Kst dommer Dragsten: Sparebanken Nord – nå del av Sparebanken Nord-Norge – var i 1988 kommet i en meget vanskelig situasjon. Til banken, som hadde hovedsete i Tromsø, lå 17 avdelinger og under disse i alt 48 filialer spredt omkring i Troms og Finnmark. I bankkonsernet var det 735 ansatte, tilsvarende ca 700 årsverk. Det ble nødvendig å foreta store innskrenkninger. Staben i Tromsø ble redusert med 20 prosent. For øvrig ble det funnet nødvendig med en reduksjon av 115 årsverk. Ved gjennomgang av filialnettet kom man til at 18 filialer måtte legges ned. Det ble besluttet gjort med virkning fra 31 oktober 1988.
Arbeidsstokken ble søkt redusert ved frivillige ordninger. Her var de ansatte trukket inn. Det ble utarbeidet en «omstillingspakke». Ved utarbeidelsen og gjennomføringen av denne hadde «omstillingsutvalget» en sentral rolle. Ved omstillingen lyktes det å få bemanningen redusert med 90 ansatte, Det ble likevel nødvendig å si opp 50 arbeidstakere. Oppgsigelser ble gitt til dem som var ansatt ved de filialer som var besluttet nedlagt, og som det ikke ble funnet frem til noen løsning for.
Blant de filialer som ble besluttet nedlagt, var Grovfjord hørende under avdeling Hamnvik og Kanebogen under avdeling Harstad. Tove Ellefsen som var ansatt som filialbestyrer i Grovfjord filial og Brit Elvevoll og Sigve Larsen, som begge var ansatt i Kanebogen filial, ble oppsagt.
Etter resultatløse forhandlinger reiste de tre nevnte arbeidstakere søksmål mot banken ved Tromsø byrett som lokal arbeidsrett. Stevninger ble tatt ut, av Brit Elvevoll og Sigve Larsen den 2 november 1988, og av Tove Ellefsen den 1 desember 1988. Saksøkerne krevde dom for at oppsigelsene skulle settes til side som ugyldige og at de skulle tilkjennes erstatning.
Banken krevde ved tilsvar at Brit Elvevoll og Sigve Larsen, – etter arbeidsmiljøloven § 61 nr 4, annet ledd – skulle fratre sine stillinger under sakens behandling. Banken krevde ikke kjennelse for at Tove Ellefsen skulle fratre. Hun begjærte, ved uttak av stevning midlertidig forføyning etter
Side 777

tvangsfullbyrdelsesloven § 262. Prinsipalt påsto hun rett til å fortsette i sin stilling eller bli tilbudt tilsvarende stilling i visse andre filialer eller i bankens avdelingskontor i Harstad til saken var rettskraftig avgjort samt rett til utbetaling av lønn til samme tidspunkt. Rett til lønn ble videre reist som et subsidiært krav.
De to sakene ble forenet til felles behandling for Tromsø byrett. Denne avsa 16 januar 1989 kjennelse angående begjæringen om midlertidig forføyning og kravet om fratredelse. Ved kjennelsen ble Sigve Larsen og Tove Ellefsen gitt rett til lønn til rettskraftig dom forelå. Brit Elvevoll fikk ikke medhold. Med unntak for Brit Elvevoll påkjærte saksøkerne byrettens avgjørelse til Hålogaland lagmannsrett. Ved lagmannsrettens kjennelse av 24 april 1989 ble begjæringen om midlertidig forføyning ikke tatt til følge. Bankens krav om kjennelse for at Sigve Larsen skulle fratre ble avvist med den begrunnelse at han var fratrådt på dette tidspunkt. Lagmannsrettens kjennelse ble etter videre kjæremål stadfestet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse av 13 juli 1989.
I hovedsaken avsa Tromsø byrett 9 juni 1989 dom med slik domsslutning:
«1. Sparebanken Nord v/styrets formann frifinnes.
2. Saksøkernes subsidiære påstand avvises.
3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»
Brit Elvevoll, Sigve Larsen og Tove Ellefsen påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett som 17 oktober 1990 avsa dom med slik domsslutning:
«1. Tromsø byretts dom av 9. juni 1989 stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»
Brit Elvevoll, Sigve Larsen og Tove Ellefsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har ved kjennelse av 15 mars 1991 henvist anken til Høyesterett. Henvisningen omfatter ikke bevisbedømmelsen om berettigelsen av nedleggelsene av filialene Grovfjord og Kanebogen.
Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Som følge av henvisningskjennelsen, er spørsmålet om nedleggelsen av filialene var saklig begrunnet i bankens behov ikke gjenstand for prøvelse av Høyesterett. For Høyesterett er det bare Tove Ellefsen som påstår at oppsigelsen skal settes til side som ugyldig. Alle tre ankende parter krever tilkjent erstatning og oppreisning med grunnlag i usaklig oppsigelse.
Subsidiært påstår alle dom for utbetaling av lønn. Lønnskravene er for alle avgrenset i tid fra oppsigelsesfristens utløp. Brit Elvevoll og Sigve Larsen krever lønn frem til de tidspunkter de frafalt krav om rett til å stå i stilling, som henholdsvis var 2 januar 1989 og 13 mars 1989. Tove Ellefsen har avgrenset sitt krav om lønn til 13 juli 1989 da hennes
Side 778
begjæring om gjeninntreden ble endelig avgjort av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Ved Nord-Troms herredesrett er det foretatt bevisopptak til bruk for Høyesterett. Forklaringer er avgitt av de tre ankende parter, av en partsrepresentant for ankemotparten og fire vitner. Disse har alle avgitt forklaring for lagmannsretten.
Noen nye dokumenter er fremlagt for Høyesterett. Saken står imidlertid – for de spørsmål som prøves – i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.
De ankende parter har opprettholdt sine anførsler fra tidligere retter og har særlig anført følgende:
Det prinsipp som ble lagt til grunn ved oppsigelsene, er ikke forenlig med arbeidsmiljøloven § 60 nr 2, 2. punktum. Bestemmelsen der krever at oppsigelse bare kan skje etter individuell vurdering av de enkelte ansatte. Det fordres også ved innskrenkninger. Ved nedleggelsene av filialene skulle det vært foretatt en sammenligning mellom dem som arbeidet der og andre ansatte i bankkonsernet. Brit Elvevoll og Sigve Larsen, som begge var tilknyttet filial Kanebogen, skulle ha vært vurdert opp mot ansatte i avdelingen Harstad som filialen lå under. Det er imidlertid i denne sak ikke nødvendig å ta stilling til hvem de oppsagte skulle ha vært sammenlignet med – ansatte innen samme avdeling eller innen hele konsernet – idet det overhodet ikke ble foretatt noen vurdering av de oppsagte i forhold til andre. Når det ikke ble gjort, kan oppsigelsene ikke ansees saklige. At de ankende parter var ansatt i de filialer som ble nedlagt, er ikke relevant. Oppsigelse av alle som arbeidet ved en nedlagt filial, ble heller ikke gjennomført som fast ordning. Avvik ble gjort ved nedleggelsen av filialen i Sørkjosen. De som arbeidet der, ble flyttet til avdelingen på Storslett, og de med dårligst ansiennitet i avdelingen ble oppsagt.
Lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at de ansattes tillitsvalgte har godkjent eller medvirket til den ordning som ble fulgt ved oppsigelsene. Det går frem – bl a av referat fra møte i hovedstyret den 16 juni 1988 – at de tillitsvalgte ikke aksepterte oppsigelser. Det som er protokollert – under sak 3 og 4 – i omstillingsutvalgets møte 6 juli 1988, kan ikke forstås slik at det var enighet om at de som var ansatt ved de filialer som var gjenstand for nedleggelse, skulle sies opp. Omstillingsutvalget hadde for øvrig ingen myndighet til å fatte vedtak om oppsigelser.
Loven må forstås slik at tilbud om annet arbeid ikke kan reparere en oppsigelse som er usaklig etter arbeidsmiljøloven § 60 nr 2, 2. punktum. Men selv om en oppsigelse fyller saklighetskravet etter regelen der, bestemmer § 60 nr 2, 1. punktum at oppsigelsen likevel er usaklig hvis arbeidsgiveren har annet passende arbeid å tilby, og dette ikke er gjort. Loven krever at det før oppsigelse gis, fremsettes et konkret tilbud til arbeidstakeren.

De ankende parter ble imidlertid ikke tilbudt annet passende arbeide. I denne forbindelse er det fremholdt at kriteriet «passende» ikke bare gjelder arbeidets art, men også andre forhold, såsom arbeidsplassens beliggenhet, reisetid, familieforhold m.v.

Ankemotparten kan ikke høres med at det ikke var tid og ressurser til å foreta en individuell vurdering av hver enkelt som det ble tale om å si opp. Heller ikke kan ankemotparten høres med at det ville ha skapt uro

Side 779

og uheldige virkninger innen arbeidsstokken om ansatte med stilling andre steder innen bankens virksomhet hadde blitt trukket inn i vurderingen. Det ble gjort da det i forbindelse med fusjonen med Tromsø Sparebank i 1989 ble oppsagt ytterligere 140 ansatte. Følger som nevnt oppsto imidlertid ikke. Noen tilstrekkelig grunn til ikke å foreta en individuell vurdering i 1988 var det ikke.

Når oppsigelsene er usaklige, har de oppsagte etter arbeidsmiljøloven § 62, annet ledd krav på erstatning. På grunn av bankens uforsvarlige fremgangsmåte, har de oppsagte også krav på oppreisning.
De ankende parter bygger sitt subsidiære krav, om lønn, på at de etter arbeidsmiljøloven § 61 nr 4 hadde rett til å fortsette i sine stillinger inntil det ved kjennelse var bestemt at de skulle fratre. De har her vist til lovens forarbeider, teori og rettspraksis, særlig avgjørelsen i Rt-1990-1126.

De ankende parter har nedlagt slik påstand
«Prinsipalt:
1. Oppsigelsen av Tove Ellefsen av 28. juli 1988 settes til side som ugyldig.
2. Sparebanken Nord-Norge v/styrets formann dømmes til å betale Tove Ellefsen erstatning og oppreisning fastsatt etter rettens skjønn og oppad begrenset til kr 223.000,-
3. Sparebanken Nord-Norge v/styrets formann dømmes til å betale Brit Elvevoll og Sigve Larsen erstatning og oppreisning fastsatt etter rettens skjønn og oppad begrenset til henholdsvis kr 163.000,- og kr 232.000,-.
Subsidiært:
Sparebanken Nord-Norge v/styrets formann dømmes til å betale Brit Elvevoll kr 29.482,25 med tillegg av lovlig rente av kr 15.584,25 fra 01. januar 1989 til betaling skjer,
Sigve Larsen kr 54.594,67 med tillegg av lovlig rente av kr 21.553,67 fra 13. mars 1989 til betaling skjer og Tove Ellefsen kr 42.045,12 med tillegg av lovlig rente av kr 21.631,12 fra 13. juli 1989 til betaling skjer.
I begge tilfeller:
Sparebanken Nord-Norge v/styrets formann dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter.»
Ankemotparten Sparebanken Nord-Norge som er enig i lagmannsrettens resultat og i det vesentlige i dens begrunnelse, har i hovedsak anført:
De ankende parter var ansatt ved de filialer som ble nedlagt. Nedleggelsen var på grunn av bankens behov saklig begrunnet i forhold til de ansatte ved filialene. Ved avvikling – som medfører bortfall av samtlige arbeidsplasser – er det ved oppsigelser ikke plass for individuell vurdering hverken etter ansiennitets- eller kvalifikasjonsprinsippet.
Etter arbeidsmiljøloven § 60 nr 2, 2. punktum skal det foretas en avveining mellom virksomhetens behov for driftsinnskrenkning og den enkelte arbeidstaker. Regelen gjelder imidlertid ikke spørsmålet om hvem av flere arbeidstakere det er berettiget å si opp på grunn av innskrenkningen. Vurderingen av dette må knyttes til arbeidsmiljøloven § 60 nr 1 som er hovedregelen. Bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 60 nr 2, 1. punktum sikrer en etterfølgende kontroll.
Fra bankens side ble meget gjort for å avhjelpe uheldige følger av nedskjæring av arbeidsstokken. Det ble etablert ordninger for å søke å

Side 780

unngå oppsigelser. De ansattes tillitsvalgte ble trukket inn i dette arbeidet. Saksbehandlingen var grundig. Det etablerte «omstillingsutvalg» ble tillagt en sentral rolle. De vedtak som ble fattet i dette utvalgs møte den 6 juli 1988 – under sak 3 og 4 – gjelder også ordningen med nødvendige oppsigelser.

Ordningen fremstilte seg som naturlig for alle. Ingen – heller ikke de ansattes tillitsvalgte – var inne på tanken å dra samtlige ansatte i konsernet (ca 645) inn i vurderingen. Det ville nok ha vært oppfattet som uforholdsmessig, og det kunne ha medført tap av samtlige arbeidsplasser.

Den valgte ordning fremstilte seg naturlig nok som mest harmonerende med ansettelsesforholdene, som den raskest gjennomførbare og den som ville skape minst uro. Ordningen bygde videre på klare objektive kriterier slik at gjennomføringen var fullt kontrollerbar. I det hele må det kunne sies at oppsigelsene av de ankende parter ble gitt på grunnlag av en etter forholdene saklig begrunnet ordning.

De ansatte som måtte bort, fikk, etter fastsatt system, tilbud om annet arbeide så langt dette var mulig. De ankende parter ble tilbudt andre stillinger. Hvis de hadde mottatt disse, ville deres ulemper ha vært betraktelig redusert. Dette må jf arbeidsmiljøloven § 60 nr 2, 1. punktum tillegges betydelig vekt.

Hvis oppsigelsene skulle bli kjent ugyldig, er banken villig til å ta de ankende parter inn i stilling igjen. Det kan da ikke bli tale om erstatning for fremtidig tap. For så vel hittidig som fremtidig tap gjelder også i arbeidskonflikter regelen om skadelidtes plikt til å begrense sitt tap. Noe grunnlag for krav om oppreisning foreligger overhodet ikke.

Når det gjelder de ankende parters subsidiære krav – om lønn – har ankemotparten hevdet at bestemmelsene i arbeidsmiljøloven § 61 nr 4 forutsetter at det fortsatt er virksomhet på det sted stillingen er knyttet til. Hvis det der ikke lenger er virksomhet, må anvendelsen av bestemmelsene i alle fall forutsette at stillingen kan flyttes. De hensyn som lovbestemmelsen – ifølge forarbeidene – skal ivareta, er ikke lenger til stede hvor stillingen faller bort på grunn av nedleggelse. Det ville fordre at det opprettes en ny stilling som det ikke er behov for. Når arbeidsgiveren ved fullstendig nedleggelse av virksomhet på ett sted, tilbyr arbeidstakeren stilling annet sted, kan det i alle fall ikke være nødvendig å fremsette krav om fratredelse fra den stilling som ikke lenger eksisterer.

Ankemotparten har for øvrig på dette punkt vist til hva kjæremålsutvalget i kjennelsen i nærværende sak, av 13 juli 1989, har uttalt om lovforståelsen. Banken har videre fremholdt at omstendighetene i saken på flere måter er annerledes enn i den sak som ble avgjort ved Høyesteretts dom inntatt i Rt-1990-1126 flg.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
«Sparebanken Nord-Norge frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.»

 


 

Jeg er kommet til at anken ikke kan tas til følge for noen del. Jeg finner at oppsigelsene av de ankende parter ikke er i strid med de krav til saklig grunn og forsvarlig saksbehandling som følger av arbeidsmiljøloven § 60. De ankende parter kan heller ikke gis medhold i sitt subsidiære krav om lønn utover oppsigelsestiden.

Side 781

Det er uomstridt at Sparebanken Nord sommeren 1988 var i en prekær økonomisk situasjon, som krevet svære offentlige tilskudd og drastiske endringer i bankens oppbygging om den skulle ha muligheten for å overleve. Sparebanken var det første offer for den alvorlige bank-krise som rammet Norge, og banken sto for så vidt uten mønster for hvordan man skulle angripe problemene. Den opprettet bl a et omstillingsutvalg bestående av to av de ansattes tillitsvalgte og to representanter for bankens ledelse til å forberede bortfall av 100 årsverk gjennom stillingsstopp, tilbud om førtidspensjonering, omplassering m v. Jeg finner det ikke nødvendig å ta stilling til om utvalget – og dermed de ansattes tillitsvalgte – i sitt videre arbeid også direkte sluttet seg til forslaget om oppsigelser av overtallige ansatte ved nedleggelse av filialer. Vesentlig for meg er at banken bl a gjennom utvalget – og hermed i nær kontakt med de ansatte – ut fra den prekære situasjon som gjaldt hele bankens fremtid, på best mulig måte søkte å sikre både bankens og de ansattes interesser, og at de ansatte i hvert fall ikke hadde avgjørende innvendinger mot de fremgangsmåter som ble valgt. Jeg finner det derfor ikke tvilsomt at banken etter de vurderinger og frivillige løsninger som hadde funnet sted, generelt sett hadde saklig grunnlag for ut fra bankens behov å gå til oppsigelse av en rekke arbeidstakere, jf kravet i arbeidsmiljøloven § 60 nr 2, 2. punktum.
De nødvendige innskrenkninger måtte gjennomføres under et sterkt tidspress.
De ankende parter var ansatt ved filialer som ble nedlagt. Tove Ellefsen var ansatt ved Grovfjord filial som lå under avdelingskontoret i Hamnvik – inntil fusjon i 1980 Astafjord Sparebank. Etter bevisføringen legger jeg til grunn at hennes ansettelsesforhold var knyttet til filialen, og at hun ikke uten eget samtykke kunne omflyttes til avdelingskontoret. Brit Elvevolls og Sigve Larsens ansettelsesforhold var på tilsvarende måte knyttet til filial Kanebogen under avdelingskontoret i Harstad.
Spørsmålet om bankens økonomiske situasjon nødvendiggjorde nedleggelse av disse filialer, må anses endelig avgjort ved lagmannsrettens dom. Når nedleggelsene var nødvendige ut fra bankens økonomiske situasjon, må det videre legges til grunn at hensynet til de ansatte ikke kunne være så tungtveiende at filialene måtte opprettholdes ut fra en avveining etter arbeidsmiljøloven § 60.

Selv om det således i utgangspunktet var grunnlag for å oppsi de tre fra deres stillinger ved de filialer som skulle nedlegges, vil oppsigelsene likevel ikke kunne anses saklig begrunnet dersom banken hadde annet passende arbeid å tilby dem, jf arbeidsmiljøloven § 60 nr 2, 1. punktum. Banken hadde etter en saksforberedelse hvor som nevnt også de tillitsvalgte var trukket inn, besluttet at man ved filialnedleggelser skulle si opp de ansatte ved den nedlagte filial. Alternativet var å foreta oppsigelser ved avdelingskontor eller ved filialer som ble beholdt, for å skaffe plass til oppsagte med bedre ansiennitet/kvalifikasjoner fra nedlagte filialer. Man fant imidlertid at dette alternativ ville være mindre praktisk i den foreliggende situasjon, og at det kunne skape større uro.

I den utstrekning man oppnådde å få ledige stillinger ved frivillig avgang, skulle de ledige innen vedkommende avdelingskontors område kunne konkurrere om stillingene. Først hvis stillingene ikke ble besatt
Side 782

etter denne interne utlysing, ble stillingene utlyst for ledige under andre avdelingskontorer.
Hvilke kriterier man skulle bygge på ved gjennomføringen av de nødvendige oppsigelser, måtte bero på en vurdering.
Det må imidlertid stilles saklighetskrav ved avgjørelsen av hvem som skal oppsies, jf Rt-1986-879, og det må kreves at de retningslinjer man kommer frem til, blir fulgt.

Jeg kan ikke se at det er tvilsomt at bankens opplegg er gjennomført konsekvent. Fremgangsmåten ved nedleggelsen av filialen i Sørkjosen representerte ikke noe avvik, idet de som arbeidet der ved nedleggelsen, måtte anses som ansatt ved avdelingskontoret på Storslett.

Med det meget betydelige geografiske område banken dekket, og på bakgrunn av at banken, slik den da forelå, hadde sitt utgangspunkt i nylig gjennomførte fusjoner av en rekke lokalbanker, var det ikke urimelig å vurdere hver avdeling for seg. Jeg nevner i denne sammenheng at ansettelsesmyndigheten var tillagt avdelingbankene. I og med at ansettelsesforholdene for arbeidstakere ved filialene var knyttet til disse, var det også et naturlig utgangspunkt at det var de filialansatte som måtte fratre når filialen ble nedlagt. Den ordning som ble fulgt, kan i utgangspunktet ikke sies å være i strid med arbeidsmiljøloven § 60.
Saken ligger på flere måter forskjellig an for på den ene side Tove Ellefsen og på den annen side Brit Elvevoll og Sigve Larsen. Tove Ellefsen fikk med en gang tilbud om en ledig stilling ved avdelingskontoret i Hamnvik, men avslo fordi hun fant avstand og reiseforhold utilfredsstillende. Det forelå ikke andre muligheter innen dette avdelingskontors område. Det kunne ikke anses usaklig at banken fant å måtte holde seg til de generelle retningslinjer som var fastsatt, og at hun derfor ikke ble tilbudt stilling innen Harstad avdelingskontors område.

Banken fremmet ikke krav etter arbeidsmiljøloven § 61 nr 4, annet ledd, 3. punktum om at Tove Ellefsen skulle fratre. Etter det anførte ble dette ansett overflødig i og med at den filial hun hadde vært tilknyttet, var blitt nedlagt, slik at hennes stilling ikke lenger eksisterte. Regelen er at arbeidtaker har rett til «å fortsette i stillingen» til saken er avsluttet ved rettskraftig dom, dersom retten ikke har truffet avgjørelse om at arbeidstakeren skal fratre. At arbeidsgiveren ikke kan tilby noen beskjeftigelse, vil ikke uten videre medføre at arbeidsgiveren blir fri også sin plikt til å betale lønn.

Hvis prinsippet i arbeidsmiljøloven § 61 nr 4 følges helt ut, vil det imidlertid kunne føre til uheldige resultater. I dette tilfelle var situasjonen at den filial der Tove Ellefsen var ansatt, var blitt nedlagt, og hennes stilling bortfalt. Hun hadde videre avslått å ta det arbeid hun ble tilbudt ved avdelingskontoret. Det fremstår som urimelig om hun i denne situasjon skulle ha krav på lønn utover oppsigelsestiden.

Gode grunner taler for at retten til å fortsette i stilling må kunne bortfalle også uten avgjørelse av retten når det må anses helt på det rene at virksomheten er opphørt, og at arbeidstageren ikke kan tilbys annet arbeid eller ikke vil godta det arbeid som kan tilbys. At arbeidsmiljøloven § 61 nr 4 ikke uten videre skal gjelde ved nedleggelse, har en viss støtte i ordlyden. – Det er ikke naturlig å tale om å «fortsette i stillingen» når stillingen ikke lenger eksisterer. Retten til å fortsette i stillingen bør imidlertid bare kunne bortfalle uten avgjørelse av retten i de helt klare tilfelle. Dommen

Side 783

i Rt-1990-1126 kan etter mitt syn ikke være avgjørende i et tilfelle som det foreliggende. Jeg legger da særlig vekt på at grunnen til at den stilling det der gjaldt ble nedlagt, var en helt annen enn i nærværende sak. – Arbeidstakeren hadde stilling i et datterselskap som ble nedlagt som ledd i morselskapets industripolitikk.

Jeg finner at det i Tove Ellefsens tilfelle forelå en så klar situasjon at hennes krav på lønn må anses bortfalt, selv om arbeidsgiver ikke hadde fremmet krav etter arbeidsmiljøloven § 61 nr 4.

I motsetning til Tove Ellefsen nådde Brit Elvevoll og Sigve Larsen ikke opp i konkurransen om ledige stillinger innen avdelingskontorets område, men måtte i tilfelle ha tatt stillinger nokså langt fra Harstad. Det kan diskuteres om det var rimelig at det ikke ble foretatt en sarbeidsmiljølovenet vurdering av de ansatte innen dette avdelingskontors område. Kanebogen lå meget nær avdelingen i Harstad. Det er uimotsagt at de to da ville ligget bedre an enn enkelte av dem som beholdt sine stillinger ved avdelingskontoret. Men jeg er, som nevnt, kommet til at den ordning det var lagt opp til, må aksepteres, og den måtte da håndteres konsekvent.

For Brit Elvevolls og Sigve Larsens vedkommende fremmet banken i tilsvaret krav om avgjørelse etter arbeidsmiljøloven § 61 nr 4. Brit Elvevoll fikk imidlertid nytt arbeid allerede før avgjørelsen i byretten og Sigve Larsen før avgjørelsen i lagmannsretten, og de godtok fratredelse fra det tidspunkt da de hadde fått nytt arbeid.

Hvis arbeidsmiljøloven § 61 nr 4 må forstås slik at retten bare kan treffe avgjørelse om fratredelse med virkning fremover, vil dette, fordi det alltid tar tid å få en endelig rettsavgjørelse, i realiteten innebære en forlenget oppsigelsestid også i tilfelle hvor stillingen er bortfalt, og det er klart at arbeidstaker må finne seg i å fratre. Etter mitt syn bør man ikke forstå arbeidsmiljøloven § 61 nr 4 slik. Ordlyden er utformet med sikte på de normale tilfelle da virksomheten fortsatt består, og arbeidstakeren for så vidt kan fortsette i stillingen. I disse tilfelle bør det slik det fremgår av arbeidsmiljøloven § 61 nr 4 settes en frist fremover for fratredelse. Det sies i Ot.prp.nr. 41 (1975-76 ) side 75 spalte 1 at det «normalt» vil være rimelig at det settes en frist.

I det tilfelle som er omhandlet i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse, inntatt i Rt-1988-783, var virksomheten ikke nedlagt og situasjonen dermed annerledes enn i den foreliggende sak. Når arbeidstakeren allerede er fratrådt fordi virksomheten er opphørt, bør retten, slik jeg ser det, dersom den finner det urimelig at arbeidsforholdet skal anses som fortsatt også etter virksomhetens opphør, kunne treffe avgjørelse om at tiden for den faktiske fratreden ved bedriftens opphør også skal anses som fratredelsestidspunkt etter arbeidsmiljøloven § 61 nr 4.

Det var derfor etter mitt syn ikke riktig når lagmannsretten avviste bankens krav i forhold til Sigve Larsen fordi han på avgjørelsestidspunktet hadde fått nytt arbeid og ikke ønsket å gjeninntre. Det skulle ha vært vurdert om det var grunn til å fastsette et tidligere fratredelsestidspunkt. Både banken og Sigve Larsen hadde en klar interesse av å få fastsatt allerede da om Larsen hadde krav på lønn frem til det tidspunkt da han frafalt kravet om å bli i stillingen.
Når verken Larsens eller – slik jeg forstår byrettens kjennelse – Brit Elvevolls krav om lønn frem til fratredelsen er avgjort ved de foreliggende kjennelser, må kravene avgjøres ved dommen i oppsigelsessaken.

Side 784

Siden arbeidsgiveren for deres vedkommende på regulær måte tok krav om fratredelse opp i tilsvaret, gjør ikke hensynet til å unngå omgåelser som ble fremhevet i Rt-1990-1126, seg gjeldende. Selv om selve oppsigelsesspørsmålet for Elvevolls og Larsens vedkommendes kan fremtre som noe mer tvilsomt enn for Ellefsen, finner jeg at det var grunnlag for avgjørelse etter arbeidsmiljøloven § 61 nr 4 om fratredelse fra tidspunktet for nedleggelse av filialen.

Anken har ikke ført frem. Saken har imidlertid reist prinsipielle spørsmål som har frembudt tvil. Av denne grunn er jeg kommet til at saksomkostninger ikke tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne dom:
1. Sparebanken Nord-Norge frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.