I Tupperware-dommen ga Høyesterett avklaringer om arbeidstakerbegrepet.

 

Kilde: Høyesterett

1984-09-29. Rt 1984 1044. Norges Høyesterett – dom.

Stikkord: Arbeidsrett. Arbeidstakerbegrepet i ferieloven av 14.11.1947 nr 3, § 1, og arbeidsmiljøloven av 4.2.1977 nr. 4, § 3, 1. ledd.

Sammendrag: Krav om feriepenger og lønn i oppsigelsestiden fra selger som også hadde vært gruppeleder, ved omsetning av plast- og kjøkkenartikler av merket «Tupperware». Salgene fant sted i sammenkomster i private hjem (home-parties). Uttalt at begrepet arbeidstaker i de to nevnte lover må i det vesentlige antas å ha samme innhold og at det må gis en vid tolking. Det konkrete tilfelle falt utenfor. Det ble bl.a. lagt vekt på den helt uformelle rekrutteringsform, selgernes og gruppeledernes frihet til selv å bestemme når og hvor mye de ville selge, mangel på egentlig instruks og at de fikk sin godtgjørelse ved provisjon av eget salg.

Dom 29. september 1984 i l.nr. 134 B/1984: Magdeli Giljarhus (advokat Lars E. Frisvold – til prøve) mot Britt Lillejord & Co (h.r.advokat Arne Meltvedt).

Dommer Holmøy: Magdeli Giljarhus var i tiden 1972-1978 selger for Britt Lillejord & Co som var importør av plast- og kjøkkenartikler av merke «Tupperware». Salgene fant sted under demonstrasjoner i sammenkomster i private hjem, såkalte «home-parties». Fra 1973 var Giljarhus også gruppeleder (salgsleder). Selgerne fikk provisjon av sine egne salg. Gruppelederne fikk dessuten en mindre provisjon av det samlede salg i sin gruppe.

Giljarhus sluttet på grunn av uoverensstemmelse om et såkalt ekspedisjonsgebyr som Lillejord belastet de enkelte selgere og forutsatte at de skulle ta igjen hos kundene.

I 1979 reiste Lillejord sak mot Giljarhus ved Romsdal herredsrett og krevet 9.400 kroner i kjøpesum for varer hun hadde fått levert. Giljarhus hevdet at beløpet måtte reduseres med ekspedisjonsgebyret, og reiste dessuten motsøksmål der hun krevet feriepenger og lønn i oppsigelsestid.

Romsdal herredsrett avsa 20. februar 1981 dom med slik domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

1. Magdeli Giljarhus dømmes til å betale til firmaet Britt Lillejord & Co kr. 9.403,45 – kronernitusenfirehundreogtre 45/100 – med 10 – ti – prosent årlig rente fra 1. november 1978 og til betaling skjer.

I motsøksmålet:

2. Firmaet Britt Lillejord & Co frifinnes.

I begge søksmål:

3. Magdeli Giljarhus tilpliktes å betale saksomkostninger til Britt Lillejord & Co med ialt kr. 9.941,- – kronernitusennihundreogførtien 00/100.

4. Oppfyllelsesfristen for det i punkt 1 og 3 nevnte er 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.»

Magdeli Giljarhus påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett, som 3. desember 1982 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt angår domsslutningens pkt. 1 og 2.

2. Partene bærer selv sine saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten.»

Magdeli Giljarhus har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken er begrenset til kravene på feriepenger og lønn i oppsigelsestid.

Om saksforholdet og anførslene for de tidligere retter vises til deres domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak der Magdeli Giljarhus og Britt og Karsten Lillejord har forklart seg som parter. Det er videre avhørt syv vitner. Britt Lillejord og fire av vitnene har ikke forklart seg for de tidligere retter. For Høyesterett er dessuten fremlagt en del nye dokumenter. Hva det faktiske saksforhold angår, står saken i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Under ankeforhandlingen for Høyesterett endret Lillejord sin anførsel slik at det ikke gjøres gjeldende at kravet på feriepenger er foreldet etter ferielovens § 8. Det hevdes imidlertid at kravet delvis er foreldet etter alminnelige foreldelsesregler. Det er ikke gjort innsigelse mot den endrede anførsel.

Fra den ankende part, Magdeli Giljarhus’ side, er i det vesentlige gjort gjeldende:

Både kravet om feriepenger og lønn i oppsigelsestid bygger på at Giljarhus var «arbeidstaker» hos Lillejord jfr. ferielovens § 1 første ledd og arbeidsmiljølovens § 3 første ledd. Arbeidstakerbegrepet i ferieloven og arbeidsmiljøloven har i det vesentlige samme innhold. Avgjørende er om arbeidet er utført i en annens tjeneste. Avgrensningen må skje etter en helhetsvurdering av flere forskjellige momenter. Etter lovgiverens intensjoner og de retningslinjer som er lagt til grunn i rettspraksis, jfr. Rt. 1958 side 1229 og 1968 side 725, og i administrasjonens uttalelser vedrørende arbeidstakerbegrepet i ferieloven, er dette et omfattende begrep. Giljarhus må etter dette anses som arbeidstaker. Til støtte for dette syn fremheves følgende momenter:

Som selger og gruppeleder stod Giljarhus under Lillejords kontroll og måtte følge de instrukser som ble gitt av Lillejord. At det ikke var inngått noen formell arbeidsavtale eller gitt noen formell instruks, kan ikke være avgjørende. Etter det system som var etablert, skulle gruppelederne gi ukeoppgaver til Lillejord på basis av oppgaver fra de enkelte selgere om avholdte og planlagte «home-parties», salg av de enkelte produkter m.v. Lillejord fikk derved en mulighet for kontroll, og ved ukeaviser og på annen måte tok også Lillejord sikte på å påvirke salgsvirksomheten. Gruppeledere og selgere måtte oppfatte forholdet slik at det her ble gitt instrukser ved vurderingen av om de er arbeidstakere i lovens forstand, må disse reelle forhold være avgjørende.

Arbeidet måtte utføres av selgerne og gruppelederne personlig, iallfall oppfattet Giljarhus situasjonen slik.

Arbeidet var for Giljarhus en heltidsbeskjeftigelse.

I tillegg til direkte salgsarbeid skulle gruppelederne – og selgerne – rekruttere nye selgere og skaffe vertinner for «home-parties». Gruppelederne skulle også instruere nye selgere.

Prisene ble fastsatt av Lillejord. Iallfall sendte Lillejord ut prislister som ble oppfattet som bindende og fulgt av selgerne.

Som gruppeleder fikk Giljarhus stilt bil til sin rådighet. Utgiftene til bilhold ble i stor utstrekning betalt av Lillejord. Bil var nødvendig for å kunne utøve virksomheten som gruppeleder. For å få beholde bilen måtte gruppelederen kunne vise til et visst salgsresultat.

At godtgjørelse ble ytet i form av provisjon av salget, kan ikke føre til at Giljarhus ikke var «arbeidstaker».

Et moment må det også være at Giljarhus og andre i tilsvarende situasjon oppfattet seg som arbeidstakere og derved berettiget til feriepenger. Kravet om feriepenger ble riktignok ikke reist på annen måte enn at det ble nevnt for Lillejord, som hevdet at det ikke forelå noe slikt krav. Lillejords egen opptreden gav likevel grunnlag for den oppfatning at selskapet anså gruppelederne som arbeidstakere. Det vises i denne forbindelse til brev av 13. mars 1976 fra Lillejord til Frei ligningskontor til støtte for et krav fra en gruppeleder om fradrag ved ligningen for utgifter til bilhold. Videre vises til et forlik som Lillejord inngikk i 1978 som i realiteten innebar at en gruppeleders krav på feriepenger ble imøtekommet.

Det må også være riktig å legge vekt på at Lillejord foretok skattetrekk, beregnet arbeidsgiveravgift og foretok innmelding i trygdekassen av selgere og gruppeledere. Selv om dette ikke nødvendigvis forutsatte at de var arbeidstakere, støttet det opp om deres egen oppfatning om at de var det.

Endelig vises til uttalelser fra Direktoratet for Arbeidstilsynet av henholdsvis 1. september 1972 og 18. mars 1980 vedrørende tre andre salgsledere for Tupperware-produkter. Disse salgsledere ble her ansett som arbeidstakere og berettiget til feriepenger forutsatt at arbeidet ikke ble utført i bistilling, jfr. ferielovens § 1 annet ledd nr. 4. Selv om Direktoratets uttalelser bygger på noe ufullstendige opplysninger, synes de forutsetninger som er lagt til grunn i det vesentlige å svare til de faktiske forhold.

Giljarhus er enig med Lillejord i at kravet på feriepenger foreldes etter den alminnelige foreldelseslov. Kravet er derfor vesentlig redusert i forhold til det krav som ble gjort gjeldende for de tidligere retter. Kravet på feriepenger forfalt de siste tre år før forliksklage ble uttatt, er beregnet til 9.450,79 kroner.

Kravet på lønn i oppsigelsestiden er beregnet på grunnlag av to måneders oppsigelsesfrist, jfr. arbeidsmiljølovens § 58 nr. 2, og på grunnlag av Giljarhus’ gjennomsnittsinntekt for de fem siste år. Dette krav utgjør 5.725,40 kroner.

Magdeli Giljarhus har nedlagt slik påstand:

«1. Britt Lillejord & Co tilplikter å betale til Magdeli Giljarhus kr. 15.176,19 med 10% rente fra forkynnelsen av stevning i motsøksmål, til betaling skjer.

2. Magdeli Giljarhus tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Fra ankemotparten, Britt Lillejord & Co’s side, er i det vesentlige gjort gjeldende:

Ankemotparten slutter seg til det syn at ferieloven etter de intensjoner den bygger på, må gis en vid anvendelse. Det vises i denne forbindelse også til NOU 1982:12 om ny ferielov der det foreslås at også begrensningene i någjeldende lovs § 1 annet ledd for visse arbeidstakergrupper oppheves. Lovens arbeidstakerbegrep foreslås dog ikke endret.

Ankemotparten er videre enig i at arbeidstakerbegrepet i ferieloven og arbeidsmiljøloven i det vesentlige faller sammen.

Selv om man tar utgangspunkt i en vid tolking av arbeidstakerbegrepet, må dog Giljarhus klart falle utenfor dette.

Ankemotparten fremhever det helt uformelle og løse forhold mellom Lillejord og selgerne/gruppelederne. Noen arbeidsavtale ble ikke inngått. Selgerne ble rekruttert helt uformelt av gruppeledere eller andre selgere uten at det en gang ble tatt forhåndskontakt med Lillejord. Nye selgere gikk inn i «systemet» på samme vilkår som de andre, et system som hadde vært respektert i en årrekke.

Noen arbeidsinstruks forelå heller ikke, når det ses bort fra at demonstrasjon og salg skulle skje på «home-parties». For å komme i gang måtte en ny selger selv sørge for å få en demonstrasjonskoffert fra Lillejord. Selv om utgiftene til dette helt nødvendige arbeidsredskap ble belastet selgerne ved senere provisjonsoppgjør.

Selgerne bestemte når og hvor mye de ville arbeide, når de skulle ta ferie og hvor mye ferie de ville ta. Av gruppeledere ble det dog forutsatt en viss aktivitet, og det ble stilt krav til gruppens samlede salg for at gruppelederen skulle få og beholde tjenestebil. Både for selgere og gruppeledere var det gjennomsnittlig liten aktivitet og liten stabilitet. Lillejord viser i den forbindelse til oppgaver over aktivitetsnivået for de enkelte år, spesifisert for de enkelte uker. Ukeaviser, rundskriv m.v. som ble sendt ut, var markedstiltak for å stimulere til øket salg; det har aldri vært ment å gi uttrykk for noen plikt.

Selgerne bestemte derfor også selv hvor mye de ville tjene. De fikk provisjon av eget salg, gruppelederne også provisjon av gruppens samlede salg, men etter en lav sats.

Gruppelederne valgte selv «sine» selgere.

Det hevdes at Lillejord i prinsippet ikke fastsatte prisen for salg til forbruker. Prislistene var av veiledende karakter, men ble i praksis fulgt.

Hensikten med de rapporter som skulle innsendes var ikke å gi grunnlag for kontroll, men å gi grunnlag for hvilket lagerhold som var nødvendig.

Etter ankemotpartens mening har det vært en alminnelig oppfatning både hos Lillejord samt selgerne og gruppelederne at de ikke hadde krav på feriepenger. Giljarhus’ forklaring må forstås slik at heller ikke hun har hatt noen forventninger om feriepenger så lenge hun arbeidet som selger og gruppeleder. Kravet ble først reist etter at det var oppstått brudd mellom partene. En etterbetaling av feriepenger for alle de personer det her gjelder, vil anslagsvis innebære en samlet utgift for Lillejord på ca. 400.000 kroner. Et slikt beløp vil det være vanskelig å finne dekning for.

Giljarhus’ krav kan synes foranlediget av at Lillejord i 1978 inngikk forlik med en annen gruppeleder. Det hevdes å bero på en misforståelse når dette oppfattes som en innrømmelse av krav på feriepenger.

Det tas også avstand fra at Lillejords brev til Frei ligningsnemnd kan brukes som argument for at Lillejord selv mente at gruppelederne var å anse som arbeidstakere. Det vises til lagmannsrettens vurdering av dette punkt.

Skattetrekk, betaling av arbeidsgiveravgift og innmelding i trygdekasse var ikke avhengig av at selgerne og gruppelederne var arbeidstakere. Også dette er derfor momenter som det må ses bort fra ved vurderingen. Senere er selgerne blitt ansett som selvstendig næringsdrivende i forhold til skatte- og trygderegler.

De to uttalelser fra Direktoratet for arbeidstilsynet som er påberopt i saken, bygger etter den ankende parts mening på så misvisende og mangelfulle opplysninger at de ikke kan tillegges betydning. Ikke i noen av tilfellene ble saken forelagt den annen part før uttalelse ble gitt.

Subsidiært gjør den ankende part gjeldende at krav på feriepenger er delvis foreldet, slik den ankende part har akseptert.

Ankemotparten har ikke innsigelser mot beregningen av kravene.

Britt Lillejord & Co har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at saksomkostninger tilkjennes for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes så langt den er påanket.

De fremsatte krav på feriepenger og lønn i oppsigelsestid beror i utgangspunktet på om Magdeli Giljarhus var arbeidstaker etter henholdsvis ferielovens § 1 og arbeidsmiljølovens § 3 første ledd. Jeg vurderer spørsmålet under ett for de to krav, idet begrepet arbeidstaker i de to lover i det vesentlige må antas å ha samme innhold.

Jeg tar utgangspunkt i at arbeidstakerbegrepet må gis en vid tolking. Dette syn har støtte i Høyesteretts parksis vedrørende ferielovens § 1, jfr. dommer i Rt. 1958 side 1229 og 1968 side 725. Det har også støtte i uttalelser som administrasjonen har gitt etter ferielovens § 17 som må antas i stor utstrekning å ha vært veiledende for praksis.

Både kravet på feriepenger slik det er begrenset for Høyesterett, og kravet på lønn i oppsigelsestid, refererer seg til den periode da Giljarhus både var selger og gruppeleder. Om hun da var arbeidstaker, beror på en helhetsvurdering av flere forskjellige forhold.

Jeg tar utgangspunkt i at den tilknytning som Giljarhus hadde til Lillejord, opprinnelig var av meget løs og tilfeldig karakter. Som selger gled hun – slik ankemotparten har fremholdt – inn i systemet, uten at det var tatt noen forhåndskontakt med Lillejord. Jeg legger videre til grunn at hun ble gruppeleder etter forholdsvis kort tid, på grunnlag av visse alminnelige krav, uten at det fant sted noen individuell vurdering av henne. Hun hadde da på egen hånd rekruttert tre selgere.

De lister som Lillejord har fremlagt for Høyesterett, viser et betydelig samlet antall selgere, men vesentlig færre aktive. Tilgang og avgang av selgere var årlig større enn antall selgere pr. 1. januar. Dette viser at selgerne i praksis kunne gå nærmest formløst inn og ut av systemet, noe som også hadde sammenheng med at det ikke gjaldt bestemte forutsetninger om hvor mye de skulle selge. Hadde de i flere uker vært inaktive, ble de, som uttalt av Britt Lillejord, «strøket av listene», men de kunne begynne igjen om de ønsket det.

Denne form for rekruttering og den løse tilknytning taler etter min mening sterkt mot å anse selgerne og gruppelederne i alminnelighet som arbeidstakere med de konsekvenser det har etter ferieloven og arbeidsmiljøloven.

Gruppelederne var først og fremst selgere. De hadde også enkelte tilleggsoppgaver, først og fremst å utarbeide ukerapporter. Men når man vurderer gruppeledernes situasjon under ett, synes dette ikke å innebære at de kom i noen vesentlig annen stilling i forhold til bedriften.

Det er delte meninger mellom partene om i hvilken utstrekning selgerne var underlagt Lillejords kontroll og instruks, momenter som tradisjonelt har betydning ved avgrensningen av arbeidstakerbegrepet. Systemet gikk ut på at demonstrasjon og salg skulle finne sted i de såkalte «home-parties», og dette måtte respekteres. At det her ikke kunne selges konkurrerende produkter, var trolig av mindre praktisk betydning. For øvrig stod selgerne fritt, også når det gjaldt å forhandle konkurrerende varer.

Systemet med ukerapporter gav Lillejord muligheter å følge de enkelte selgeres aktivitet, men formålet var også å orientere Lillejord slik at man kunne vurdere lagerholdet.

Ukeaviser m.v. fra Lillejord ser jeg som salgsfremmende tiltak som etter avlønningssystemet var i alle parters interesse. Det var utarbeidet en veiledning for opplæring av selgere som kanskje delvis kan ses som instruks, men denne kan ikke ha noen vesentlig betydning for de spørsmål saken gjelder. Det har vært hevdet at det gjennom ukeavisene m.v. ble drevet salgspåvirkning som måtte oppfattes som instruks. Vesentlig må imidlertid være at det for selgerne ikke gjaldt bestemte forutsetninger om hvor mye de skulle selge eller til hvilke tider salgsvirksomheten skulle utøves. De stod også fritt med hensyn til når og hvor lenge de skulle ta ferie. De opplysninger som foreligger om det varierende aktivitetsnivå blant selgerne, tyder heller ikke på at den salgspåvirkning som Lillejord drev på denne måten, ble oppfattet som instrukser. Manglende oppfølging førte heller ikke til at noen ble utelukket fra virksomheten. Selgerne hadde etter dette ingen arbeidsplikt i tradisjonell forstand.

For salg til forbruker var utarbeidet prislister. I forhold til spørsmålet om selgerne var arbeidstakere, må det vesentlig være at selgerne oppfattet disse priser som bindende, og at de også ble fulgt. Dette er et moment som taler for at selgerne var arbeidstakere, men jeg legger for min del ikke stor vekt på det.

At selgerne fikk sin godtgjørelse ved salgsprovisjon – 27,5 prosent – som de holdt tilbake når oppgjør for varene ble sendt, er et moment som taler mot å anse dem som arbeidstakere. Gruppelederne fikk i tillegg 2½ prosent, senere 3 prosent, provisjon av salgene i sin gruppe. Gruppeledernes godtgjørelse var således ikke helt ut avhengig av deres egen salgsvirksomhet, men stod – på samme måte som deres egen salgsprovisjon – i sammenheng med omfanget av deres arbeid.

Et annet forhold som taler mot å anse selgerne og gruppelederne som arbeidstakere, er at de måtte dekke alle utgifter ved gjennomføringen av sine salg, så som reiseutgifter og utgifter til reklameartikler, porto, trykksaker og emballasje. Som nevnt måtte de også dekke utgifter til demonstrasjonskoffert. Gruppelederne fikk på spesielle vilkår stilt bil til sin rådighet, men måtte selv betale bensinutgifter.

Jeg vil etter denne gjennomgåelse konkludere med at selgerne ikke kunne anses som arbeidstakere i relasjon til ferieloven og arbeidsmiljøloven. Videre mener jeg at de spesielle momenter som foreligger i forhold til gruppelederne, iallfall som utgangspunkt ikke gir tilstrekkelig grunnlag for en annen løsning for dem.

Jeg legger ingen vekt på at selgerne og gruppelederne tidligere ble trukket for skatt, at det ble betalt arbeidsgiveravgift og at de var innmeldt i trygdekassen. Dette skulle også skje utenfor tjenesteforhold for andre enn selvstendig næringsdrivende. Det er for Høyesterett opplyst at de nå anses som selvstendig næringsdrivende i relasjon til skatte- og trygderegler. Jeg viser ellers til hva ankemotparten har anført om dette. Det samme gjelder den ankende parts henvisning til det rettsforlik som ble inngått i 1978.

For så vidt angår det påberopte brev fra Lillejord til Frei ligningskontor, slutter jeg meg til lagmannsrettens vurdering.

Selv om det legges til grunn at heller ikke gruppelederne i alminnelighet anses som arbeidstakere i forhold til ferieloven og arbeidsmiljøloven kunne det reises spørsmål om det er grunnlag for en spesiell løsning i tilfelle tilknytningen til bedriften hadde vært av lengre varighet og deres virksomhet relativt omfattende. For den ankende parts vedkommende er situasjonen at hun arbeidet for ankemotparten i ca. seks år, mesteparten av tiden som gruppeleder, at denne virksomhet var hennes eneste inntektskilde, og at hun i en vesentlig del av perioden også var heltidsbeskjeftiget. Etter den alminnelige karakter som forholdet til bedriften hadde, kan disse momenter ikke tillegges avgjørende vekt. En sondring etter slike kriterier ville også i dette tilfelle by på store praktiske problemer.

Saken har vært noe tvilsom, og reiser dessuten spørsmål av prinsipiell interesse. Jeg finner derfor at ankemotparten ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, og da heller ikke for herredsretten og lagmannsretten for så vidt angår de spørsmål som har vært omfattet av anken for Høyesterett. Saken for de tidligere retter gjaldt også Giljarhus’ plikt til betaling for innkjøpte varer uten reduksjon for ekspedisjonsgebyr. Dette spørsmål antas ikke å ha hatt noen vesentlig betydning for saksomkostningene; lagmannsretten har heller ikke tilkjent delvis saksomkostninger, og det har ikke vært prosedert på det. Jeg finner etter dette at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen retter, jfr. tvistemålslovens § 172 annet ledd og unntaksbestemmelsen i § 180 første ledd.

Jeg stemmer for denne

dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Langvand: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Hellesylt, Christiansen og Schweigaard Selmer: Likeså.

Av herredsrettens dom
Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Rune Samdal):

Saken gjelder spørsmålet om Magdeli Giljarhus har utført arbeid i firmaet Britt Lillejord & Co’s tjeneste, og om førstnevnte er pliktig til å betale et såkalt ekspedisjonsgebyr på varer som hun har mottatt for videresalg.

Firmaet Britt Lillejord & Co er ett av flere firmaer i Norge som importerer husholdningsartikler i plast av merket «Tupperware». Varene stammer fra en amerikansk produsent og forhandlere er pålagt å gjennomføre salget etter et bestemt mønster. Importørene knytter til seg salgsrepresentanter eller såkalte «gruppeledere». Disse organiserer så selgere eller «demonstrasjonsdamer» som står for salget direkte til forbruker. Salgene foregår utelukkende i «homeparties». Også gruppelederne kan foreta direktesalg. De demonstrasjonsdamer som selger varer over et visst kvantum og verver flere nye selgere, får tilbud om å bli gruppeleder. Gruppeledere som oppnår nærmere angitte salgsresultater får stilt bil til disposisjon for bruk i virksomheten.

Magdeli Giljarhus startet med salg av Tupperware i 1972, og hun ble etter hvert gruppeleder med bil til disposisjon. Det ble ikke inngått noen skriftlig avtale mellom Magdeli Giljarhus og Lillejord & Co. Magdeli Giljarhus fikk som sine kollegaer en provisjon på 27,5% på det hun solgte til forbruker og dessuten i egenskap av gruppeleder, et tillegg på 2,5%, både av det hun selv solgte og av det demonstrasjonsdamene hennes solgte. Det var meningen at provisjonen i tillegg til fortjenesten skulle dekke gruppeledernes utgifter i forbindelse med salget.

I 1975 besluttet importøren at det skulle beregnes et såkalt ekspedisjonsgebyr på utfakturerte varer. Gebyret var opprinnelig visstnok på 3%, men er senere blitt hevet suksessivt. Gjennom gebyret fikk importøren dekket sine utgifter i forbindelse med effektuering av en ordre, så som til pakking, frakt, kontor m.v. Gebyret skulle visstnok også inkludere en viss fortjeneste. Det var i første rekke selgerne som ble trukket for gebyret. Disse skulle imidlertid få sitt igjen ved å belaste kundene med et bestemt kronebeløp pr. bestillingsliste. I 1978 ble ekspedisjonsgebyret hevet fra 3,5% til 4%. Samtidig skulle tillegget pr. bestillingsliste økes fra kr. 4,50 til kr. 5,-. Salgslederne i Molde gjorde ikke dette fordi de fant det urimelig ovenfor kundene. Senere kom prisstoppen og den hadde da ingen mulighet til å endre sitt gebyr. Gruppelederne gjorde det flere ganger klart overfor Britt Lillejord & Co at de var misfornøyd med ekspedisjonsgebyret, idet det, slik situasjonen var, reduserte deres fortjeneste. Høsten 1978 fant Magdeli Giljarhus situasjonen så uholdbar at hun på et salgsledermøte ga beskjed om at hun ville slutte hvis ikke ekspedisjonsgebyret ble endret. Hun fikk da som svar at hun i tilfelle måtte gå på dagen.

Flere salgsledere har i løpet av den tiden Magdeli Giljarhus har arbeidet for Tupperware tatt opp spørsmålet om eventuell rett til feriepenger. Fra firmaet Britt Lillejord & Co er det alltid blitt svart at de ikke har krav på feriepenger. I den tiden Magdeli Giljarhus arbeidet som salgsleder, slo hun seg til ro med at firmaets syn måtte være riktig. Høsten 1978 reiste imidlertid en annen salgsleder, Anne Nerbøvik, sak ved Trondheim Byrett for å få utbetalt feriepenger. Saken ble forlikt, idet firmaet Britt Lillejord & Co gikk med på å utbetale det påståtte beløpet. Mottakeren, Magdeli Giljarhus og andre salgsledere oppfattet dette dit hen at importøren nå hadde akseptert kravet om feriepenger. Magdeli Giljarhus kontaktet advokat.

Magdeli Giljarhus skylder firmaet Britt Lillejord & Co kr. 9.403,49 for innkjøpte varer. Hun har ikke vært villig til å betale beløpet. Det må etter hennes oppfatning reduseres med differansen mellom ekspedisjonsgebyret og de faktiske fraktutgifter. Dertil ser hun det slik, at hun har tilgode feriepenger hos firmaet med et beløp som er langt større. – – –

Av lagmannsrettens dom
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Inge Kolberg, Hans Flock og kst. lagdommer Sverre Kirksæter): – – –

3. Brevet vedr. Klara Bjørke til Frei likningskontor.

I nevnte brev av 13.3.1976 beskriver ledelsen i fa. Britt Lillejord & Co gruppeleder Klara Bjørkes status i firmaet på en måte som klart peker i retning av et ansettelsesforhold. Det er av Klara Bjørke i lagmannsretten blitt hevdet at innholdet i brevet gir en god beskrivelse av det forhold som besto mellom firmaet og en gruppeleder. På den annen side er det av firmaet blitt hevdet at brevet er skrevet med henblikk på et helt annet forhold enn spørsmålet om gruppeledere i Tupperware har rett til feriepenger, og brevet kan således ikke tillegges noen betydning i nærværende sak.

Avgjørelsen av spørsmålet om hvilken beviskraft en skal tillegge brevet, har for lagmannsretten fremstilt seg som noe problematisk. På den ene side er det klart at den beskrivelse av et tilknytningsforhold som ledelsen av et firma gir til offentlig myndighet i et offentlig anliggende, må tillegges betydelig vekt. På den annen side er det like klart at brevets innhold ikke kan fortolkes løsrevet fra hensikten med brevet og den situasjon som forelå da brevet ble skrevet.

Lagmannsretten legger til grunn at firmaets eneste hensikt med brevet til likningskontoret var å bidra til at Klara Bjørke fikk godkjent til fradrag i sin selvangivelse reiseutgifter i forbindelse med salgsvirksomheten. Retten finner ikke grunn til å betvile at firmaet herunder kan ha vært lite heldig og unyansert i ordbruken. Retten ser heller ikke bort ifra at firmaet kanskje også har vært litt kraftig i ordvalget for å være sikker på at Klara Bjørke fikk godkjent fradraget i sin selvangivelse. Under enhver omstendighet er det klart at firmaet ikke har hatt arbeidstakerbegrepet i ferieloven i tankene da brevet ble skrevet, og det vil da etter lagmannsrettens oppfatning være helt uriktig å tilegge dette brevet avgjørende vekt ved avgjørelsen av nettopp dette spørsmål i nærværende sak. En slik «bordet fanger» konsekvens vil etter rettens mening kunne føre til meget uheldige resultater i en rekke relasjoner.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at innholdet i brevet ikke kan tillegges avgjørende betydning i nærværende sak. – – –

Har du personalansvar?

3dbokomslag400x

Meld deg på vårt nyhetsbrev for arbeidsgivere, ledere, HR-ansvarlige og andre som jobber med personalsaker, og få eboken ARBEIDSRETTSGUIDEN GRATIS TILSENDT + et gratis minikurs i arbeidsrett.

Som abonnent på nyhetsbrevet får du tips om arbeidsrettslige temaer, oppdateringer ved lovendringer og varsel om viktige dommer! Alt er gratis - du kan selvsagt melde deg av når som helst.

100 % uforpliktende. Vi sender ikke spam! Powered by ConvertKit