§ 1-8. Arbeidstaker og arbeidsgiver

Kommentarer til bestemmelsen

 

Bestemmelsen inneholder to viktige begreper i arbeidsmiljøloven, når den klargjør hva som menes med henholdsvis en arbeidstaker og en arbeidsgiver. Spørsmålet om noen faller innenfor eller utenfor disse begrepene kan være avgjørende i forhold til om noen har en rettighet eller plikt – eller ikke.  Innholdet av – og grensene for – arbeidstaker- og arbeidsgiverbegrepet er derfor helt sentrale når det gjelder å identifisere hvilke rettigheter og plikter hver av disse gruppene har.

Umiddelbart kan man tenke at svaret er enkelt, og at det ikke kan være noen tvil om hvem som er arbeidsgiver eller arbeidstaker. I praksis dukker det likevel opp spørsmål om hvem som faller inn under disse begrepene.

 

Arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd definerer en arbeidstaker som enhver som utfører arbeid i annens tjeneste. 

Arbeidstakerbegrepet er ikke bare viktig i forhold til å fordele rettigheter og plikter etter arbeidsmiljøloven. Begrepet har også betydning i forhold til en lang rekke lover, som for eksempel:

  • ferieloven
  • folketrygdloven
  • yrkesskadeforsikringsloven
  • skadeserstatningsloven
  • permitteringslønnsloven
  • lov om allmenngjøring av tariffavtaler
  • arbeidsmarkedsloven,
  • arbeidstvistloven
  • tjenestetvistloven
  • arbeidstakeroppfinnelsesloven,
  • skatteloven

Forarbeidene til arbeidsmiljøloven av 1977 uttale at «Det er ikke uten videre gitt at begrepet har samme innhold i disse lovene selv om dette hovedsakelig vil være tilfellet. » Selv om man i teorien kan se for seg at arbeidstakerbegrepet kan tolkes ulikt i to forskjellige lover, vil det i praksis være vanskelig å se at en slik situasjon vil dukke opp.

Forarbeidene uttaler videre at «Avgjørende for om en person blir å anse som arbeidstaker, vil derfor i første rekke være om han i sitt arbeid er underordnet en annens ledelse og kontroll. Begrepet arbeidstaker forutsetter med andre ord en motpart, arbeidsgiveren. Det er på den annen side ikke nødvendig at det er inngått noen formell arbeidsavtale slik at vedkommende kan sies å være ansatt. Det er heller ikke av avgjørende betydning om arbeidet blir lønnet eller ikke. De to sistnevnte momenter kan imidlertid tjene som støttepunkter for en skjønnsmessig helhetsvurdering av forholdet.

Utenfor arbeidstakerbegrepet faller oppdrag som går ut på å prestere et bestemt arbeidsresultat uten at det oppstår noe personlig underordningsforhold. Karakteristisk for slike forhold er at den som har påtatt seg arbeidet, også bærer risikoen for at arbeidsresultatet er i samsvar med avtalen. For øvrig vil arbeidstakerbegrepet måtte avgrenses mot arbeidsgiveren og den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten.

 

 

Arbeidsgiverbegrepet i arbeidsmiljøloven

Paragrafens annet ledd definerer arbeidsgiverbegrepet.

I likhet med arbeidstakerbegrepet forutsetter dette en motpart, og det vil i alminnelighet være naturlig å avgjøre om en person kan anses som arbeidstaker ut fra om hans motpart faller inn under arbeidstakerbegrepet etter lovens § 3.

Arbeidsgiveren vil være den øverste ledelse for virksomheten. Dette vil ofte være f eks styret i et aksjeselskap. I andre tilfeller – typisk de mindre virksomhetene – kan det være eieren av virksomheten personlig.