatt en særskilt hjemmel for foretaksstraff ved slike overtredelser. Det har imidlertid aldri vært noen generell presumsjon for at slik straff skulle ilegges. Selv om lovgiver har vurdert området som særlig egnet for foretaksstraff, følger det av rettspraksis at det også her har vært foretatt et konkret skjønn. Jeg viser til Rt-1981-1112, som gjaldt anvendelsen av den tidligere arbeidsmiljølov § 87 på uhjemlet lønnstrekk i forbindelse med en lønnskonflikt, og hvor det ikke ble anvendt foretaksstraff.
(19) Jeg kan derfor ikke se at det er grunnlag for å fravike det generelle utgangspunktet, nemlig at det også på dette området skal skje en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. På den annen side har praksis etter arbeidsmiljøloven § 87 vært strengere ved overtredelser av bestemmelser til vern om liv og helse. Jeg viser til Rt-1982-1022, som gjaldt brann- og eksplosjonsfare i et fabrikklokale der flere ansatte arbeidet, og hvor førstvoterende på side 1025 understreker at det må være «av vesentlig betydning om overtredelsen er graverende eller gjelder en bestemmelse til vern om liv og helse». Jeg viser også til at arbeidsmiljøloven § 19-1 tredje ledd skjerper aktsomhetskravet ved overtredelser som har eller kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse. Dette innebærer at foretaksstraff er særlig egnet i slike tilfeller.
(20) Vår sak gjelder en alvorlig fallulykke. Fallulykker er et stort problem i arbeidslivet, særlig innen bygg- og anleggsbransjen og på industriarbeidsplasser. For Høyesterett er det fremlagt statistikk som viser at for samtlige bransjer døde 10 personer i slike ulykker i 2011, mens hele 4 418 ble skadet i 2009 – det siste året det er fremlagt skadestatistikk for. Tallene har vært mer eller mindre stabile siden 2003. Vi er derfor på et område hvor det i utgangspunktet ligger an til bruk av foretaksstraff.
(21) Som jeg vil komme nærmere tilbake til, har både tingretten og lagmannsretten i vår sak lagt stor vekt på at Norcems ledelse ikke kan klandres for ulykken. Jeg presiserer derfor at det ikke er noen betingelse for foretaksstraff at ledelsen kan klandres, jf. Rt-2007-1684 avsnitt 37 og Rt-2008-996 avsnitt 38. Dette har blant annet sammenheng med at det fremgår av forarbeidene at foretaksstraffen har betydelige likhetstrekk med det erstatningsrettslige arbeidsgiveransvaret. Se NOU 1989:11 side 16-17. Ut fra de hensynene jeg tidligere har pekt på, vil jeg derfor i utgangspunktet legge noe mindre vekt på dette momentet ved den konkrete avveiningen av om straff bør idømmes.
(22) De tidligere instanser har også lagt vekt på at ulykken i vår sak skyldtes internt brudd fra skiftbaser og driftsoperatører, herunder skadelidte selv. Her nevner jeg at sammenhengen med det erstatningsrettslige arbeidsgiveransvaret etter omstendighetene kan tilsi at instruksbrudd som arbeidsgiveren ikke kunne forutse, ikke er foretatt «på vegne av arbeidsgiveren.» Se Rt-2007-1684 avsnitt 18 følgende, der det i avsnitt 22, blant annet med henvisning til uttalelser i forarbeidene til den tilsvarende bestemmelsen i forurensningsloven om at selskapet ikke kan skyve ansvaret over på sine ansatte, konkluderes slik:
«I vår sak blir spørsmålet etter dette om A ved utslippet har brutt instrukser på en slik måte som Teknotherm ikke kunne forutse, og om handlemåten har et slikt klart illojalt preg at A ikke kan sies å ha handlet på vegne av foretaket.»
(23) Denne avgjørelsen og andre avgjørelser viser at ansvar har vært ilagt selv om det forelå instruksbrudd. Se senest Rt-2011-1738 avsnitt 30. I vår sak er det ikke omstridt at arbeidstakerne har handlet på vegne av foretaket, og det er ikke anført at de har opptrådt illojalt mot Norcem. Instruksbruddene er like fullt et moment av en viss betydning, selv om jeg også her, ut fra de samme generelle hensyn jeg har pekt på tidligere, ikke vil tillegge dem avgjørende betydning.
(24) Jeg går så over til den konkrete vurderingen i saken.
(25) Ulykken fant sted ved at A, som hadde arbeidet med kjøring av kvarts i en årrekke, den aktuelle dagen skulle losse og overvåke innkjøring av kvarts på et transportbånd via en nedfallstrakt ned i siloen på det gamle kvartslageret. Alarmen ble utløst om at beltet hadde stoppet, og det viste seg at det var gått tett i nedfallstrakten. Det var derfor nødvendig å stake i den. Slik staking hørte under As arbeidsoppgaver. Om dette heter det i tingrettens dom, som lagmannsretten siterer fra:
«Nedfallstrakten var plassert 9 meter opp, mellom to gangbaner. Man kan stake nedfallet to ulike steder, et lavere sted der man staker nedenfra og opp i nedfallstrakten, og et høyere sted (ca. 9 meter opp fra bakken). Her står man på en gangvei og staker med stakespett ovenfra og ned i nedfallstrakten. På dette høyeste stedet var det gjerder/rekkverk på begge sider av nedfallstrakten, og forutsetningen fra ledelsens side var utvilsomt at man skulle stå på den sikrede gangveien på utsiden av gjerdene og stake derfra. Det var imidlertid praktisk mulig å klatre over gjerdet og ta seg inn på en plattform (1,5 m x 1,20 m) som var montert i bakkant av nedfallstrakten. Denne ble montert for en årrekke tilbake. Også plattformen var sikret med rekkverk på sidene. Det var en fallsikringsrist over selve nedfallstrakten.
I bakkant av plattformen var det imidlertid ingen sikring mot fall ned til bakken 9 meter under. Retten legger til grunn at en fast montert rekkverk i bakkant av plattformen ville ha hindret flytting av vogn og belte langs skinnene.
Dersom harde masser hadde tettet nedfallet, var det lettere å stake nedfallstrakten hvis man stod på plattformen. Dette hadde bl.a. sammenheng med retningen på fallsikringsristen som lå som sikkerhet over selve nedfallet.»
(26) Situasjonen var altså at staking oppover fra den laveste plattformen kunne være vanskelig, og at staking ovenfra enten kunne skje fra den sikrede gangveien eller ved å forsere gjerdet og stå på plattformen. Denne var usikret i bakkant og skulle, som følge av avsperringen, i utgangspunktet ikke brukes. Det fulgte dessuten av instruksen at arbeid i høyden på usikret område bare kunne skje med bruk av sikkerhetssele. Bakgrunnen for at denne plattformen likevel ble brukt, var primært at det var vanskelig å få staket skikkelig fra gangveien som var sikret med rekkverk, særlig fordi rillene på risten over nedfallstrakten gikk «feil» vei. Sikkerhetssele måtte hentes på vei fra bryggen til kvartslageret, og dette var ikke noe man tok seg tid til.
(27) Den faktiske bruk av plattformen har vært et sentralt punkt i saken. Lagmannsretten hørte en rekke vitner som ikke hadde forklart seg for tingretten. På grunnlag av bevisførselen uttalte lagmannsretten at saken sto vesentlig annerledes enn tingretten hadde lagt til grunn. Jeg finner det hensiktsmessig å gjengi deler av forklaringene fra vitnene Enok Magnor Mastereid, Per Eik, Siv Merethe Apalnes, Dagfinn Vik og John Bleikelia.
(28) Mastereid, tidligere skiftbas på Brygga, forklarte bl.a. at særlig fuktig kvarts kunne sette seg fast i trakten, og at det da var best å stake fra plattformen. Han hadde selv vært på plattformen «mange ganger», og han var sikker på at alle på hans skift staket fra denne. Ifølge Mastereid var det bare «tull» dersom noen hevdet at denne plattformen ikke ble brukt til staking – det var nettopp den som ble brukt. Mastereid jobbet på Norcem i 38 år og var på Brygga i de siste 17 år frem til 2005.
(29) Eik er driftsoperatør på Brygga på samme skift som A, og har jobbet ved Norcem i 31 år. Også han forklarte at kvarts hadde lett for å sette seg fast i trakten, særlig når den var fuktig. Han forklarte videre at når trakten var tett, begynte man gjerne å stake fra den nederste stakeluken, men gikk ikke det, måtte det stakes ovenfra. Da gikk Eik over rekkverket og staket enten fra plattformen eller fra en rist montert i forkant av denne – det vil si over selve nedfallstrakten. Dette hadde han gjort mange ganger («nærmere 20 enn 5»). Eik sa også at han ikke klarte å stake fra gangveiene, og at alle på hans skift benyttet plattformen når de staket. Han sa dessuten at dette ble gjort «rutinemessig», og at han følte det «var forventet at jeg gjorde jobben, herunder at jeg eventuelt måtte bruke plattformen».
(30) Apalnes, som fra november 1995 til oktober 2006 arbeidet som driftsoperatør på samme skift som A, forklarte seg sammenfallende med Mastereid og Eik, og sa blant annet at i vinterhalvåret måtte de stake denne trakten på hvert skift, og «bare unntaksvis behøvde vi ikke gå opp på plattformen eller risten».
(31) Vik arbeider som maskinfører på Brygga ved Norcem, hvor han har vært i 23-24 år, med Mastereid og deretter Haavet som skiftbas. Han bekreftet de andres forklaringer, og sa blant annet at han ikke klarte å stake fra nederste stakeluke på den aktuelle nedfallstrakten. Han har prøvd å stake fra gangveien oppe, men «så lange armer har jeg ikke». Var det kaldt eller fuktig i været, så tettet nedfallet seg opptil flere ganger på samme skift.
(32) Bleikelia, som har jobbet på Norcem fra 1977 og frem til 2010, i de siste 18 år som driftsoperatør på Brygga, bekreftet de andres forklaringer. Når det var rått vær, var kvartsen «umulig – tettet nedfalla hele tiden». Flere nedfall var problematiske, deriblant det aktuelle som A skulle stake opp da han falt. I følge Bleikelia var ovenfra den «sikreste» måten å få staket opp dette nedfallet på, eneste måten var da «å forbryte seg, dvs. gå over rekkverket for å komme til med stakingen». Bleikelia sa han brukte plattformen til staking «ofte», og at han hadde hatt med seg «alle de andre» opp der for å stake.
(33) Samtlige forklarte i tillegg at de ikke hadde meldt fra om at det ble arbeidet fra plattformen, heller ikke som avvik i bedriftens avvikssystem. Det fremgår av forklaringene at de var klar over at det ikke var meningen at plattformen skulle brukes på denne måten.
(34) Lagmannsretten bemerket at den ikke hadde grunn til å tro at noen av vitnene forklarte seg usant. Den la etter dette til grunn at en rekke personer hadde benyttet plattformen i forbindelse med utførelsen av stakearbeidet forut for ulykken. På den annen side sto det fast at ledelsen ved Norcem Brevik – over skiftbasnivå – aldri ble gjort kjent med bruken, og at praksisen åpenbart hadde vært i strid med de generelle instrukser bedriften hadde gitt for hvordan arbeid i høyden skulle utføres. Det måtte også legges til grunn at de som benyttet plattformen var klar over at de forbrøt seg mot bedriftens HMS-regelverk når de forserte fysiske sperringer for å utføre arbeid fra plattformen som var usikret.
(35) Situasjonen var altså at det i årevis hadde foregått en instruksstridig bruk av plattformen – uten at ledelsen var kjent med det og uten at dette ble fanget opp av bedriftens HMS-system, særlig de halvårlige vernerunder. Årsaken var at praksisen aldri ble meldt inn som avvik, slik de ansatte hadde plikt til. Etter arbeidsmiljøloven § 2-1 har arbeidsgiver ansvaret for at bestemmelsene gitt i og i medhold av loven blir overholdt. Men etter § 2-3 har arbeidstaker en medvirkningsplikt, og skal blant annet straks underrette arbeidsgiver og verneombudet når han blir oppmerksom på feil eller mangler som kan medføre fare for liv eller helse, jf. annet ledd bokstav b.
(36) Det faktum at opplysninger om en langvarig og omfattende instruksstridig og klart risikofylt praksis ikke ble bragt videre til bedriftens ledelse, er klart relevant ved vurderingen etter straffeloven § 48 b, særlig ved vurderingen av forholdets grovhet, jf. bokstav b.
(37) Den aktuelle praksisen hadde sammenheng med en uheldig utforming av den øverste stakeposisjonen, ved at staking fra gangveien, som var sikret, ga en uheldig og lite effektiv arbeidsstilling. Samtidig var det, ut fra forklaringene, helt nødvendig å stake ovenfra for å hindre stopp i produksjonen. Bruk av den usikrede plattformen mellom gangveiene på hver side av nedfallet var da mer lettvint for de ansatte, men også mer effektivt. De ansatte har forklart at bruken var nødvendig for å løse deres arbeidsoppgaver. Som jeg har vært inne på, er det ikke anført at opptredenen i seg selv var illojal overfor ledelsen.
(38) Problemet var den manglende rapporteringen, som medførte at ledelsen aldri fikk sjanse til å utbedre forholdet, eventuelt ved å sikre plattformen og legge om rillene for å lette stakingen – noe som i ettertid er gjort.
(39) Driftsoperatørenes passivitet kan imidlertid i noen grad unnskyldes med at deres nærmeste ledere i det daglige, skiftbasene, også kjente til praksisen, og selv benyttet seg av den. Jeg viser til Mastereids forklaring. Roy Haavet var medlem av AMU, og hadde særlig oppfordring til å ta saken opp. Det var også slik at tidligere avdelingsleder Hjalmar Førli – som var til stede på dagskiftene, ifølge sin egen forklaring opplyste at han hadde hørt snakk om at det var vanskelig å stake stående på gangbroen, bøyd over gjerdet. Også han var medlem av AMU, og da som medlem av ledelsen.
(40) At skiftbasene selv deltok i praksisen, og ikke selv meldte dette som et avvik til ledelsen, bidro etter mitt syn i betydelig grad til å legitimere forholdet, og til at driftsoperatørene ikke for sin del kom på å melde det inn som avvik. Lagmannsretten har korrekt pekt på at det først og fremst er driftsoperatørenes og skiftbasenes manglende avviksmeldinger eller opplysninger om den faktiske, instruksstridige bruken av plattformen som har medført at bedriftens øvrige HMS-system ikke har fungert etter hensikten.
(41) Det har ikke vært mulig å peke på konkrete mangler ved bedriftens HMS-system, som er omfattende og generelt i samsvar med forskriftene. På denne bakgrunn har forsvareren etterlyst en påpeking av hva man konkret skulle ha gjort for å avverge ulykken. Spørsmålet er klart relevant for vurderingen av om foretaksstraff bør ilegges i et tilfelle som dette.
(42) Mitt svar er for det første at bedriften i større grad burde ha kartlagt og identifisert særlige fysiske faremomenter på anlegget, som usikrede plattformer i høyden. Dernest burde man, som lagmannsretten har fremhevet, på de halvårlige vernerundene ha stilt mer konkrete spørsmål om hvordan arbeidsoperasjonene, i det minste de som kunne medføre en viss risiko, faktisk ble utført. Dessuten – og ikke minst – burde skiftbasene i større grad vært innpodet sitt ansvar som ledere og forbilder, både når det gjelder å følge reglene og å varsle om avvik.
(43) De ansattes bruk hadde sammenheng med en uheldig utforming av den aktuelle arbeidsplassen, som fristet til «snarveier». Det var tale om en arbeidsoperasjon som medførte risiko for liv og helse, som hadde pågått over mange år, og som var benyttet av mange ansatte. Selv om bedriftens HMS-system i utgangspunktet var tilfredsstillende, var det ikke godt nok når dette ikke ble avdekket.
(44) Saken atskiller seg dermed særlig på to måter fra saksforholdet i Rt-1993-17, der en kommune ble frifunnet for foretaksstraff etter en ulykke som følge av at to vaktmestre hadde unnlatt å låse hjulene på et demonterbart rørstillas. Jeg viser for det første til at i motsetning til i vår sak hadde den nevnte ulykken ikke sammenheng med noen uheldig utforming av arbeidsplassen. For det andre viser jeg til at det fremgår av dommen at vaktmestrenes fremgangsmåte ikke var kjent for noen foresatt.

(45) I motsetning til lagmannsretten har jeg etter dette kommet til at overtredelsen samlet sett har en grovhet som tilsier at foretaksstraff bør ilegges, jf. straffeloven § 48 b bokstav b. Det dreier seg i stor grad om systemsvikt. Det er på det rene at også slik svikt kan gi grunnlag for foretaksstraff, jf. Rt-2009-1595 avsnitt 33. Spesielt på et område som gjelder menneskers liv og sikkerhet, er det grunn til å legge forholdsvis stor vekt på dette, jf. det jeg tidligere har vært inne på.

(46) Jeg er også kommet til at straff i dette tilfellet støttes av hensynet til straffens preventive betydning, jf. straffeloven § 48 b bokstav a. Ettersom bedriftens HMS-system ikke i seg selv var mangelfullt, og det ikke er bestridt at de ansattes liv og helse generelt ble tatt på alvor, legger jeg mindre vekt på individualpreventive forhold. Men fordi problemet generelt er stort, særlig knyttet til fallulykker og arbeid i høyden, antar jeg det vil ha betydning å knytte straffansvar til at varslingsplikten har sviktet i et tilfelle som det foreliggende.
(47) På denne bakgrunn er jeg, etter en samlet vurdering, kommet til at det bør ilegges foretaksstraff. Påtalemyndigheten har anmodet om at Høyesterett i så fall avsier ny dom, jf. straffeprosessloven § 345 annet ledd. Dette var forsvareren enig i – forutsatt at anken førte frem. Selskapets partsrepresentant, administrerende direktør Verdu, var dessuten innkalt til forhandlingene og møtte, uten at han så behov for å uttale seg om spørsmålet. Saken er også etter min mening tilstrekkelig opplyst. Vilkårene for ny dom er etter dette oppfylt.
(48) Selskapet har god økonomi. Sett hen til overtredelsens karakter er det beløp aktor har påstått – 500 000 kroner – ikke for høyt. Jeg legger derfor påstanden til grunn.
(49) Jeg går så over til å behandle oppreisningskravet.
(50) Etter skadeserstatningsloven § 3-5 kan «den som» forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt skade på person, pålegges å betale den fornærmede erstatning (oppreisning) for den voldte tort og svie og for annen krenkelse eller skade av ikke-økonomisk art. Ordlyden til tross er det på det rene at også foretak kan ilegges oppreisningsansvar, jf. Rt-1995-209. Denne avgjørelsen er lagt til grunn i senere praksis.
(51) Vilkåret om at skaden må være voldt forsettlig eller grovt uaktsomt viser at det ikke er tale om noe ordinært arbeidsgiveransvar etter lovens § 2-1. Videre er det tale om et organansvar som innebærer at underordnet personale ikke kan pådra selskapet oppreisningsansvar, jf. Rt-1995-209, der det ble lagt til grunn at et kommunalt råd eller liknende, som var det aktuelle i den saken, utøvde den øverste myndighet på sitt felt. For private foretaks del nevner jeg at det i saken i Rt-1997-58 var enighet mellom partene om at styret og administrerende direktør omfattes. Om ansvar også kan oppstå ved feil på lavere ledelsesnivå, er noe omstridt i teorien.
(52) For meg er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmålet, da jeg uansett finner det klart at de aktuelle personene – skiftbasene – som eventuelt skulle kunne ha pådratt et organansvar – ikke har utvist grov uaktsomhet i lovens forstand.
(53) Om kravet til grov uaktsomhet heter det i Rt-1989-1318:
«For at en oppførsel skal kunne karakteriseres som grovt uaktsom, må den etter mitt syn representere et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte. Det må dreie som en opptreden som er sterkt klanderverdig, hvor vedkommende altså er vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet.»
(54) Som jeg har vært inne på, var feilen de gjorde, dels selv å bruke plattformen i strid med instruksen og dermed legitimere bruken, dels ikke å gripe inn mot driftsoperatørenes bruk, og først og fremst å unnlate å melde avvik. At de ikke var tilstrekkelig oppmerksomme på faremomentene med bruken, er klart uaktsomt. Jeg viker likevel tilbake for å karakterisere deres opptreden som «sterkt klanderverdig». Det foreligger derfor ikke noe ansvarsgrunnlag i saken, og foretaket må frifinnes på dette punkt.
(55) Jeg stemmer for denne

dom:

1. Norcem AS dømmes for overtredelse av arbeidsmiljøloven § 19-1 nr. 1, jf. § 4-1 første ledd, jf. § 4-4 første ledd, jf. forskrift om bruk av arbeidsutstyr § 7 første ledd, jf. arbeidsmiljøloven § 3-1 andre ledd bokstav c, jf. internkontrollforskriften § 5 nr. 6, jf. straffeloven § 48 a til en straff av bot til statskassen stor 500 000 – femhundretusen – kroner.
2. Norcem AS frifinnes for kravet om oppreisningserstatning.

(56) Dommer Indreberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(57) Dommer Bull: Likeså.
(58) Dommer Noer: Likeså.
(59) Dommer Matningsdal: Likeså.
(60) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1. Norcem AS dømmes for overtredelse av arbeidsmiljøloven § 19-1 nr. 1, jf. § 4-1 første ledd, jf. § 4-4 første ledd, jf. forskrift om bruk av arbeidsutstyr § 7 første ledd, jf. arbeidsmiljøloven § 3-1 andre ledd bokstav c, jf. internkontrollforskriften § 5 nr. 6, jf. straffeloven § 48 a til en straff av bot til statskassen stor 500 000 – femhundretusen – kroner.
2. Norcem AS frifinnes for kravet om oppreisningserstatning.