Saken gjelder varsling om kritikkverdige forhold i virksomheten og krav om erstatning og oppreisning for gjengjeldelser.

A er syrisk statsborger og har hatt midlertidig opphold i Norge basert på studier/arbeidskompetanse siden mars 2012. Før hun kom til Norge, studerte A flere år i Sverige. Hun tok en mastergrad i biomedisin ved [utdanningsinstitusjon1] i 2009. Hun begynte deretter på masterstudier ved [utdanningsinstitusjon2]. Hun fullførte ikke masteroppgaven under dette studiet.

Fra 1. mars 2012 til 30. september 2016 var A ansatt i forskjellige forskerstillinger ved Oslo Universitetssykehus HF («OUS»). A hadde til sammen tolv midlertidige ansettelseskontrakter i denne perioden, med varighet mellom en og tolv måneder, de fleste med varighet under tre måneder. Fra 30. september 2016 og fram til 7. mars 2017 hadde hun status som gjesteforsker uten lønn ved OUS.

Fram til april 2015 var A tilknyttet [senter1] («[senter1]»). [senter1] tilhører organisatorisk [avdeling1] ved OUS, og er fysisk plassert i [institutt] på Rikshospitalet i Oslo. [senter1] ledes av N02. Fra 1. april 2015 var A tilknyttet [klinikk1], [avdeling2], med arbeidsplass på [senter2] ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo («UiO»).

Fra 1. mars 2012 til august 2013 arbeidet A på et oppdragsforskningsprosjekt finansiert av Lytix Biopharma AS. Hennes stilling ble finansiert av midler fra Lytix-prosjektet fram til 31. januar 2014. Fra 1. februar 2014 til 30. september 2016 ble hennes stilling finansiert av et doktorgradsstipend fra Helse Sør-Øst RHF («Helse Sør-Øst»).

N02 sendte i september 2013 en søknad til Helse Sør-Øst om et doktorgradstipend for prosjektet «Establishment of a translational glioblastoma model for immunotherapy» («immunterapiprosjektet»). Søknaden var for en 100% stilling i tre år (2014-2106), tilsvarende kr 906.000 hvert år. Søknaden oppgav A som stipendiat, N03 som hovedveileder, og N02 som en av to biveiledere. N02 ble oppgitt som prosjektleder. Søknaden inneholdt en aktivitetsplan med fire artikler («papers»), med innlevering av den fjerde artikkelen, og dermed avsluttet doktorgradsavhandling, i fjerde kvartal 2016. Beslutningen om tildeling av doktorgradsstipendet forelå i desember 2013. A forsvarte sin doktorgradsavhandling i juni 2016, men da innenfor et annet emne, jf. nærmere nedenfor.

I forbindelse med tildeling av stipendet, skrev N02 til A den 22. desember 2013 (de følgende e-postene gjengis i oversatt form):

Hvorfor er du alltid så bekymret min venn? Jeg fortalte deg at du ville få stipendet ditt – og det fikk du! «Nature» eller «Cell» har vært en ambisjon for meg lenge før du kom. Og vi vil klare det, ikke minst fordi du og N03 er de menneskene dere er. Jeg er stolt av deg!

I løpet av 2013 oppsto det flere hendelser som bidro til et dårlig arbeidsmiljø ved [senter1]. Blant annet hadde [senter1] utfordringer knyttet til en seniorforsker som trakasserte og oppførte seg truende og skremmende overfor flere av medarbeiderne ved laboratoriet. Seniorforskerens oppførsel gikk ut over medarbeidernes psykiske helse og trivsel på arbeidsplassen. Enkelte medarbeidere ble sykmeldte, andre holdt seg unna laboratoriet, noen sluttet, og noen fikk flyttet arbeidssted for å unngå å møte seniorforskeren. En episode i desember 2013, hvor seniorforskeren gikk til fysisk angrep på en kvinnelig medarbeider, ble politianmeldt den 27. januar 2014. Utfordringene med seniorforskeren ble rapportert av N02 til klinikkleder N04 ved [klinikk2] ved OUS den 10. januar 2014. En personalsak knyttet til en annen forsker ved [senter1] skapte også usikkerhet blant medarbeiderne. Det er ikke grunn til å gå inn i detaljer om disse personalsakene. Det er tilstrekkelig å konstatere at det var et meget dårlig psykososialt arbeidsmiljø ved [senter1] høsten/vinteren 2013/14.

Ifølge A hadde hun et møte med N02 den 8. januar 2014, hvor hun varslet om det dårlige psykososiale arbeidsmiljøet ved [senter1]. Varselet gikk ut på at medarbeiderne var deprimerte på grunn av tvister som hadde oppstått og fordi ledelsen var fraværende. De ansatte manglet veiledning og ledelse, og noen ble syke som følge av dette. A har forklart at hun også varslet om at det foregikk forskjellsbehandling ved at de norske forskerne ved [senter1] fikk fordeler som de utenlandske forskerne ikke fikk. Hun fortalte N02 at han burde bruke mer tid på laboratoriet og behandle folk likt. Ifølge A ble N02 opprørt og sint, og sa at dette ikke var hennes sak. N02 kunne i retten ikke huske at noen slik samtale hadde funnet sted.

Den 13. januar 2014 ble A kjent med at to medarbeidere på [senter1], begge norske, skulle reise på en konferanse til Canada. A mente at de norske forskerne ble favorisert og at dette var feil pengebruk. Hun skrev i e-post til N03:

Hva skal gruppen presentere i Canada Keystone symposium på molekylær- og cellebiologi? Hvorfor er kun N05 og N06 registrert .. Må de skrive på oppgavene sine? Ikke fortell meg om å spare penger igjen.

To dager senere, den 15. januar 2014, ga A beskjed til N02 og N03 om at hun hadde bestemt seg for å slutte hos [senter1] på grunn av urettferdig behandling. A skrev blant annet:

Jeg har jobbet i nesten to år kontinuerlig, til og med uten en gang å ha stoppet labben i løpet av sommeren, og jeg har ikke følt meg trett siden jeg mente at vi ville gjøre jobben bedre enn alle andre grupper i verden (…) og all den forskningen vi gjennomførte, ga meg selvtillit til å tro at jeg var på riktig vei, og at vi ville gjøre fantastiske ting … men jeg vet ikke hva som plutselig skjedde, for alt har blitt forandret … Jeg tolererer ikke at folk krangler, selv om jeg spurte mange ganger at begge sider burde finne en fredelig måte å løse det på, og at vi burde være som en familie, for krangler og uenigheter skjer jo til og med i familier, men dette fortsatte og i går oppdaget jeg merkelig politikk i denne laben (N05, N06 og N03) er valgt ut til å gå på en veldig dyr konferanse, som kostet like mye som to av mine månedslønner … husk at N06 har vært bort fra labben de tre siste semestrene, uten å ha utført noe forskning, og at hun kommer tilbake for å fullføre ett og et halvt år som gjenstår av hennes medisinske skoleutdannelse og utgir ingenting av det hun jobbet med, men likevel blir hun utvalgt for å dra på en såpass dyr konferanse … jeg mener at hun ikke fortjente å få en slik belønning i det hele tatt.

Jeg har ikke noe imot N05 (det er bra for labben at arbeidet hennes blir presentert på en så bra konferanse, og for å oppdatere gruppen med det som er nytt), og N03 også (selv om jeg har vanskeligheter med å få litt tid med ham for å planlegge og diskutere data (han bruker et tidsur med minutter) … N03s svar på spørsmålet mitt om hvorfor de folkene har blitt valgt for en såpass dyr konferanse, er at de er mer kvalifiserte .. og jeg er helt uenig med ham. Jeg mener at N07, meg selv, N08 og N09 også fortjener det, og at vi trenger det kanskje enda mer. (Omkring det at alle har rett til å dra på konferansen: Jeg vil minne deg på at jeg kansellerte min presentasjon første året på grunn av manglende midler. I år ble jeg også informert om ingen penger. Jeg spurte folk her og der (alle på instituttet, N10, sykehuset, om hvor man kan søke for å dekke konferansekostnader). Jeg kontaktet til og med konferansen for å kansellere min muntlige presentasjon på grunn av manglende midler, men da ga de meg et stort avslag i registreringskostnaden. Da tenkte jeg at jeg skulle belønne meg selv og betale for det ut av min egen lomme, siden dette ville være bra for CV-en min (men ikke for kreft), men N02 var så snill at han betalte det senere.

– Så hvorfor er veien så vanskelig for hardtarbeidende mennesker (ifølge andre), og ikke for andre …

Beklager N02, jeg aksepterer ikke urettferdig behandling, eller at man gir fordeler til enkelte personer over andre, unntatt for den innsatsen personen har gjort for forskningen og pasientene … Jeg aksepterer ikke familiemakt eller at enkelte blir favoriserte av ukjente grunner.

Og på grunn av at jeg ikke kan tolerere mer av dette, valgte jeg å slutte i jobben min her. (Jeg må skrive for å stoppe tilskuddet mitt fra Helse, men vil ikke gjøre det) du kan gi tilskuddet til N11, han jobber hardt.

Takk for hvert smil, empati og kjærlighet fra dere alle. Jeg vil savne dere alle, og lykke til i livet.

N02 svarte med en e-post til A påfølgende dag, den 15. januar 2014, med kopi til N03:

Jeg er veldig lei for å høre at du nå forlater oss. Jeg var forberedt på å betale for det siste året av doktorgradsperioden din. N03 og jeg diskuterte planen for doktorgraden din mer enn en gang nylig, og det var åpenbart for oss at du ville være i stand til å fullføre den innen ett år. Du kunne deretter ha gått videre med en post-doktorgrad ved et bra sted. Dette ville ha vært den vanlige ruten for en ung, smart og hardt arbeidende vitenskapskvinne som deg.

Jeg ønsker deg for øvrig all lykke i fremtiden. Jeg vil selvsagt betale deg full lønn denne måneden.

Når dette er sagt, er det noen misforståelser i e-posten din. I begynnelsen av november ba N05 og N06 meg, uavhengig av hverandre, om å sende utdrag til kreftstamcellemøtet. N06s utdrag ble senere trukket tilbake siden vi ikke ville være i stand til å sende inn avhandlingen hennes på noen måneder, men det er en annen historie. N08 kan ikke få visum til Canada, og N07 ønsker å arbeide med hovedoppgaven sin, det er derfor de ikke drar. Jeg tror ikke at du noen gang spurte meg om denne konferansen, noe som ikke er rart i det hele tatt ettersom situasjonen din var uavklart da fristen gikk ut i november.

Du sier at vi kan bruke tilskuddet fra Helse Sør-Øst til N11. Dette er også en misforståelse, ettersom tilskuddet ble gitt til meg og ikke til deg. Etter reglene bør stillingen utlyses. Som jeg allerede har sagt, hadde vi planer om å finansiere deg helt til du hadde fullført din doktorgrad.

Igjen så ønsker jeg deg all lykke i fremtiden. Ro deg ned og vær tålmodig – så er det en god sjanse for at du vil bli en stjerne en dag. Jeg tror absolutt på deg!

A trakk oppsigelsen sin. Den 16. januar 2014 ble det holdt et møte mellom A, N02 og N03 hvor de to sistnevnte la frem en plan hvoretter A skulle fullføre sin doktorgrad i løpet av ett år. A aksepterte dette motvillig, da hun mente at tidsrammen var for kort, og at planen innebar et emnebytte for hennes doktorgrad. Doktorgradsavhandlingen skulle nå skrives innen basalforskning istedenfor immunterapi slik hun selv ønsket. Dette var også i strid med formålet for midlene som var tildelt av Helse Sør-Øst og som ble benyttet til å finansiere As doktorgradstipend. Den 19. januar 2014 skrev A til N02 bl.a.: (…) Ja, jeg liker biologi så mye og å forstå opprinnelsen til denne tumoren er det mest spennende emne for meg, men jeg tror kun på immunsystemet for å bli kvitt denne kreften …

N02, jeg vet ikke hvorfor du blir sint på meg når jeg sier sannheten direkte? Jeg fortalte deg at jeg ikke liker politikk, politikk har ødelagt mitt fredelige land, og den ødelegger dette laboratorium … Jeg kan ikke ha to ansikter … Jeg vil holde ut og stresse for å fullføre PhD på 1,5 år fra nå av, men ikke ta fra meg noe som jeg har ventet på og drømt om i lang tid.

N02 besvarte A senere samme dag:

Tilbudet er 1 – ett – år. Etter min mening er dette et godt tilbud. Du vil jobbe i henhold til en veldig god plan som vil sette deg i stand til å avslutte innen normaltid, som er 3 år. Husk, du har allerede jobbet to år hos oss.

Den 30. januar 2014 søkte A opptak til PhD-programmet ved Det medisinske fakultet ved UiO. Arbeidsperioden var oppgitt å være fra 1. mars 2012 til 1. mars 2015. Arbeidstittelen for avhandlingen var «Mesenchymal Stem Cells in Malignant Brain Tumors». N03 var oppgitt som hovedveileder, og N02 som biveileder. Finansiering var angitt å være stipend fra Helse Sør-Øst. Det ble bekreftet i søknaden at prosjektet hadde godkjenning fra Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk («REK»). Vedlagt søknaden var en fremdriftsplan som oppgav at A allerede hadde jobbet nesten to år ved [senter1] og at hun hadde skrevet én artikkel som førsteforfatter og ville være medforfatter på to artikler til. En tredje artikkel hvor hun var hovedforfatter ville være ferdig sommeren 2014. Framdriftsplanen la opp til at hun i løpet av 2014 ville utføre begge de obligatoriske PhD-kursene, i tillegg til gjenværende undervisningsdeler. En fjerde artikkel hvor A var hovedforfatter ville muligens bli inkludert i avhandlingen. De siste månedene frem til mars 2015 ville brukes til å fullføre doktorgradsavhandlingen. Søknaden ble godtatt i april 2014, og A gjennomførte de obligatoriske kursene høsten 2014.

Frem til april 2014 hadde A blitt ansatt gjennom til sammen syv forskjellige ansettelseskontrakter. Den siste var av en måneds varighet, fra 1. til 31. januar 2014. Den 22. april 2014 inngikk A en (korrigert) arbeidskontrakt med OUS om 100 prosent engasjement som stipendiat fra 1. februar til 31. desember 2014, og fikk etterbetalt lønn for perioden januar til mars 2014.

I løpet av 2014 oppsto det en del uenigheter mellom medarbeiderne ved [senter1] om bruk av celle-laboratoriene. Blant annet mente noen av medarbeiderne at A opptok for mye plass med sine eksperimenter, som gikk utover de andre forskernes tilgang til inkubatorene. Dette ble hun konfrontert med. Hun ble også konfrontert med at hun ikke overholdt prosedyrer som var innført av daglig leder for å unngå smitte mellom de forskjellige inkubatorene. E-postene mellom medarbeiderne viser at A strittet imot prosedyrene, som hun betraktet som uhensiktsmessige.

Forholdet mellom N03 og A ble også anstrengt i løpet av 2014. Det oppsto blant annet uenighet mellom A og N03 om omfanget av cellekulturene og eksperimentene som A satte i gang. N03 mente at omfanget av eksperimentene var unødvendig og at mange av disse lå på siden av As doktorgradsarbeid. N03 mente at A måtte stoppe med cellekulturer og eksperimenter, og komme i gang med skrivearbeid. A mente derimot at eksperimentene var nødvendige og viktige, og at N03 ikke forsto henne eller hennes arbeid. Hun oppfattet at hun ble satt under et urealistisk og umenneskelig press for å fullføre, og at den egentlige grunnen til at N03 presset på for at hun raskt skulle bli ferdig, var at han ønsket å benytte midlene fra Helse Sør-Øst på en annen stipendiat.

I mai 2014 gav N03 ordre om at A skulle bistås i sine eksperimenter av en kollega som A ikke mente var flink nok og som hun ikke respekterte. Dette avstedkom en rekke SMSer fra A til N03 med støtende og truende innehold. N03 svarte den 20. mai 2014 med en skriftlig advarsel til A. To dager senere, torsdag 22. mai 2014, ble det holdt et møte mellom A, N03 og enhetsleder ved [senter1], N05, på bakgrunn av As oppførsel. En venninne av A, N12, deltok også i møtet. Konklusjonene fra møtet er oppsummert i en e-post fra N03 til A datert 26. mai 2014:

Etter møtet på torsdag, 22.05, med deg, N12, N05 og meg, vil jeg gjerne oppsummere konklusjonene våre. Årsaken til at møtet ble kalt var situasjonen hvor du ble veldig opprørt og viste en oppførsel som ikke er tolerert i labben.

I [senter1]-laboratoriet kan det ikke brukes trusler. Alle skal oppføre seg kollegialt og profesjonelt. Dersom en situasjon som dette oppstår igjen, vil det ikke være mulighet for deg å fortsatt jobbe i gruppen.

Du har vist sterk uvilje mot å la N06 hjelpe deg med qPCR i prosjektet ditt. Selv om jeg ikke forstår dette, ser jeg at det er slik du ser det. Jeg skal se hvilke andre muligheter er tilgjengelige, og vil ikke inkludere N06 i prosjektet.

Vi er enige i viktigheten av at du får fullført din PhD. Jeg forstår at du er under mye stress. Du må legge igjen følelsene dine et annet sted enn i arbeidsmiljøet ditt – for eksempel i en dagbok, som N12 foreslo. Det er ekstremt viktig at du bruker all din energi på å gjøre denne avhandlingen vi jobber med det beste den kan være – mest av alt for din fremtidige karriere.

Tidslinjen for denne er satt, og derfor er det begrenset med tid. Det er viktig at du fokuserer din energi på å få gjort det du må gjøre, og lar alle sekundære/sideprosjekter ligge. Derfor vil vi redusere antallet cellekulturer og andre eksperimenter som ikke skal inn i avhandlingen til et minimum. (…)

Med ditt harde arbeid og dedikasjon – og med hjelpen fra [senter1]-gruppen – er jeg sikker på at vi vil gjøre denne avhandlingen til en veldig god en.

A svarte med e-post senere samme dag og ga en nærmere begrunnelse for hvorfor hun ikke kunne jobbe sammen med den personen N03 hadde utpekt. Blant annet skrev hun:

«2. Jeg klaget over diskriminering og favorisering på grunn av familiens innflytelse (hennes familie) i denne labben fordi denne personen ble sendt på en så dyr konferanse og ble betalt for selv om hun ikke hadde drevet forskning i labben på 2 år. På den annen side fortalte du meg at du ikke hadde penger til konferanse, og at om du skulle dra, måtte du betale selv. Så det var det jeg gjorde, jeg betalte selv.

  1. Hun spredte skitne rykter om meg (det har jeg vitner på).
  2. Stipendet du har tatt fra meg, kommer du til å gi til henne.

Jeg har ikke noe annet sted å slippe ut følelsene mine fordi jeg må være på labben det meste av tiden for å fullføre på den utrolig korte tiden du krevde av meg.»

Forholdet mellom A og veileder og kollegaer på [senter1] var anstrengt utover 2014. A var kritisk til at kollega N06 ble feiret da hun hadde levert sin avhandling, mens A ikke hadde blitt feiret da hun hadde levert en artikkel året før. I den anledning skrev N02 til A den 11. november 2014 bl.a.:

Vi prøver alle å hjelpe deg, men du fortsetter å være uhøflig mot de andre gruppemedlemmene. Jeg vil sterkt anbefale at du slutter med denne slags oppførsel.

As arbeidskontrakt med OUS inngått i april 2014 utløp den 31. desember 2014. Den 31. oktober 2014 fikk A tilsendt en ny arbeidskontrakt for en tre-måneders periode fra 1. januar til 1. april 2015.

Det anstrengte forholdet mellom A og veileder og kollegaer på [senter1] fortsatte inn i 2015. N06 klaget til ledelsen i [senter1] over flere ubehagelige angrep fra A. N03 mente seg utsatt for trusler fra A mot seg selv og sine barn. A mente på sin side at ledelsen og enkelte ansatte ved [senter1] forsøkte å spolere hennes doktorgradsarbeid.

Høsten 2014 var A på en forelesning om forskningsetikk hos professor N15 ved Det medisinske fakultetet ved UiO som et ledd i PhD-programmet.

A tok kontakt med N15 etter forelesningen, og dagen etter hadde hun et møte med N15 og forskningsombud Peter Kierulf, hvor hun fortalte om det dårlige psykososiale arbeidsmiljøet og at hun hadde blitt tvunget av N02 til å bytte emne for sin doktorgrad.

Forskningsombud Peter Kierulf fattet interesse for As sak, og sent i 2014 var det dialog mellom N03 og Kierulf om forutsetningene for, omfanget av og tidsplanen for As PhD-prosjekt. N03 fastholdt i denne dialogen at A begynte på sin doktorgrad i 2012, at det var fullt mulig for henne å fullføre doktorgraden innen den planlagte fristen (mars 2015), og at grunnen til at hun hadde kommet i tidsnød var at hun ikke hadde tatt imot rettledning om hvilke forsøk som var nødvendige og gjennomførbare i prosjektet, og at hun hadde avvist hjelp fra andre.

Den 22. desember 2014 ble det holdt et møte med A, N03, N02, N05 og N12 til stede. Temaet for møtet var skissen til As andre artikkel til PhDen som hun hadde sendt over tidligere samme dag. Begrensningen i antall eksperimenter var igjen et tema i dette møtet, og A ble rådet bl.a. til å fokusere på å analysere den store datamengden som allerede forelå. Av møtenotatet fremgår at A og hennes veiledere var enige om at det under disse forutsetningene var enkelt og gjennomførbart å fullføre artikkelen innen en måned. A bestrider at hun har sagt dette. Det fremgår også av notatet, som synes å være et internt notat som ikke ble oversendt A etter møtet, at A ikke ønsket å følge de rådene som ble gitt.

I desember 2014 sendte N02 en søknad om bytte av doktorgradsstipendiat på immunterapiprosjektet til Helse Sør-Øst med begrunnelse i at A ville ferdigstille sin doktorgrad, «Mesenchymal Stem Cells and Glioma Stem Cells in Brain Tumors», første kvartal 2015, og at resterende del av prosjektet ville videreføres med en ny stipendiat. Søknaden ble avvist av Helse Sør-Øst den 19. januar 2015. Helse Sør-Øst påpekte at prosjektet «Mesenchymal Stem Cells and Glioma Stem Cells in Brain Tumors» ikke hadde mottatt finansiering fra Helse Sør-Øst. Det var ikke anledning til å benytte stipendet til sluttføring av et annet prosjekt og oppstart med ny stipendiat. Helse Sør-Øst konkluderte:

1. Doktorgradsprosjekt [nummer] er tildelt midler under forutsetning av at premissene for gjennomføring av doktorgraden opprettholdes. Disse er beskrevet i stor detalj i søknaden og er lagt til grunn under den eksterne fagfellekomiteens positive vurdering. Midlene som er tildelt prosjektet kan kun benyttes til fullføring av dette i henhold til spesifisert formål og innhold. Dersom prosjektets framdrift endres slik at sluttdato for prosjektet forandres, skal dette meldes til Helse Sør-Øst RHF.

2. Sluttføring av et annet prosjekt med påfølgende oppstart med ny stipendiat er ikke omfattet av denne bevilgningen. Det medfører ikke riktighet at Helse Sør-Øst RHF har tildelt regionale forskningsmidler til sluttføring av prosjektet «Mesenchymal Stem Cells in Malignant Brain Tumors».

3. Vi har oppfattet at stipendiat A selv ønsker å fullføre prosjekt [nummer] og ikke bytte til et nytt prosjekt. Vi registrerer med undring at Oslo Universitetssykehus HF har inngått en tre-måneders arbeidskontrakt med stipendiaten for perioden 1.1.2015 til 1.4.2015, i det andre året av hennes tre-årige stipendperiode i henhold til gjennomføringsplan, jf. Forskningsombudets utredning.

4. I lys av punktene ovenfor godkjenner ikke Helse Sør-Øst RHF bytte av PhD stipendiat i prosjekt [nummer].

Helse Sør-Øst innhentet utfyllende opplysninger fra OUS. I korrespondansen vises det til at N02 i en e-post 27. januar 2015 anførte at det allerede høsten 2013 ble tydelig at A ikke kunne fortsette hos [senter1] over lengre tid. Den 4. mars 2015 skrev forskningssjef Øystein Krüger ved Helse Sør-Øst:

Helse Sør Øst RHF registrer nå at prosjektledelsen allerede før prosjektstart hadde konkludert med at stipendiaten ikke kunne fortsette. På tross av dette valgte prosjektledelsen å ansette henne i en stipendiatstilling med en gitt tidsramme på tre år.

I samme brev kom Helse Sør-Øst med en anbefaling til OUS om å bytte ut prosjektleder og veileder og å la A fortsette:

Helse Sør-Øst RHF tar til orientering at samarbeidet mellom stipendiat og veileder/prosjektleder synes å være problematisk. Vi har ingen prinsipiell kommentar til årsaken(e) til dette. Samarbeidsproblemer gir imidlertid i seg selv ikke rett til å flytte midlene over til sluttføring av et annet prosjekt, selv om det er tematisk overlapp mellom prosjektene. (…)

Konklusjon

Vi ber Oslo universitetssykehus HF vurdere muligheten av bytte av prosjektleder og veileder for prosjektet, slik at stipendiat kan fullføre sitt doktorgradsarbeid i henhold til oppsatt protokoll og milepælsplan for prosjektet. Vesentlige avvik som vedrører fremdrift i prosjektet skal meldes Helse Sør-Øst RHF på ordinær måte.

Den 12. mars 2015 ble det holdt et møte på Det medisinske fakultetet ved UiO for å diskutere A. Til stede var bl.a. prodekan for forskning ved Det medisinske fakultet Hilde Nebb, N02, professor N15, klinikkleder N04, forskningsombud Peter Kierulf, forskningsdirektør ved OUS N14 og forskningssjef ved Nevrokirurgisk klinikk John Anker Zwart. I møtet ble det bl.a. bestemt at seksjonsleder N13 og professor N10 skulle overta som henholdsvis hovedveileder og biveileder for As doktorgrad. N03 ville fortsette som en del av veilederteamet, men da som biveileder. Det ble også besluttet å tilby A ny kontorplass hos sin nye hovedveileder ved [senter2]. Det medisinske fakultetet forholdt seg til OUS’ syn på når A startet på sitt doktorgradsarbeid. Fra e-post fra prodekan Hilde Nebb til møtedeltakerne siteres:

Fra Medfak sin side forholder vi oss til at A ble tatt opp på doktorgradsprogrammet 01.02.2014 men at hun da allerede hadde arbeidet på sin avhandling siden 01.03.2012, som er dokumentert fra A selv og hennes veiledere N02 og N03. Det vil si at inntil dags dato har A arbeidet med sin avhandling i 3 år. Selve opptakssøknaden er formelt sett riktig fra UiO sin side.

Det fremgår av møtereferatet at A skulle fortsette med avhandlingen innen temaet «Mesenchymal Stem Cells in Malignant Brain Tumors». Det var nødvendig å få på plass en detaljert plan for gjennomføring av arbeidet mot ferdigstillelse av avhandlingen så fort som mulig. Det ble etablert en gruppe til å bistå A og hennes nye veiledere, bestående av N03, N14, N15 og Hilde Nebb. A skulle tilbys lønn fram til 1. april 2016. N14 fikk i oppgave å gå i dialog med Helse Sør-Øst om å kunne benytte midlene som var bevilget til immunterapiprosjektet.

As daværende ansettelseskontrakt (tre måneder) utløp den 1. april 2015. Ny ansettelseskontrakt for perioden fra 1. april 2015 til 1. april 2016 ble oversendt 25. mars 2015.

A fikk arbeidsplass ved [senter2] fra medio mars 2015, men hadde fortsatt cellekulturer på [senter1]. Hun brukte ikke laboratoriet på [senter1] om dagen fra midten av mars, men gjorde arbeid der om natten. Den 31. mars 2015, som var tirsdagen i påskeuken, skrev hun til N02 og N03 at hun hadde flyttet i løpet av helgen, men at hun fortsatt hadde blomster og mat der som en annen ansatt skulle ta vare på i påsken.

Onsdag 1. april 2015 ble As adgangskort til [institutt], og dermed også adgangen til [senter1], stengt. Torsdag 2. april 2015 var A likevel på laboratoriet og oppdaget at cellekulturer som hun hadde oppbevart i en av inkubatorene var blitt fjernet. Dette var cellekulturer hun hadde brukt flere måneder på å dyrke og som hun hadde til hensikt å bruke til en av artiklene i doktorgradsavhandlingen. A skrev til sin nye veileder, N13:

[H]ar N03 fortalt deg at han skal gjøre noe med mine kulturer som ble oppbevart der i en av hans inkubatorer? Jeg var så sjokkert i dag da jeg så at alle mine kulturer hadde forsvunnet uten spor, de er ikke engang i fryseren, jeg har foret dem før i går, jeg planla å høste dem denne helg for FACS og back-up … hvordan kan de gjøre dette, jeg har brukt mer enn 6 måneders på å få disse blandende kulturer klare … . Disse folkene kommer til å gi meg hjerteinfarkt.

N13 svarte som følger:

«Nei, han har ikke sagt at han ville gjøre noe med dine kulturer. Tvert om, det var min forståelse at du skulle ha kontroll over dine kulturer selv om jeg forstod at han ikke var glad for at disse kulturene skulle inkluderes i artikkelen.

Hvis de har ødelagt dine kulturer, tror jeg dette er nok en sak for Petter Kierulf og N15»

I ettertid viste det seg at det var N05 som hadde destruert cellekulturene i forbindelse med rengjøring av inkubatoren. Hun mente at kulturene måtte anses som forlatt eller terminert.

Noen dager senere, den 6. april 2015, traff A på N03 på laboratoriet og konfronterte ham med at cellekulturene var fjernet. Ifølge N03 gikk A til fysisk angrep på ham, noe A benekter. N03 beskrev hendelsen i en e-post til N02 samme dag:

Då eg kom på labben litt over fire møtte eg A i gangen. Ho gjekk straks i gang med å skjelle meg ut. Eg bad om at vi ikkje snakka saman då ho var så sinna. Eg ønskte deretter å gå forbi henne. Ho slo då til meg. Eg må seie dette gjorde meg ganske overraska. Eg gjekk då vidare for å snakke med N07. Som resulterte i at ho kom stormande inn til han og skjelte meg ut etter notar.

N03 sendte samme dag en e-post til A:

I hope we will be able to turn the current complicated situation into a more constructive one. If this is to be possible, you need to accept that you cannot come to or do any more experiments at the [senter1] without specific agreement with N02, N05 or me.

Yesterday you attacked me verbally and physically and came with serious threats. Your behavior scares several of the lab members. This is not acceptable under any circumstances.

We should as soon as possible sit down with your other supervisors and evaluate the status of your paper and PhD. When we have done so, we can evaluate if any more experiments are needed. Until such a meeting has been conducted, you can only come to the lab during daytime and after a specific agreement with me.

As you still have a lot of personal belongings at your previous office at the Institute, I suggest you come and pick them up tomorrow at 1400.

A responderte i en e-post til N03, N02, og N05, med kopi til forskningsombud Peter Kierulf, prodekan Hilde Nebb, professor N15 og forskningsdirektør N14:

Jeg ble så sjokkert på torsdag 02/04/2015 når jeg har sett alle mine kulturer forsvunnet fra den lille inkubatoren i [senter1]-laben, uten at noen ringte eller informerte meg eller N13 om dem. N13 har avtale med N03 om at disse kulturene … er viktig å ta med i A oppgave som skrives nå, og av det han skrev «du bør ha kontroll over kulturene dine, selv om jeg forsto at han ikke var glad for at disse kulturene skal inkluderes i oppgaven.»

Kan du forklare meg hvordan biologisk materiale forsvinne fra labben; eller hvem har rett til å ødelegge mine materialer?

A tok kontakt med viseadministrerende direktør for medisin, helsefag og utvikling ved OUS og UiO, professor Terje Rootwelt, angående ødeleggelsen av cellekulturene. Den 8. april 2015 svarte Rootwelt at dette var et forskningsspørsmål og at han derfor hadde bedt forskningsdirektør ved OUS, N14, og leder for Institutt for klinisk medisin, Ivar Gladhaug, om å håndtere saken. A svarte samme dag at dette ikke bare var et forskningsspørsmål, men at flere ansatte ved [senter1] hadde fått alvorlige helseproblemer som følge av forholdene ved [senter1], at noen var blitt utbrente og at andre hadde bedt om å få bytte arbeidsplass. Hun skrev også om det som hun oppfattet som nepotisme på [senter1]. Den 25. april 2015 skrev Rootwelt til A:

Vi viser til korrespondansen av 8. april og kan forsikre deg om at din forespørsel blir behandlet med den største oppmerksomhet og av den grunn er vi nødt til å foreta nærmere etterforskning av saken. Vi kontakter deg så snart som mulig.

I juni 2015 oppstod det uenighet i forbindelse med at A skulle presentere del-data fra den andre av hennes artikler på en konferanse i Stockholm. Ifølge N02 var arbeidet gjort under N03s veiledning, og metoder for verifisering og resultater var gjennomgått og diskutert med N02 flere ganger. N02 gjorde gjeldende at han og N03 derfor hadde krav på å bli oppført som medforfattere av artikkelen. De mente imidlertid at manuskriptet ikke var av god nok kvalitet til å presenteres på konferansen. A hadde imidlertid sendt manuskriptet til konferansen bak deres rygg og uten at andre bidragsytere enn A var tatt med som forfattere. N02 anførte at dette var i strid med Vancouver-reglene (om kreditering som forfatter/medforfatter i vitenskapelig forskningsarbeid), samt interne regler om godkjenning av manuskripter før utsendelse. N02 forlangte at manuskriptet ble tilbakekalt.

I november 2015 trakk N10 seg som biveileder for A. Bakgrunnen var at N10, som hadde vært involvert i en betydelig revisjon av As forannevnte artikkel, hadde kommet med et forslag om forfatterskap på artikkelen basert på opplysningene han hadde fått av dem som var involvert i arbeidet. Det fremgår av en lengre e-post fra N10 datert 3. november 2015 at det hadde vært vanskelig å avklare den enkeltes bidrag og at forslaget var lagt fram etter grundig overveielse. Forslaget hadde også vært drøftet i flere møter med bl.a. prodekan Hilde Nebb, dekan Frode Vartdal og professor N15 til stede. Forslaget ble møtt med betydelig motstand av A, som fikk støtte av N12. N10 skrev i e-post 4. november 2015:

Typen kommunikasjon vedrørende forfatterskapet til denne artikkelen, kombinert med tidligere viderverdigheter knyttet til min rolle som As veileder, har tvunget meg til å vurdere nøye hvordan vi går videre herfra. Helt avgjørende er graden av mistillit som har gjennomsyret og fortsetter å gjennomsyre saken og som har smittet over på meg og som jeg finner ekstremt destruktiv. Til tross for at jeg tidligere har vært veileder for ni PhD-studenter og elleve mastergradsstudenter som fullførte sine grader, har jeg ikke opplevd en så opprørt atmosfære i en veiledersituasjon. (…)

Dette, sammen med gjentatte negative meldinger om meg og mine hensikter fra A selv så sent som i går, leder meg til å konkludere at jeg ikke kan ha en levedyktig arbeidsrelasjon med verken N12 eller A og derfor ikke lenger kan delta i dette prosjektet. Jeg ønsker derfor ikke at mitt navn skal være forbudet med dem eller med denne artikkelen, og trekker meg med dette som As veileder.

Forskningsombud Peter Kierulf intervenerte og ba de som pretenderte å ha en rolle i As andre artikkel, om å forklare denne rollen i henhold til Vancouver-reglene. N02, som ikke var blant medforfatterne i N10s forslag, svarte at han ikke ønsket å stå som medforfatter av artikkelen. Dette var det motsatte av det han hevdet da A i juni 2015 hadde sendt et manuskript av artikkelen til konferansen i Stockholm, jf. foran. N02 begrunnet sin beslutning med at han ikke kunne gå god for det som var gjort med artikkelen etter at A hadde sluttet hos ham. Han gjorde samtidig gjeldende at A hadde gitt vev som hun hadde fått tilgang til fra biobanken, videre til en utenlandsk institusjon uten REK-godkjennelse. Han anførte også at A hadde hentet ut pasientinformasjon uten samtykke.

Den 2. desember 2015 ga N03 og N05, som begge var blant medforfatterne i N10s forslag, beskjed til forskningsombud Peter Kierulf om at de ikke ønsket å stå som medforfattere på As arbeid «dersom det inneholder data basert på uetisk aktivitet som uautorisert eksport av biobankmateriale og ureglementert innsamling av kliniske data».

Den 9. desember 2015 fastholdt N02, N03, N05 samt avdelingsoverlege N16 at det var flere aspekter ved As arbeid som de ikke kunne gå god for og at ingen av dem ønsket å være medforfattere på artikkelen. De kunne heller ikke tillate at [senter1] eller [avdeling1] ble brukt som «affiliation», eller at noen av dem, [senter1] eller [avdeling1] ble nevnt i «aknowledgements».

I ettertid konkluderte både OUS og UiO med at As arbeid hadde blitt utført i overensstemmelse med REK-godkjennelsen og helseforskningsloven.

Den 30. mars 2016 ble det holdt et møte ved OUS for å drøfte As situasjon.

Til stede var bl.a. A og hennes hovedveileder N13, dekan Frode Vartdal, forskningsdirektør N14, professor N15, forskningsombud Peter Kierulf, Are Pripp fra Forskerforbundet, samt to jurister fra OUS. Det ble skrevet et referat fra møtet, som i ettertid ble sterkt kritisert av N15 og Kierulf, da de mente at referatet ikke ga en riktig fremstilling av det som hadde blitt sagt. Blant annet hadde forskningsombudet gitt uttrykk for at N02 og N03s adferd overfor A og andre på [senter1], fremsto som manipulativ og hindrende, men det var ikke spor av dette i møtereferatet. Referatet utelot også at forskningsombudet hadde uttrykt et behov for å undersøke [senter1]-gruppen nærmere, særlig det som han beskrev som manipulerende og hindrende adferd fra N02 og N03s side. N15 og Kierulf var også kritiske til at konfliktene ved [senter1] hadde blitt vurdert av de juridiske avdelingene ved OUS og UiO uten at de hadde kontaktet A for å få opplysninger fra henne omkring hennes situasjon. N15 og Kierulf påpekte også at As eksport av biobankmateriale og innsamling av kliniske data, jf. foran, var blitt fremstilt i referatet som et spørsmål om bruk at materiale til nye prosjekter. A hadde imidlertid ikke bedt om å benytte materialet fra biobanken til et nytt prosjekt, men til å fullføre arbeidet hun hadde holdt på med de siste årene. Problemet var heller den uberettigede hindringen av tilgang til materiale av N02 og N03. Av møtereferatet fremgår at OUS og UiO innrømmet at As arbeid hadde blitt utført i overensstemmelse med REK-godkjennelsen og helseforskningsloven. OUS og UiO innrømmet også at de burde ha blitt varslet før celleprøvene ble destruert. De innrømmet videre at det var «systemproblemer» på [senter1] og fortalte at avdelingen hadde startet en intern oppfølgning.

Det fremgår videre av referatet at A signaliserte i møtet at hun ville trenge ca. fire måneder etter juni 2016 for å fullføre en fjerde artikkel, og at hun ville trenge finansiering fra [klinikk1], hvor hun nå hadde arbeidsplass, hvis hun ikke fikk penger fra Helse Sør-Øst eller OUS. A hadde på dette tidspunktet fått forlenget sin arbeidskontrakt, som utløp 1. april 2016, med tre måneder fram til 30. juni 2016. Det ble opplyst at det ikke fantes flere midler etter utløpet av juni, og at hverken OUS eller UiO betaler studenter for å fullføre arbeid som ikke er inkludert i doktoravhandlingen. Det ble imidlertid lovet at UiO og OUS ville sikre fullførelse av det arbeid som ikke var inkludert i avhandlingen.

Opplysningene om at studenter ikke får betalt for å fullføre arbeid som ikke er inkludert i doktoravhandlingen og om at det ikke fantes flere midler etter utløpet av juni, var imidlertid ikke riktige. Ifølge forskningsdirektør Øystein Krüger i Helse Sør-Øst, er det vanlig at en stipendiat som sluttfører sin avhandling før utløpet av stipendperioden, får bruke den gjenstående delen av finansieringen til videre fordypning. Dersom det ikke er aktuelt for stipendiaten å gjøre dette, må restbeløpet betales tilbake. I juni 2016 gjensto det ca. 1,3 millioner kroner av stipendet fra Helse Sør-Øst, tilsvarende seks måneders lønnsmidler samt driftsmidler.

Den 22. april 2016 meldte Forskerforbundet til ledelsen ved OUS at det hadde mottatt flere rapporter som ga grunn til dyp bekymring om arbeids- og forskningsforholdene ved [senter1] og de konflikter som omga N02 og hans forskningsgruppe. Denne bekymringen var forsterket av beskrivelsen fra A, professor N15 og forskningsombud Peter Kierulf. Forskerforbundet anmodet ledelsen ved OUS om å ta de nødvendige skritt til å forbedre forholdene. Forskerforbundet uttrykte at det ville fortsette å støtte A i saken.

Den 4. april 2016 klaget advokat Ingvild Opøien på As vegne til administrerende direktør Bjørn Erikstein ved OUS. Hun gjorde gjeldende at A hadde varslet om kritikkverdige forhold relatert til arbeidsmiljøet ved [senter1] i januar 2014, og at hun hadde blitt utsatt for gjengjeldelser som følge av dette. Ved Helse- og omsorgsdepartementets brev 15. september 2016 ble A gitt status som varsler i henhold til arbeidsmiljøloven. Departementet skrev at det ville undersøke forholdene, men dette har etter det opplyste ikke skjedd.

A disputerte den 10. juni 2016. Hennes ansettelseskontrakt utløp den 30. juni 2016, men i slutten av juni 2016 fikk hun en ny tremåneders kontrakt for perioden fra 1. juli 2016 til 30. september 2016 for å jobbe med revisjonen av den siste artikkelen til PhDen.

I juli 2016 oppsto det en konflikt da A ønsket tilgang til et kostbart konfokalmikroskop i forbindelse med revisjonen av sin siste artikkel. Professor N17 ved Avdeling for molekylær medisin var ansvarlig for mikroskopet. A hadde hatt tilgang til mikroskopet tidligere, men dette var en stund siden og på et tidspunkt da en annen hadde ansvar for mikroskopet. Da A var ukjent for N17, ville han ikke uten videre godkjenne henne som bruker, men forlangte at hun fulgte avdelingens rutiner for nye brukere. Det innebar at hun måtte få en bekreftelse fra sin veileder om at han påtok seg de økonomiske forpliktelsene forbundet med bruk av mikroskopet, samt at hun måtte bli vurdert av avdelingen å ha kompetanse nok til å kunne jobbe alene med det, før han ville gi henne tilgang. Som alternativ tilbød N17 at A kunne gjennomføre analysene under tilsyn av en av N17s medarbeidere. Ifølge N17 beskyldte A ham for å «blokkere» henne, og forsøkte å få tilgang til mikroskopet bak hans rygg og uten å følge de fastsatte rutinene. N17 fikk stoppet dette, hvilket ifølge N17 foranlediget en rekke sjikanerende SMS-er og e-poster fra A. A benektet N17s beskrivelse av hendelsen og mente at hun hadde oppført seg høflig og respektfullt i sin kommunikasjon med ham.

A fikk en bekreftelse fra den som tidligere hadde hatt ansvar for konfokalmikroskopet, om at hun hadde vært på brukerlisten og at hun hadde hatt opplæring i bruk av mikroskopet. I takkemailen som A sendte til vedkommende, kom hun likevel med nedsettende bemerkninger om N17s håndtering av hennes søknad. As daværende veileder, N13, var kopiert inn på denne e-posten og mente at A hadde gått for langt. N13 skrev at A skyldte N17 en unnskyldning og forlangte at hun også skrev en unnskyldning til de andre personene som var kopiert inn på e-posten. A nektet å skrive en slik unnskyldning, da hun mente at hun hadde rett. N13 valgte derfor å slutte som As veileder. Hun ble fjernet fra N13s forskningsgruppe og fikk frist til 31. juli 2016 for å avslutte sitt arbeid ved [senter2]. Hun fikk beskjed om at tilgangen til [avdeling2]/[senter2] ville være stengt fra 1. august 2016.

N18 overtok som veileder for A etter N13 frem til hun fullførte sin fjerde artikkel.

As arbeid med sin fjerde artikkel var ikke fullført da hennes ansettelseskontrakt utløp den 30. september 2016. N15 viste på As vegne til løftet som ble gitt i møtet 30. mars 2016 om at UiO og OUS ville sikre fullførelse av det arbeid som ikke var inkludert i avhandlingen. Hun fikk da løfte om lønn tilsvarende 15 arbeidsdager, med utbetaling når artikkelen var levert, på ellers samme arbeidsvilkår som tidligere. A leverte den fjerde artikkelen 20. oktober 2016, og utbetaling av lønn ble bekreftet i brev fra OUS den 25. oktober 2016. I samme brev bekreftet OUS at As arbeidsforhold ved OUS nå var avsluttet. Hun ble tilbudt tilgang til OUS’ lokaler fram til 31. mars 2017 dersom det var behov for dette grunnet revisjon av den fjerde artikkelen. Midlertidig tilgang skulle i så fall ordnes etter nærmere avtale med N18. Hun ble bedt om å rydde kontoret og avslutte/sortere pågående aktiviteter og å levere adgangskort til N18 innen 11. november 2016.

I februar 2017, og i forbindelse med hovedforhandlingen i tingretten, gjorde OUS gjeldende at A hadde benyttet materiale fra sin oppgave fra masterstudiet ved [utdanningsinstitusjon2] i Sverige i sin første artikkel om «Recruited brain tumor-derived mesenchymal stem cells contribute to brain tumor progression», som ble publisert i journalen «Stem Cells» i januar 2014. A hadde imidlertid ikke fullført dette masterstudiet. Det viste seg at oppgaven hadde blitt publisert på universitetets hjemmeside, men uten tillatelse fra A. Beskyldningene mot A var dermed urettmessige.

A fikk som nevnt foran tilgang til OUS’s lokaler fram til 31. mars 2017 og hadde da status som gjesteforsker uten lønn. OUS avsluttet imidlertid avtalen den 7. mars 2017, dvs. tre uker før ordinært opphør, da OUS mente at A hadde skaffet seg tilgang til humant biologisk materiale i strid med helseforskningsloven og en rekke instrukser som gjelder ved OUS. Da dette ble oppdaget, hadde A ifølge OUS fått beskjed om ikke å røre materialet før godkjennelse fra N02 som prosjektleder og ansvarlig for biobanken var innhentet. Hun ignorerte imidlertid dette pålegget og begynte å arbeide med det biologiske materialet. OUS mente at A vesentlig hadde misligholdt de forpliktelser som hun var pålagt som gjesteforsker og avsluttet forholdet med umiddelbar virkning. A benektet at prøvene var innhentet av henne eller at hun hadde utført eksperimenter på materialet.

Samtlige av dem som avga forklaring i lagmannsretten beskrev A som en hardtarbeidende, flink og dedikert forsker. Om As faglige kvalifikasjoner skrev N13 i en attest datert 12. september 2016:

A drives av en oppriktig sans for vitenskapelig nysgjerrighet samt et ønske om å yte hjelp til syke mennesker. Hun arbeider ekstremt hardt, ikke bare i laboratoriet, men også for å erverve seg innsikt i sitt valgte felt som er imponerende både i bredde og dybde.

For sin doktorgrad ved UIO utarbeidet hun tre meget gode avhandlinger, og hun disputerte på en utmerket måte.

PhD Wiaam Baden ved Lunds universitetssjukehus skrev at A var den mest hardtarbeidende og begavede studenten jeg har hatt.

Kollega N22 karakteriserte A i en e-post 27. januar 2017 blant annet som (…) ekstremt hardt arbeidende, utholdende, kunnskapsrik og nøler ikke med å dele sin kunnskap med andre (…)

Jeg tror sterkt på at A har et ekstremt potensial til å gi et betydelig bidrag til feltet kreftforskning (…)

As første artikkel «Recruited brain tumor-derived mesenchymal stem cells contribute to brain tumor progression», som ble publisert i journalen «Stem Cells», ble i januar 2014 nominert blant de to beste forskningsbidragene fra Hjerte-, lunge- og karklinikken (HLK) ved OUS. Hun ble også vurdert som en kandidat for en pris for unge forskere for denne artikkelen. A hadde bred kompetanse og var i tillegg til egne artikler medforfatter i andres publikasjoner. Hun hadde høy «impact factor» (innflytelsesfaktor) på de artiklene hun publiserte, det vil si et høyt nivå av siteringer av artikler publisert i vitenskapelige artikler, som betraktes som en form for kvalitetsmål på forskning.

A tok ut stevning mot OUS den 6. juni 2016 med påstand om erstatning og oppreisning for gjengjeldelser som følge av varsling om kritikkverdige forhold ved arbeidsplassen. OUS tok til motmæle og påstod seg frifunnet.

Oslo tingrett avsa 6. mars 2017 dom med slik domsslutning:

1. Oslo Universitetssykehus HF frifinnes.

 

2. A betaler innen to uker fra dommens forkynnelse 477 726- firehundreogsyttisjutusensjuhundreogtjueseks- kroner i sakskostnader til Oslo Universitetssykehus HF.

 

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 5. til 9. mars 2018 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. N03 møtte på vegne av OUS sammen med prosessfullmektig. N03 avga forklaring. Det ble avhørt seksten vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

 

 

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

A varslet sin nærmeste leder, N02, om kritikkverdige forhold ved [senter1] i januar 2014, jf. arbeidsmiljøloven § 2-4. Varselet gjaldt det spesifikke arbeidsmiljøet under N02s ledelse og det forholdet at flere ansatte viste psykosomatiske reaksjoner, ble syke, langtidssykemeldte, og sluttet. Hennes egen forklaring, etterfølgende e-poster og senere varslinger både internt og til Helse- og omsorgsdepartementet, er bevis for at varslingen har funnet sted. Det stilles ikke strenge beviskrav, og heller ikke krav om sannsynlighetsovervekt, for at varslingen har skjedd.

A ble møtt med gjengjeldelser fra arbeidsgiveren som følge av varslingen, i strid med arbeidsmiljøloven § 2-5. Hun ble for det første stilt overfor valget mellom å slutte eller å gjennomføre doktorgraden på ett år kun få dager etter varslingen. Dette var en gjengjeldelse for varslingen. Valget var umulig, i det normert tid for å gjennomføre en doktorgrad er tre år.

Kravet fra arbeidsgiver om at A måtte bytte emne for doktorgraden, var også en gjengjeldelseshandling. Like før varslingen, i desember 2013, hadde Helse Sør-Øst bevilget midler til et treårig stipend for A på et prosjekt innen immunterapi. Arbeidsgiveren krevde imidlertid at A tok sin PhD innen et basalterapiprosjekt. Dette var et annet fagområde enn det Helse Sør-Øst hadde bevilget forskningsmidler til.

Sperring av As adgang til [senter1]-laben 1. april 2015, samt ødeleggelsen av As cellekulturer var også en gjengjeldelseshandling. Det var umulig å se med det blotte øyet om kulturene var forlatt eller terminert. Det er uhørt å kaste en forskers cellekulturer uten først å kontakte forskeren for å forsikre seg om at de er forlatt. Forklaringen om at cellekulturene ble kastet i forbindelse med påskerengjøring, er uholdbar. Det foregår ikke rutinemessig rengjøring av inkubatorer i påsken og det var ikke varslet om at inkubatoren skulle rengjøres. N05, som kastet cellekulturene, deltar uansett ikke i rengjøringen av inkubatorene ved [senter1]. Dette arbeidet gjøres av ingeniørene. Hendelsen kan ikke forklares på annen måte enn at den var en gjengjeldelse for varslingen.

Kravet fra N02, N03 og N05 om medforfatterskap til As andre artikkel i juni og november 2015, var også en gjengjeldelseshandling. Verken N02, N03 eller N05 hadde bidratt til artikkelen i en slik grad at de var berettiget til å kreve medforfatterskap. Da N02, N03 og N05 trakk seg som medforfattere, var det allerede avgjort av forskningsombud Peter Kierulf at de ikke hadde krav på medforfatterskap i henhold til Vancouver-reglene. N02s anklage om at A hadde gitt bort biobankmateriale til utlandet var også en gjengjeldelseshandling. Anklagen var ubegrunnet og As arbeid var utført i overensstemmelse med foreliggende REK-godkjennelse og helseforskningsloven. Det var også en gjengjeldelseshandling å nekte A å bruke [senter1] som affiliation på den andre artikkelen.

Serien med korte ansettelseskontrakter var også en gjengjeldelseshandling. Helse Sør-Øst hadde tildelt midler for et treårig doktorgradsstipend fra 2014 til 2016 og A hadde dermed krav på en tilsvarende treårig ansettelseskontrakt. OUS ønsket å kvitte seg med A på grunn av varslingen. Det var derfor hun kun ble tildelt korte ansettelseskontrakter.

Avtalen om en ulønnet gjesteforskerstilling for å ferdigstille den fjerde artikkelen, var urettmessig og en gjengjeldelseshandling. Gjesteforskerstillinger er forbeholdt utenlandske forskere som har finansiering fra hjemlandet. A hadde krav på lønn for det arbeidet hun utførte i perioden oktober 2016 til juni 2017. Det var midler igjen fra Helse Sør-Øst til å lønne A. Istedenfor å lønne A, sendte OUS resten av stipendiatmidlene tilbake til Helse Sør-Øst.

Beskyldninger om selvplagiat ved As første artikkel til doktorgraden, var også en gjengjeldelseshandling. Artikkelen var basert på As ikke fullførte masterstudier i Sverige. A var ukjent med at den ikke–fullførte masteroppgaven hadde blitt publisert på hjemmesiden til Universitetet i Ørebro, og dette hadde skjedd uten at hun hadde blitt forespurt. Beskyldningene som kom i forbindelse med hovedforhandlingen for tingretten, var urettmessige og skadelige for As renommé som forsker.

Avskjeden i mars 2017 var også en gjengjeldelseshandling. Beskyldningen om at A i forbindelse med revisjon av sin fjerde artikkel hadde håndtert en prøve fra en pasient uten samtykke fra pasienten og N02 som prosjektleder og ansvarlig for biobanken, var ubegrunnet og urettmessig.

A har fremlagt opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted gjengjeldelser. Det skal derfor legges til grunn at slike gjengjeldelser har funnet sted hvis ikke arbeidsgiveren sannsynliggjør noe annet, jf. arbeidsmiljøloven § 2-5 første ledd annet punktum. OUS har ikke sannsynliggjort noen annen begrunnelse for de tiltakene som A har blitt utsatt for.

A har lidt økonomisk tap som følge av gjengjeldelseshandlingene og har krav på erstatning etter alminnelige regler. For hver gang hun fikk en ny ansettelseskontrakt, måtte A søke om fornyet opphold hos Utlendingsdirektoratet og måtte betale gebyr for søknaden. A har betalt fem unødige gebyrer på til sammen kr 15.000 som følge av at OUS urettmessig gav A korte ansettelseskontrakter. OUS visste at A hadde en arbeidsrelatert oppholdstillatelse, og gebyrene var en påregnelig følge av de korte ansettelseskontraktene.

A har også lidt tap på grunn av den rettsstridige avtalen om gratisarbeid i perioden oktober 2016 til juni 2017. OUS hadde plikt til å lønne A for utført arbeid i denne perioden. OUS hadde også mulighet til å sikre finansieringen ved å søke Helse Sør-Øst om å bruke resten av stipendiatmidlene. As krav på lønn i denne perioden utgjør 300 000 kroner. Det var tilstrekkelig midler igjen til å dekke As lønn i perioden. Ifølge forklaringen fra forskningsleder Øystein Krüger, er det sannsynlig at en slik søknad ville blitt innvilget.

A har også krav på oppreisning etter arbeidsmiljøloven § 2-5 tredje ledd jf. første ledd. Det er grunn til å tro at gjengjeldelser har funnet sted og OUS har ikke sannsynliggjort at det motsatte er tilfellet. Størrelsen på oppreisningen skal være et beløp som retten finner rimelig. I betraktning arten og alvorlighetsgraden av de ulovlige gjengjeldelsene, bør oppreisningen settes høyt.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Oslo Universitetssykehus HF dømmes til å betale A oppreisning, fastsatt etter rettens skjønn.

 

2. Oslo Universitetssykehus HF dømmes til å betale A erstatning, fastsatt etter rettens skjønn.

 

3. Oslo Universitetssykehus HF dømmes til å betale sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

 

 

 

Ankemotparten, Oslo Universitetssykehus HF, har i hovedtrekk anført:

A har ikke varslet om mangler ved det psykososiale arbeidsmiljøet eller annen manglende etterlevelse av HMS-regelverket ved [senter1]. A må sannsynliggjøre at hun varslet om forhold som faller inn under arbeidsmiljøloven § 2-4, og dette har hun ikke gjort. Bortsett fra hennes egen forklaring, foreligger verken muntlige eller skriftlige bevis for at A varslet om kritikkverdige forhold ved [senter1] i januar 2014.

Det er på det rene at A uttrykte misnøye med at hun ikke fikk delta på et seminar i Canada, og med at hun ikke fikk tilstrekkelige ressurser til egen forskning. At hun tok opp slike forhold, faller utenfor rammen av hva som kan anses som varsling i henhold til arbeidsmiljøloven § 2-4.

Det har heller ikke vært iverksatt tiltak mot A som kan anses som gjengjeldelser, jf. arbeidsmiljøloven § 2-5. OUS har ikke forkortet As periode som doktorgradsstipendiat etter at varslingen angivelig fant sted. A startet opp sitt doktorgradsarbeid 1. mars 2012. Med en disputas i mars 2015 ville hun ha disputert til PhD-graden i løpet av tre år. Dette samsvarer med normert tid for et PhD-studium. [senter1]-ledelsens antagelse om at A kunne ha disputert innen tre år i henhold til normert tid, var forsvarlig.

OUS har ikke i gjengjeldelseshensikt fratatt eller forsøkt å frata A deltakelse som stipendiat i Helse Sør-Øst-prosjektet etter at varslingen angivelig fant sted. A ble finansiert av midler fra Helse Sør-Øst fra februar 2014 til etter at hun disputerte i juni 2016. Dette prosjektet ble dessuten tildelt OUS og ikke A. Da N02 kontaktet Helse Sør-Øst i januar 2014 med spørsmål om stipendiatbytte i prosjektperioden, var dette med tanke på å erstatte A med en annen stipendiat etter at A hadde disputert, og med bakgrunn i As opptreden overfor kolleger og hovedveileder i årene 2012 og 2013. Det forhold at Helse Sør-Øst tidlig i januar 2015 ikke tillot stipendiatbytte, skyldtes misforståelser. Den omstendighet at Helse Sør-Øst avslo anmodningen om stipendiatbytte, er uansett ikke bevis for at A ble utsatt for en gjengjeldelseshandling. Det vesentlige er at N02 likevel ønsket å føre A frem til en doktorgrad. Under enhver omstendighet er det ingen årsakssammenheng mellom den påståtte varslingen i januar 2014 og [senter1]-ledelsens ønske om å bytte stipendiat i prosjektperioden. Ønsket om stipendiatbyttet skyldes ene og alene As adferd, som var en belastning for N03 og miljøet ved [senter1].

Ødeleggelsen av cellekulturene tilhørende A i påskeuken 2015 var ikke en gjengjeldelseshandling. Det foreligger ingen årsakssammenheng mellom denne hendelsen og den påståtte varslingen. Cellekulturene ble med god grunn ansett som forlatt og terminert. Slikt biologisk materiale tilhører uansett OUS som forskningsinstitusjon, og ikke den enkelte ansatte.

De andre tiltakene som A har vist til, utgjør ikke gjengjeldelseshandlinger. Dette gjelder kravet fra sentrale medarbeidere tilknyttet [senter1] om medforfatterskap til As artikler, beslutningen av N02, N03 og N05 om ikke å stå som bidragsyter til As andre artikkel, og beslutningen om å nekte affiliation til As andre artikkel. Det gjelder også den omstendighet at A i løpet av sitt ansettelsesforhold hos OUS kun hadde kortsiktige arbeidskontrakter, samt avslutningen av As arbeidsforhold. Samtlige av disse hendelsene var saklig begrunnet i andre forhold, og det foreligger ikke årsakssammenheng mellom disse hendelsene og den angivelige varslingen i januar 2014.

OUS har ellers, i samarbeid med Det medisinske fakultet, utvist en omsorg overfor A utover det som kunne forventes, tatt i betraktning hennes opptreden overfor kollegaer og arbeidsgiver, i den hensikt å bidra til at hun kunne fullføre sin doktorgrad.

De tiltak som av A karakteriseres som gjengjeldelser, har uansett ikke ledet til noe økonomisk tap for henne. A har mottatt full lønn i perioden fra 1. mars 2012 frem til avslutningen av arbeidsforholdet i 2016. Gebyrer til Utlendingsdirektoratet i anledning fornyelse av oppholdstillatelser i Norge, kan ikke kreves erstattet. At tillatelsene måtte fornyes hyppig, har sammenheng med at OUS, som følge av usikre finansieringsmuligheter, ikke kunne inngå arbeidskontrakter med A av lang varighet.

De rettslige vilkår for oppreisning for ikke–økonomisk tap foreligger ikke, i det OUS ikke har utvist erstatningsbetingende adferd.

OUS har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

 

2. Oslo Universitetssykehus HF tilkjennes sakens omkostninger for Borgarting lagmannsrett.

 

 

 

Lagmannsretten bemerker:

Saken gjelder varslingsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven slik de lød før lovendring 16. juni 2017 nr. 42. Alle lovhenvisninger gjelder derfor bestemmelsene før lovendringen trådte i kraft.

Hovedspørsmålene i saken er om A har varslet om kritikkverdige forhold ved [senter1] i samsvar med arbeidsmiljøloven § 2-4 og, i så fall, om hun har vært utsatt for gjengjeldelser fra arbeidsgiveren i strid med arbeidsmiljøloven § 2-5.

Det følger av arbeidsmiljøloven § 2-4 første ledd at en arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten. Fremgangsmåten ved varslingen må være forsvarlig, jf. arbeidsmiljøloven § 2-4 annet ledd. Det stilles imidlertid ikke særskilte formkrav til selve varslingen. Det er tilstrekkelig at arbeidstaker har sagt ifra, enten skriftlig eller muntlig.

Videre følger det av arbeidsmiljøloven § 2-5 at gjengjeldelser mot arbeidstaker som varsler i samsvar med § 2-4, er forbudt. Det er arbeidsgiver som må bevise at varslingen er utenfor rammene av § 2-4. Dessuten er det oppstilt en regel om delt bevisbyrde ved tvister om gjengjeldelser som påstås å være begrunnet i arbeidstakers varsling: Dersom arbeidstaker fremlegger opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted gjengjeldelser, skal det legges til grunn at slik gjengjeldelse har funnet sted hvis ikke arbeidsgiveren sannsynliggjør noe annet, jf. § 2-5 første ledd annet punktum. Ifølge forarbeidene skal det ikke stilles for strenge beviskrav. Det vil normalt være nok at arbeidstaker kan vise at varslingen har skjedd, og at oppsigelsen eller annen handling kom tett på varslingen i tid, jf. Ot.prp.nr.84 (2005–2006) side 53.

Ankende part har, under henvisning til forarbeidene og sammenhengen i lovbestemmelsene om varsling, anført at det heller ikke må stilles strenge beviskrav til hvorvidt varslingen har funnet sted. Ifølge den ankende part gir det ingen sammenheng i lovbestemmelsene om det først skal stilles et krav om sannsynlighetsovervekt for hvorvidt varsling har skjedd, etterfulgt av et annet og lavere beviskrav om hvorvidt varsleren har blitt utsatt for gjengjeldelser som følge av varslingen. Lagmannsretten er ikke enig i dette, og finner ikke holdepunkter for at lovgiver har ment å endre eller senke det alminnelige beviskravet for at arbeidstakeren har varslet. Lagmannsretten viser i den sammenheng til at det er lovfestet særskilte bevisbyrderegler i arbeidsmiljøloven § 2-4 tredje ledd og § 2-5 første ledd annet punktum. Dersom lovgiver hadde ment at de alminnelige regler om bevisbyrde og beviskrav ikke skulle gjelde for spørsmålet om varsling har funnet sted, ville dette gått fram av loven. Det er heller ikke noe i lovforarbeidene som tyder på at det har vært tilsiktet en særskilt bevisregel for dette spørsmålet. Det påligger derfor etter lagmannsrettens syn den som pretenderer at varsling har funnet sted, å bevise dette med alminnelig sannsynlighetsovervekt.

A har forklart at hun den 8. januar 2014, ca. kl. 15 på ettermiddagen, traff N02 på et møterom ved et tekjøkken i [senter1]s lokaler, og ba om en samtale. Under samtalen varslet A om det dårlige psykososiale arbeidsmiljøet ved [senter1]. Samtalen varte mellom 30 og 40 minutter. Ifølge A varslet hun om at medarbeiderne var deprimerte på grunn av tvister som hadde oppstått og fordi de manglet veiledning og ledelse, og oppfattet ledelsen slik at den ikke brydde seg. Flere ansatte hadde blitt syke på grunn av arbeidsmiljøet, noen var langtidssykmeldte, og noen hadde sluttet. Hun varslet også om forskjellsbehandling ved at norske forskere ved laboratoriet fikk fordeler som de utenlandske forskerne ikke fikk. Hun fortalte N02 at han burde bruke mer tid på laboratoriet og behandle folk likt. Ifølge A ble N02 opprørt og sint, og sa at dette ikke var hennes sak.

A forklarte at hun ikke fortalte andre om samtalen med N02. N02 kunne i retten ikke huske at samtalen hadde funnet sted, eller at han noen gang hadde vært alene med A på et rom. Han hadde bare møtt henne i gangen og vært på møter der flere var til stede. Han husket at A ble opprørt da hun oppdaget at N06 og N05 var påmeldt et forskersymposium i Canada som A mente hun var mer berettiget til å delta på, og han husket også As e-post 15. januar 2014 hvor hun informerte om at hun ville slutte på [senter1] blant annet på grunn av dette. Han avviste imidlertid at A noen gang hadde varslet eller på annen måte tatt opp med ham det psykososiale arbeidsmiljøet på [senter1] eller spørsmålet om diskriminering mellom utenlandske og norske forskere.

N03 forklarte at han ikke var på kontoret den 8. januar 2014 da varslingen skulle ha funnet sted, og at han heller ikke i ettertid fikk høre av andre om en samtale mellom A og N02. Han husket at A ble opprørt da hun ikke fikk anledning til å reise på forskersymposium i Canada. Han var også kopiert inn på e-posten 15. januar 2014 til N02 da A informerte om at hun ville slutte hos [senter1], men ifølge N03 ble det ikke i denne forbindelsen nevnt at A hadde varslet eller på annen måte tatt opp med N02 det psykososiale arbeidsmiljøet på [senter1] eller spørsmålet om diskriminering mellom utenlandske og norske forskere.

N19, som var ingeniør på [senter1] i januar 2014, ga en detaljert beskrivelse av det dårlige psykososiale arbeidsmiljøet ved [senter1] fra omtrent 2013. Hun uttalte seg kritisk til ledelsen på laboratoriet og deres håndtering av enkeltpersoner, herunder A. N19 beskrev hvordan hun selv ble sykmeldt på grunn av enkelthendelser og at hun etter hvert søkte om overflytting til en annen institusjon for å komme seg vekk fra [senter1]. Hun forklarte imidlertid at A ikke fortalte henne om at hun hadde tatt det dårlige psykososiale arbeidsmiljøet på [senter1] opp med N02 eller andre i ledelsen. Hun hadde heller ikke hørt fra andre at dette hadde skjedd.

N20, som tidligere var N02s assistent, forklarte seg også om det dårlige psykososiale arbeidsmiljøet ved [senter1]. N20 ble sykmeldt i januar 2014 bl.a. som følge av det dårlige arbeidsmiljøet og var blitt frarådet av sin lege å gå tilbake. Hun beskrev et arbeidsmiljø med splittelse mellom de norske og de utenlandske ansatte, samt de som var enige eller uenige med ledelsen. Hun hadde imidlertid ingen informasjon om at A hadde varslet eller på annen måtte snakket med N02 om det psykososiale arbeidsmiljøet eller diskriminering på [senter1] i perioden rundt 8. januar 2014.

N21, som er avdelingsingeniør på [senter1], bekreftet forklaringene gitt av N19 og N20 vedrørende det psykososiale arbeidsmiljøet. N21 forklarte at A ikke hadde snakket med henne om at hun hadde varslet eller på annen måtte sagt fra til N02 om det psykososiale arbeidsmiljøet eller diskriminering på [senter1]. Hun mente at hun hadde hørt av en annen at A hadde tatt disse forholdene opp med N02, men hun husket ikke detaljene, og kunne ikke tidfeste nærmere når dette skulle ha skjedd

Verken N05, som var enhetsleder på [senter1], eller forsker N06, hadde fått med seg at A hadde varslet om forholdene på [senter1] i januar 2014.

N13, som var As veileder fra mars 2015 til hun disputerte i juni 2016, forklarte at A snakket med ham om at hun følte seg dårlig behandlet, men han kunne ikke huske at hun nevnte at hun hadde varslet eller på annen måte tatt opp det dårlige psykososiale arbeidsmiljøet eller diskriminering mellom utenlandske og norske forskere med N02 eller andre i ledelsen hos [senter1]. N13 forklarte at han først ble kjent med at A skal ha varslet om disse forholdene, da det ble tatt ut stevning (juni 2016).

N12 forklarte derimot at A fortalte henne i januar 2014 at hun hadde hatt et møte med N02 om konflikter og problemer ved arbeidsmiljøet på [senter1]. A hadde fortalt N12 at N02 hadde reagert med å ta fra henne stipendet fra Helse Sør-Øst.

Professor N15 ved Senter for medisinsk etikk forklarte at han traff A første gang høsten 2014 da han underviste i forskningsetikk for PhD-studenter ved Det medisinske fakultetet ved UiO. Under et møte dagen etter forelesningen, fortalte A at hun hadde tatt opp det dårlige psykososiale arbeidsmiljøet med N02 på vegne av de ansatte ved [senter1]. Hun fortalte at N02 da hadde blitt sint, og at han noe senere hadde gitt A beskjed om at hun ikke kunne fortsette med doktorgraden innen det fagområdet hun ønsket og hadde begynt på.

Forskningsombud Peter Kierulf forklarte at A meddelte ham om det dårlige psykososiale arbeidsmiljøet ved [senter1], og at folk ble syke og sluttet. Han kunne imidlertid ikke svare på om A hadde varslet overfor N02 eller andre i januar 2014. Han ble først kjent med A og hennes situasjon høsten 2014.

Vitnebevisene gir liten støtte til As forklaring. Det er ingen ansatte på [senter1] som har forklart at de i januar 2014 hadde hørt at A hadde varslet eller på annen måte sagt fra til N02 om det psykososiale arbeidsmiljøet eller diskriminering på [senter1]. N21 forklarte som nevnt at hun hadde hørt av en annen at A hadde tatt opp disse forholdene med N02, men hun husket ikke når hun hadde hørt dette eller når dette skulle ha skjedd. Det er kun N12 som har forklart at hun hørte fra A at hun hadde varslet til N02 i januar 2014. N15 forklarte at A høsten 2014 fortalte ham at hun hadde varslet på vegne av de andre ansatte i [senter1], men forklaringene fra de ansatte støtter ikke opp under dette. Dersom A varslet på vegne av de ansatte, må det antas at A ville ha snakket med de ansatte om dette både før og etter at varslingen fant sted. Det er for øvrig påfallende at N15 forklarte at A hadde sagt til ham at hun hadde bedt om et møte med N02 på vegne av andre medarbeidere, mens hun selv i lagmannsretten forklarte at møtet kom til tilfeldig og uten at andre hadde bedt henne om å ordne et møte.

De skriftlige bevisene gir heller ikke støtte til As forklaring om at hun varslet til N02 den 8. januar 2014. Den første korrespondansen etter 8. januar 2014 er e-posten fra A til N03 13. januar 2014, etter at hun ble kjent med at N05 og N06 skulle reise på forskersymposium til Canada. E-posten viser at A var kritisk til ledelsens beslutning om deltakelse på konferansen og hun mente at hun var blitt urettferdig behandlet, men den gir ikke noe støtte for at hun varslet som påstått til N02.

Det er heller ikke noe i e-posten datert 15. januar 2014, da A ga beskjed til N02 og N03 om at hun hadde bestemt seg for å slutte hos [senter1], som etter lagmannsrettens syn kan tolkes slik at A varslet til N02 som påstått den 8. januar 2014. E-posten viser tydelig at A var ulykkelig over forholdene og arbeidsmiljøet ved [senter1]. Mesteparten av e-posten dreier seg imidlertid om hvor skuffet og opprørt A var over at hun ikke fikk reise til Canada på konferansen og at hun mente at hun var blitt urettferdig behandlet. Den ankende part har anført at det som «plutselig skjedde», jf. sitatet på side 3, var varslingen den 8. januar 2014. Lagmannsretten er ikke enig. Ordene er uklare og, sett i sammenheng med resten av e-posten, kan de like godt forstås slik at situasjonen vedrørende konferansen i Canada var dråpen som fikk begeret til å renne over for A og som gjorde at hun plutselig fikk nok av å jobbe så hardt, at hun mistet troen på arbeidet hun skulle gjøre sammen med N03, og at hun derfor valgte å slutte. Lagmannsretten viser til at A konkluderer: «Og på grunn av at jeg ikke kan tolerere mer av dette, valgte jeg å slutte i jobben min her».

Lagmannsretten kan heller ikke se at øvrige dokumentbevis støtter As forklaring om at hun varslet til N02 den 8. januar 2014 som påstått. Etter lagmannsrettens syn er det mer nærliggende å forstå også e-posten 19. januar 2014, sitert foran, som et uttrykk for misnøye fra As side over at hun ikke fikk anledning til å reise på konferanse til Canada. Lagmannsrettens forståelse støttes av As e-post til N03 den 26. mai 2014 (sitert foran), hvor A skriver at hun «klaget over diskriminering og favorisering (…) fordi denne personen ble sendt på en så dyr konferanse og ble betalt for selv om hun ikke hadde drevet forskning i labben på 2 år.»

Lagmannsretten konkluderer med at den ankende part ikke har sannsynliggjort at hun varslet til N02 om det dårlige psykososiale arbeidsmiljøet og diskriminering på [senter1] den 8. januar 2014.

Det er ubestridt at A varslet til viseadministrerende direktør ved OUS, Terje Rootwelt, om forholdene ved [senter1] i april 2015. Det er også ubestridt at A ved sin advokat varslet til administrerende direktør Bjørn Erikstein ved OUS den 4. april 2016, og at hun i henhold til brev fra Helse- og omsorgsdepartementet fikk status som varsler i henhold til arbeidsmiljøloven den 15. september 2016. Det er imidlertid ikke anført at A har vært utsatt for gjengjeldelseshandlinger på grunn av disse varslingene. Anførslene om gjengjeldelser knytter seg til den påståtte varslingen 8. januar 2014.

Gitt det resultatet lagmannsretten har kommet til i spørsmålet om hvorvidt varsling har funnet sted, er det ikke nødvendig å ta stilling til om A har blitt utsatt for gjengjeldelser fra arbeidsgiveren, eller spørsmålet om erstatnings- eller oppreisningsansvar for OUS.

OUS har vunnet saken og har etter tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for nødvendige sakskostnader. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen om erstatningsplikt etter unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Advokat Moland har fremlagt omkostningsoppgave for lagmannsretten med et krav på 297 000 kroner. Det er ikke fremsatt innsigelser mot kostnadsoppgaven. Kravet legges til grunn idet lagmannsretten finner kostnadene nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5.

Lagmannsretten legger sitt resultat til grunn ved avgjørelse av sakskostnadene for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Lagmannsretten gjør den ankende part oppmerksom på adgangen til å be om at lagmannsretten fastsetter hennes prosessfullmektiges godtgjøring, jf. tvisteloven § 3-8. Begjæring må i tilfelle fremmes innen én måned etter dommens forkynning.

Dommen er enstemmig.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist fordi det har vært vanskelig å samle rettens medlemmer og på grunn av påskeferien.

 

 Domsslutning:

1. Anken forkastes.

 

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til Oslo Universitetssykehus HF 297 000 – tohundreognittisjutusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.